Dilani (32) har vært innestengt i denne kirken i over seks år
Nå håper hun og familien på et mirakel.
Hun står i døråpningen til menighetssalen og ser rett frem. Blikket er tomt. Hun er sliten.
Det er seks år og fire måneder siden faren overbeviste henne og moren om å søkte tilflukt i Finnsnes kirke.
Faren følte at noe var galt. Norsk politi var ute etter dem. Dilani ønsket ikke å flykte enda en gang, men hun lot seg overbevise.
– Jeg husker at det var kaldt den kvelden. Vi var redde og fikk ikke sove, minnes Dilani.
Samme natt kom utlendingspolitiet for å pågripe den tamilske familien og sende dem tilbake til Sri Lanka. Men da de kom til Heimly mottak, kunne de ikke finne noe annet enn en tom leilighet.
Like etter ringte det i telefonen til Dilani. Det var fra mottaket. Men Dilani våget ikke å svare og lot det ringe.
– Da tenkte jeg: Nå skjer det. Politiet er her.
Hun slo av telefonen.
Søkte tilflukt i kirken
Så dukket politiet opp på døren til Kjellrun Skoglund, lederen av støttegruppa for familien og diakon i Finnsnes kirke.
– De kom til meg halv seks på morgenen, forteller Skoglund.
Politiet ville vite hvor familien var, men diakonen trodde de sov i leiligheten sin i Storgata 42, som var knyttet til asylmottaket. Da hun kom på jobb i kirken noen timer senere, fant hun familien på kjøkkenet i kjelleren.
– Det var en rar natt, sier hun.
Dilanis far, Anonipillai Johnson Collin, jobbet som frivillig i kirkens kafé for utsatte grupper. Dermed kunne han komme seg inn i kirken.
Familien var reddet, men de var også innesperret. I seks år og fire måneder har familien Johnson Collins sittet i kirkeasyl i Finnsnes kirke. Ingen i Norge har sittet lenger.
Avslag
Utlendingsnemda (UNE) har avslått deres søknad om opphold og mener det er trygt for dem å reise tilbake til Sri Lanka.
– Ingen velger å bo i kirkeasyl så lenge hvis det hadde vært trygt å reise tilbake, sier Ruth Astrid Stellmacher, som er sokneprest i Finnsnes kirke.
Hun har møtt familien nesten daglig i seks år fordi de bor på arbeidsplassen hennes.
Hun kjenner til historien deres og vet hvorfor de ikke vil tilbake.
Bor på biblioteket
Dilani sitter foran pc-en sin på biblioteket i Finnsnes kirke. Det er ikke lenger et bibliotek, rommet er nå leiligheten til familien Johnson Collins.
Her har de samlet alle sine eiendeler. På et bord i en krok står det en tv som ikke virker. På en liten kommode er det plassert et ikon og et stearinlys. Familien er katolikker.
Klokka er åtte på morgenen og det er like før jul. Utenfor har et tynt lag med snø lagt seg mellom trærne som omgir kirken.
Dilani tenker tilbake på livet sitt. Hun husker hva som gjorde at familien måtte flykte for livet.
Barnestjerne
– Der, sier Dilani og peker.
– Ser du at det er meg?
Hun har funnet frem en video på datamaskinen sin.
Videoen viser jenter i rosa kjoler og gutter med hvite skjorter som danser på en plen. Deretter ser vi de samme barna på taket av en sort og blank Jeep Wrangler med brede smil, ballonger og røde vimpler. En stemme snakker i bakgrunnen.
Musikken starter, og vi får se en gruppe bestående av barn og ungdom. De synger og spiller instrumenter. En vakker jente står midt på scenen i en oransje kjole med store blondekanter. Hun synger mens hun ser rett i kamera.
Det er Dilani.
Talent
Dilani ble rekruttert fordi hun var talentfull.
På skolen i Neeravipitty-Thanneeruttu utviklet hun ferdighetene sine i musikk, tale, drama og poesi. Hun deltok i konkurranser med skoler i området, deretter på distrikts- og provinsnivå.
«Jeg viste frem talentet mitt, jeg vant ofte og gjorde dermed skolen min kjent», skriver Dilani.
De siste årene har hun begynt å skrive ned de viktigste og mest dramatiske øyeblikkene i livet sitt. Men hun skriver også hva hun tenker og føler akkurat nå.
Dilanis talent førte til at hun ble plukket opp av barne- og ungdomsavdelingen til The Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE). Hun fikk tilbud om å bli med i Voice of Tigers sine radio- og tv-arrangementer.
Men det var en bakside av medaljen. LTTE laget ikke bare musikkvideoer. De drev med terror.
En terrororganisasjon
The Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), blir fortsatt regnet som en terrororganisasjon av både EU, USA og Canada.
På norsk kaller vi organisasjonen for Tamiltigrene.
Separatistbevegelsen ble etablert i Sri Lanka i 1976 med mål om å etablere en egen stat for tamilene i Sri Lanka.
Den omstridte organisasjonen har blitt anklaget for en rekke terrorangrep, rekruttering av barnesoldater og likviditetskampanjer mot politiske motstandere. LTTE har avvist alle anklagene.
Kampen mellom Tamiltigrene og regjeringsstyrkene kastet landet ut i en borgerkrig i 1983, som kostet tusenvis av mennesker livet.
En av dem er gutten som står ved siden av Dilani og synger i videoen.
– Han, sier hun og peker.
– Han er død nå.
Broren forsvant
Også faren jobbet for Tamiltigrene, ifølge Dilani.
Han samlet inn nyheter som ble formildet på Voice of Tiger sin radiostasjon.
Familien ble stadig mer involvert i organisasjonen.
I 1999 forlot Dilanis eldste bror familien. Senere fikk hun vite at han hadde blitt med Tamiltigrenes militære kamp mot regjeringen.
«Det er så mange spørsmål i livet som ikke blir besvart. Dette er ett av disse spørsmålene. Det har forandret livet mitt så mye. De ensomme, tomme årene er fremdeles et alvorlig sår», skriver Dilani i memoarene sine.
I 2008 skal broren ha blitt dømt for drap på en politiker i Sri Lanka. Han sitter fortsatt fengslet i hjemlandet, ifølge Dilani.
– Men han sier at han ikke har gjort det, legger hun til.
– Når så dere ham sist?
– 15 år siden.
Hun blir stille et øyeblikk og klarer ikke å holde tårene tilbake.
Bare et av medlemmene i familien lever i frihet. Den yngste broren fikk opphold i Canada i 2017. Da hadde han bodd i en flyktningleir i Malaysia i nesten ti år.
Redselsfull flukt
Året etter at broren forlot familien for å kjempe for Tamiltigrene, fikk Sri Lanka overraskende hjelp fra Norge. Stortingsrepresentant Erik Solheim ble i mars 2000 engasjert av norsk UD som spesialutsending til Sri Lanka for å forhandle fred mellom partene. En formell fredsavtale ble vedtatt i 2002.
Men i 2006 ble fredsavtalen brutt og folket ble nok en gang kastet ut i en blodig borgerkrig.
«En familie i nærheten av oss ble bombet og stedet ble brent. Sju personer i familien ble drept, en kvinne, hardt skadet og døende. Hun var helt svart av sot. Kroppen ristet, og hun var i en ekstrem sjokktilstand», skriver Dilani i memoarene sine.
I januar 2009 annekterte regjeringstropper byen Kilinochchi. Her hadde LTTE hatt sitt administrative hovedkvarter i ti år.
Kampene førte til store lidelser for sivilbefolkningen. Mange var innesperret der kampene pågikk.
«Selv visste jeg ikke hvem jeg skulle trøste. Det var mennesker og lyder over alt, blod, ødelagte kroppsdeler, døde og forlatte menneskekropper, lukt av døde dyr og sårede mennesker som skrek om hjelp. Vi var over tre hundre tusen mennesker fanget i et åpent landskap, sammentrengt og inneklemt.»
Hun har fortsatt mareritt om det som skjedde.
«...hendelsen er ikke ute av tankene mine ennå.»
Mistet venninne
Tamiltigrene måtte gi tapt i mai 2009. Mennesker de kjente og hadde jobbet med, overga seg til regjeringshæren.
«Det var siste gang jeg så min venn som jeg jobbet med på LTTE TV. Etter at jeg kom til Norge så jeg på internett at hun og andre kvinner ble tatt til fange, torturert, drept og kastet i bakken i naken tilstand.»
Den lille familien ble plassert i en flyktningleir i Vavuniya. Her bidro veldedige organisasjoner som FN og Caritas med mat og klær.
Det var her Dilanis far fikk vite at det var muligheter for å flykte ved hjelp av menneskesmuglere.
Smuglet ut
Familien bestemte seg for å benytte seg av tilbudet. De betalte med smykker og eiendeler.
