Disipler, ikke kunder
Øystein Gjerme er både en dyktig kommunikator og en dyktig organisasjonsbygger. Samtidig understreker han at kirkens misjon ikke er å bygge en strømlinjeformet ytre struktur.
Man husker jo som regel ikke så mye av innholdet i taler man hørte for over 20 år siden, men jeg husker en ting Gjerme sa denne kvelden. Han var såpass ung, forklarte han, at han ikke kunne basere talene sine på selvopplevde historier fra den store verden. I stedet måtte han basere forkynnelsen sin på det han fant i Guds ord. Ikke noe dårlig utgangspunkt, det, og for Gjerme har det vært viktig hele veien å sikre at forkynnelsen er solid forankret i Bibelen.
Frivillige
Annonse
Til helgens Salt-konferanse foreligger nå pastorens nyeste bok, med tittelen «Vi vil». Boken handler om frivillige medarbeideres store betydning i menigheten. