Dette oppnår de ved å flytte flygelet ned fra plattformen

– Forsangere er fint hvis det får folk til å synge, men det er litt krevende hvis det skapes en tradisjon for å bare høre på, sier Jostein Myklebust.

I rommet ved siden av høres lyden av koret Divisi som varmer opp.

12 personer har løftet flygelet til en verdi av rundt en million ned i salen i Betlehem Indremisjon i Bergen. Stolrekkene som vanligvis står vendt mot podiet, står i store sirkler som gjør at man ser ansiktene på flertallet av de andre som sitter i salen.

«Sammen i sangen - til Guds ære» er et forholdsvis nytt konsept i Betlehem.

Drivkraften bak er Jostein Myklebust, dirigent for koret Divisi, som snart kan feire 40-årsjubileum.

Nærmere forsamlingen

Tanken om å flytte flygelet ned i salen, omtaler Myklebust som «en flyvetanke». Etter to slike samlinger er han overrasket over hvilken effekt det har - både symbolsk og ikke minst praktisk.

– Som korpedagog i 30 år fikk jeg en idé om at koret ikke bare skulle synge på podiet, men synge nede i forsamlingen. Slik kommer det musikalske uttrykket nærmere forsamlingen, sier han.

Så langt har det vært to slike samlinger i Betlehem i høst. Den andre ble arrangert sist søndag med nærmere 200 deltakere til stede. Blant dem som deltok var Kari Fjeldstad og moren Ingeborg Fjeldstad.

– Det var en stor velsignelse å delta. Helt nydelig, og musikken var fantastisk, sier Kari Fjeldstad.

Moren forteller at hun gikk i Betlehem i sin ungdom, men at hun ikke har vært der på lenge.

– Å bruke stemmen og å synge ut, var en fantastisk opplevelse. Det løftet meg opp, sier hun til Dagen etter at samlingen er over.

Kristin Pundsnes synes det er fantastisk etter pandemien å kunne sitte og synge sammen.

– Det gir veldig mye, sier hun.

Ektemannen Eivind påpeker effekten ved at både orkester og kor er midt i salen og liker sangvalget som består av nytt og gammelt.

En del av allsangen

Myklebust har en opplevelse av at folk forstår at de er en del av allsangen på en annen måte når de sitter samlet og synger.

– Å synge sammen er en del av tjenesten vår når vi oppsøker et kristent fellesskap og en viktig faktor for hvordan vi fremstår for mennesker som ikke hører til i forsamlingen, sier Myklebust og fortsetter:

– For dem får forsamlingen «et ansikt». De ser et fellesskap som ikke bare dreier seg om de som står på podiet.

For ham gir det en ekstra dimensjon at deltakerne får et møte med det han kaller «den akustiske dimensjonen i instrumentene», i stedet for «for den digitaliserte høytalerbaserte lyden».

– Min opplevelse er at det kan være litt anstrengende å høre på høytalerlyd. Her, derimot, får de ulike instrumentene lov til å leve på en annen måte - midt i forsamlingen, sier han.

– Du trekker fram at folk får øynene opp for at det å synge sammen er en tjeneste, men folk har vel kanskje ikke tanker om at fellessangen er en tjeneste?

– Nei, og kanskje har vi som driver med sang og musikk ikke gjort det tydelig nok. Selv omtaler jeg fellessangen som «en kollektiv vitnetjeneste».

Flau over faren

Myklebust trekker fram sin egen far som et eksempel på hvilken betydning sangen i menigheten kan ha.

Som guttunge ble han litt flau fordi han syntes faren sang så høyt. Siden har det demret for ham at faren gjorde noe riktig når han brukte stemmen han hadde fått.

– Folk kunne komme til ham i etterkant av en gudstjeneste og takke ham for sangen. Det har gitt meg frimodighet til å synge høyt når jeg er sammen med andre. Om de snur seg foran meg fordi jeg synger litt sterkere enn andre, så smiler jeg bare tilbake, sier han.

Myklebust deler den kristne fellessangen opp i to kategorier; lovsang og tilbedelse og salmer og sanger. Den første har en retning til Gud, mens siste kategori er skapt av mennesker som har satt ord på sitt gudsliv og sine erfaringer.

– Nesten blåst av banen

Tilbakemeldingene etter den første samlingen i september har vært mange.

– Jeg blir nesten blåst av banen, for folk snakker om det som at det er noe revolusjonerende nytt, men det er det ikke, sier Myklebust.

Under sangstunden søndag var det en veksling mellom ren fellessang som ble styrket ved at en del av medlemmene fra Divisi deltok.

Det var solosang, instrumental og en sang der bare koret sang. Alt sammen akkompagnert av dyktige musikere på flygel, orgel, cello, fiolin, slagverk og bass.

Det var en opplevelse av å være med i et storslått kor, der man synger eldre og nyere sanger i skjønn forening. Kun avbrutt av at Myklebust sier noen få ord underveis.

Brit Bårdsen, en av sangerne i Divisi, synes det er fint å se på ansiktene til folk, at de kjenner igjen sangen og blir med og synger.

– Det blir noe helt annet enn om vi skulle stå framme på podiet og synge for folk. Det var en sterk opplevelse å være en del av dette fellesskapet i dag, sier hun.

Jonas Lund, som også synger i koret, opplever at det er mye lettere å få med folk i sangen når de sitter blant forsamlingen.

– En konsert er fint på sin måte. Det fine med dette arrangementet er at folk blir mer engasjert og dras inn i det, sier han.

Mye levd liv

Myklebust peker på at man kommer med så mye levd liv, og at det fins mange fasetter i tilnærmingen til tilbedelse og formidling. Selv husker han ofte ikke så mye av hva taleren sa, men sangen bærer han med seg.

– Når jeg hører en tale kan jeg kanskje bli stressa for at taleren tolker Guds ord slik eller slik. I sangen derimot, får vi ikke lov til å la oss stresse av logikk, avslutter han.