En kvinne tok dem med seg ut av leiren til en annen leir, så videre til et kontor for savnede mennesker.
«Hvis noen spør om noe, må du si at du savner broren din og det er derfor du kommer hit», sa hun til dem.
Videre forteller Dilani at de fylte ut papirer for så å bli tatt med på en trehjuling.
«Alt gikk veldig fort. Når jeg tenker på akkurat disse minuttene slår hjertet raskt fremdeles», skriver hun.
Deretter ble familien overlatt til en annen menneskesmugler som ga dem et pass på flyplassen i Colombo. Passet ble levert tilbake, da kontrollen var over.
De tilbrakte to måneder i et annet land før de i oktober 2009 kom til Norge «med bil, tog og båt».
Deretter fulgte 15 dager i en transittleir, 40 dager på Haslemoen mottak og 60 dager på Heimly mottak på Finnsnes i Troms.
Her bodde familien i fem år før de så vidt unnslapp norsk politi og søkte tilflukt i en kirke. Det har gått seks år og fire måneder.
55.440 timer
Familien har bare sneket seg ut av kirken noen få ganger for å gå til tannlege og lege. Støttespillere har transport dem ut med hetter over hodene.
– Da er vi redde, sier Dilani.
Ved noen anledninger har hun, midt på sommeren, sittet seg på benken utenfor kirkedøren for å få frisk luft. Ellers har de tilbrakt all sin tid innenfor veggene i Finnsnes kirke.
Seks år og fire måneder tilsvarer:
2.310 dager
55.440 timer
3.326.400 minutter
199.584.000 sekunder.
Hele denne tiden har de bodd i kirken uten å vite om de noen gang kommer ut. I tillegg kommer årene før kirkeasyl med klager på avslag, dialog med advokat og runder i retten.
Familien har vært 11 år i Norge uten at saken er avklart.
UNE tror at familien har diktet opp deler av historien fordi det ville kunne gi dem opphold i Norge.
Når forklaringen endres eller tilpasses etter at søkere får avslag vil det svekke troverdigheten, ifølge dommen fra Borgarting lagmannsrett i 2014.
Men det var en grunn til at familien ikke fortalte om sin nære tilknytning til Tamiltigrene da de kom til Norge.
– Vi var redde for tolken, forteller Dilani.
– Hvorfor?
– Vi visste ikke hvem han var, hvor han kom fra eller hvem han representerte. Vi var redd for at han skulle tipse regjeringen i Sri Lanka, sier hun.
I oktober i høst satt Dilani seg ned nok en gang for å beskrive hvordan hun hadde det.
«Jeg har mistet alle mine ungdommelige drømmer. Hva har jeg oppnådd? Jeg ser tilbake på disse 11 årene: Nei, ingenting».
Men har Dilani virkelig ikke oppnådd noen ting?
Et annerledes vennskap
Det er mandag kveld og noen ungdommer står i en halvsirkel i menighetssalen. De lager rare lyder for å varme opp stemmene sine.
Finnsnes kirkes ungdomskor har siste øvelse før julekonserten senere i uken.
Dilani står ytterst. Ved siden av henne står Kamilla Jakobsen. Da hun begynte i ungdomskoret i Finnsnes kirke for noen år siden, ble hun raskt en nær venninne av Dilani.
Det er pause i øvelsen, og de ler og tuller sammen.
– Vi er i lag på hver eneste korøvelse, sier Jakobsen.
Det er 15 år mellom dem, men de har funnet tonen likevel. Jakobsen beskriver Dilani som «helt fantastisk, tvers i gjennom snill og godhjertet»
– Jeg er veldig glad i å være sammen med Dilani. Men vi møtes bare på mandager. Jeg har skole i tillegg i hverdagene og når hun er her, så får vi ikke mulighet til å møtes utenfor kirken. Det er veldig dumt, spesielt for henne, sier 17-åringen.
Siden Dilani ikke kan forlate kirken vet hun lite om hvordan livet til venninnen er utenfor kirkeveggene. Jakobsen bor på Senja, et av de mest naturskjønne områdene i Norge. Det er bare 20 minutter å kjøre med bil fra Finnsnes.
– Jeg skulle så ønske at jeg kunne vise Dilani alt. At jeg kunne ta henne med hjem, gå på kafé og ta henne med på en tur.
– Hjertet er fullt av dem
Utenfor kirkesalen møter vi en annen kvinne som bare har godt å si om familien.
