Dette tegnet forener tusenvis

Den franske, muslimske fotballspilleren Nicolas Ankela mistet kontrakten med West Bromwich Albions etter at han gjorde en «quenelle» etter en scoring i 2013. Gesten stammer fra den fransk-marokkanske komikeren Dieudonne M’Bala M’Bala som er dømt for grove henvisninger til holocaust og utslettelse av jøder. Selv bedyrer Dieudonne at hilsenen ikke er antisemittisk, men antisionistisk.

Meningene er delte om Dieudonne og Ankela gjør en slags omvendt nazi-hilsen eller om de bare prøver ut grensene for ytringsfrihet. Sikkert er det at Dieudonne leker med et utbredt historisk fenomen når han konstruerer en ny måte å hilse på som skal bære en spesiell symbolikk.

Nazi-Tyskland, som Dieudonne tilsynelatende hentyder til, er det mest særpregede eksempelet på at politiske retninger får folket til å hilse på en spesiell måte. Er menneskets hånd en nøkkel for å kontrollere dets ånd?

Handling og kraft

I år er det 80 år siden general Paul von Hindenburg døde og Adolf Hitler overtok all makt over Tyskland. Et av de sterkeste ikonene for Hitlers makt er folket som hilser sin fører med utstrakt hånd. Men den tyske diktatoren er hverken den første eller den siste som bruker hånden for å mobilisere folket. Hva skjer med individet som sammen med den store gruppen løfter hånden til en hilsen?

– Hånden er lemmet for handling og kraft. Når hånden reises til en hilsen øker det konsentrasjonen og fokuset forsterkes.

Som tidligere feltprest og forsker har Bård Mæland selv erfart hva det gjør med kropp og psyke å skulle marsjere i takt og hilse. Et voldsomt fokus på å opptre korrekt gjør at en konsentrerer seg om hver minste detalj i det man gjør eller sier.

Kraftdemonstrasjon

Den såkalte «romerske hilsen» vil nok alltid være preget av å være brukt av de europeiske diktatorene. Men ledere og bevegelser av ulik valør har markert sin tilhørighet gjennom å løfte hånden til en hilsen. Så ulike bevegelser som Nelson Mandelas ANC i Sør-Afrika, Black Panthers i USA og arbeiderbevegelsen i Europa hevet en knyttet hånd for å markere solidaritet med potensial for å sette makt bak kravene om likhet og rettferdighet om nødvendig.

– Det er en måte å lede folket på, enten politisk eller militært. Du får et fokuspunkt i stedet for bare å stå der. Fokus intensiveres av at det er bare én del av kroppen. Hånden er i tillegg kraftorganet og det gjør at det ligger en voldsom kraftdemonstrasjon og potens i en slik hilsen, sier Mæland som har doktorgrad i teologi og er rektor ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Han legger til at det er en allmenn antagelse at det også ligger et kjønnsperspektiv i hilsenen. At folket hilser lederen gir en ekstra kraft til det lederen sier og gjør.

– Det gjelder jo enten lederen sier og gjør noe dumt, eller om han vekker sympati og forståelse hos tilhørerene, sier Mæland.

Beundrer Mussolini

I starten fungerer hilsenen som et internt bindemiddel i den nasjonalsosialistiske bevegelsen og en intern signalisering av hvem som er hvem.

Etter hvert som Hitler får en større stjernestatus i Tyskland blir hilseplikten mer gjennomført og knyttes i sterkere grad til personen Hitler og bevegelsen han leder. Det forteller Anders Granås Kjøstvedt, som forsker på nazismen og det tredje riket, ved Universitetet i Oslo.

– Hitler beundret Mussolini på 1920-tallet. Særlig tydelig blir dette i 1922-23 når Mussolini griper makten med vold, og Hitler prøver det samme. Hitler kopierer også Mussolinis særegne hilsen. Men nazistene blir mer kjent for denne hilsenen, og den blir mer gjennomført hos dem, sier Kjøstvedt.

Han tror hilsenen også kan signalisere et brudd med de borgerlige konvensjoner. Den åpne hånden som rekkes frem til gjensidig hilsen erstattes av en hilsen som går til autoriteten. Til og med brev ble avsluttet med ordene «Heil Hitler», i stedet for «ærbødig hilsen».

– Men hva betyr hilsenen?

– Den innebærer en slags underkastelse. Samtidig gir den et signal om at det nye som skjer er forbundet med fortiden. Det skjer også en bevegelse i hva hilsenen betyr, fra å være en identifisering direkte overfor en politisk leder til å bli en helt ny hilsemåte overfor andre mennesker.

Sakralisering

I religiøse sammenhenger er håndbevegelser viktige, og ofte uttrykker de en indre hengivelse til en guddom. Finnes det en religiøs undertone, eller en slags tilbedelse i armbevegelsen hos nazistene og fascistene?

– Om ikke det er religiøse undertoner så er det i hvert fall en sakralisering av politikken. Det skjer både i språkbruk og symbolbruk. Noen går også så langt som å kalle det politiske religioner. Nazismen og nazibevegelsen hadde i liten grad en tekstlig basis, men den hadde til gjengjeld omfattende symboler og ritualer som ligner liturgi. Det er åpenbart at nazismen her låner fra kristendommen og kirken. Det er også helt åpenbart at håndbevegelsen kan ses som en utbygging av et større symbolapparat som en erstatning for de egentlige religionene. Et symbolapparat som skal fylle rommet som religionen er i ferd med å miste.

Flere bevegelser brukte en lignende håndhilsen på 20-tallet, men valgte å slutte med det etter at de ble så sterkt knyttet til nazist- og fascist-bevegelsene, forteller Kjøstvedt.

Militarisering

Mussolinis romerske hilsen ble innført i Italia som en del av militariseringen av det sivile samfunn. Det sier Elisabetta Cassina Wolff som selv er italiener. Hun er førsteamanuensis ved institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

– Den romerske hilsen hadde en sterk symbolverdi. Den stod for verdier som autoritet, disiplin, orden, hierarki, mot, kameratskap og offervilje. Man skulle skape en ny italiener som skulle etterligne den romerske legionæren. Den italienske karakter skulle endres. Nå skulle den italienske mann ha mot og offervilje, være krigersk og ikke lenger ha borgerlige trekk som å være late og egoistiske.

Folket skulle med

Den romerske hilsen var ikke minst en del av koreografien som skulle vise omverdenen at folket var med på det fascistiske eller nazistiske prosjektet. Tradisjonelle autoritære regimer har vært lite opptatt av om folket er med eller ikke, så lenge massene gjør som lederne sier. Slik var det ikke med Mussolini og Hitler, forteller Wolff.

– De innførte en ny type diktatur basert på en sterk vilje til å engasjere folk. Massene skulle tro på verdiene som kom fra lederskapet, ikke bare adlyde. Det er noe av det som gjør Mussolini og Hitler til så viktige analyseobjekter i europeisk historie, forteller hun.

Men om folkets hilsen var et suksessmål på folkets underkastelse eller engasjement var det nok en illusjon, mener Wolff.

– Vi vet at mange deltok på regimenes massedemonstrasjoner ut av opportunisme eller fordi de fryktet represalier dersom de ikke gjorde det.

Avla ed

Erling Sverdrup Sandmo er forsker ved Universitetet i Oslo og har arbeidet med norsk rettsamfunn i sen middelalder. Han kan fortelle at hånden har vært et viktig symbol også i tidligere tider, som symbol på oppriktighet og hengivenhet. Det er noe en finner igjen også i moderne rettssaler der den høyre hånd heves når en skal avgi ed.

– Umiddelbart tenker jeg på middelalderens føydalisme. Der avla vasallen ed til sin herre mens herren holdt sine hender rundt hans, med vitner samlet rundt. Folk som avla ed i retten gjorde det med to utstrakte fingre, noe som lever igjen i speideren. Hvis de sverget falskt sa norsk lov at fingrene skulle skjæres av dem, sier Sandmo.

Han tror hånden på den måten ble et tegn på sannferdighet, troskap og troverdighet.

Aldri utenkelig

Men er det utenkelig i vår individualistiske tid at folket igjen skal underordne seg kollektivt under en diktatorisk hilsen?

– I det øyeblikket man sier at det er utenkelig har man økt sjansene for at det kan inntreffe. Mange ville ment at det som skjedde mellom 1920 og 1945 var utenkelig.

Spørsmålet, mener Mæland, er om det er mulig å bevege de store massene i dag.

– Og det er det jo. Selv om vi har en veldig sterk individualisering så har vi også i dag noen kollektive strukturer som virker sterkt. Sosiale medier er et redskap for å bevege massene. I valget til nytt EU-parlament har en for eksempel maktet å skape store bevegelser gjennom bruk av sosiale medier.

Mæland legger til at det fantes dem som stod i mot diktaturet, og disse markerte det ofte nettopp ved å motsette seg hilsenen.

– Om vi skal få noe lignende i dag så forutsetter det at folk er åpne for å la seg underkaste og dirigere. Det krever en åpenhet for lederen og føreren. Du trenger de som ikke lar seg dirigere av kravet om den hevde armen, for når noe slikt først skjer er det enormt sterke krefter i sving, sier Mæland.

Hva skjer når hånden beveger ånden?