– Dilani er alfa og omega når det kommer til lyd. Jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten henne, sier Eva Line Nergård, som er medlem i menigheten.
Dilani styrer nemlig lyden under nær sagt alle arrangement som foregår i kirken.
– Collin hjelper til på kafé pluss og hvis man trenger hjelp på kjøkkenet står Anjala der. De er fantastiske. Hjertet mitt er fullt av dem, sier Nergård.
De deler arbeidsfellesskapet i kirken. Men noen ganger bare koser de seg sammen.
Biskopens bønn
Det er ikke bare lokale støttespillere som kjemper for familien.
I begynnelsen av desember satt biskop Olav Øygard seg i bilen og kjørte i to timer fra Tromsø til Finnsnes for å holde en pressekonferanse i kirken.
Han kunne ikke lenger se på at en familie ble sittende innestengt i en kirke i hans bispedømme.
TV2, NRK, Dagen og lokale medier var til stedet. Støttespillerne var der. I samarbeid prost, sokneprest og leder av bispedømmerådet holdt han en appell i kirken.
– Jeg ber om amnesti for familien fordi jeg har innsett at det ikke er trygt for dem å reise tilbake til Sri Lanka, sa Øygard.
Samme dag signerte han et brev til regjeringen ved statsminister Erna Solberg.
Han ba om at norske myndigheter måtte gi familien opphold på humanitært grunnlag.
I rommet var også ordfører Senja kommune, Tom-Rune Eliseussen.
Ordføreren har blitt imponert over hva familiens kirkeasyl har gjort med fellesskapet.
– De har gjort en fantastisk jobb med å ivareta familien, sa han.
Kommunen har gitt en enstemmig uttalelse hvor de roser menighetens omsorg og gir støtte til familien.
Finner ikke husrom
Et av julens høydepunkt i Finnsnes kirke er det årlige julespillet.
Barnehageklasser tusler inn de sorte tredørene. Det er Dilani som skal spille Maria.
– I begynnelsen var jeg sjenert for jeg kunne ikke så godt norsk. Men de oppmuntret meg og sa: Du kan gjøre det. Etter første forestilling fikk jeg gode tilbakemeldinger, forteller Dilani.
Hun har spilt Maria siden 2012. I 2014 spilte hun ikke. Det var året familien flyttet inn i kirken.
– Jeg er en ganske erfaren Maria, sier Dilani og ler.
I julefortellingen møter Josef og Maria bare stengte dører i Betlehem. De må ta til takke med en stall. Jesus blir født og vise menn fra øst kommer med gaver.
Overøses med gaver
Mens familien har opplevd norske myndigheter som kalde, ser det ut til at varmen og omtanken fra folket i den snøkledde byen Finnsnes bare øker.
Det er 8. desember og tid for å åpne dagens pakke i adventskalender. Kalenderen består av 24 pakker, gitt henne av støttespillere i Finnsnes.
I dag får hun godteri og en minikaktus, som hun viser frem.
Dilani forteller at hun får over 50 gaver hver jul. Folk i nærmiljøet kommer til henne med gaver i hele desember.
Hun finner frem to gavekort fra Rema 1000, som familien fikk dagen før. Det er fra Frelsesarmeen og lyder på 1500 kroner.
«Ønsker ei velsigna god julehøytid og alt godt for det nye året», står det.
Hver tirsdag får Dilani en melding på mobilen. Der står det:
«Hva trenger dere på butikken?»
En dame i menigheten har tatt på seg oppgaven å ukehandle for familien. Uten at de har bedt om det.
– Det skjer hver tirsdag, hver tirsdag, gjentar Dilani.
Menigheten har dessuten lært Dilani og både snakke og skrive på norsk.
– Vi er så takknemlige. De er så snille og viser kjærlighet og omsorg, sier Dilani.
Et dobbelt løfte
Det er morgen og Dilani stirrer ut i vintermørket. Hun holder rundt en kopp med te, slik hun har gjort hver morgen det siste året.
– Da vi fikk vårt andre avslag i begynnelsen av året, ga jeg et løfte til Gud. Jeg skulle faste fra frokost og ikke spise kjøtt eller fisk dette året, sier hun.
Det løfte til Gud har hun holdt.
Hun har også gitt innbyggerne i Finnsnes et løfte. Den dagen familien får opphold i Norge, skal de bli boene i Finnsnes.
– Jeg vil ikke bo i Oslo eller Bergen eller noen andre steder. Dette er mitt område, mine mennesker, sier Dilani.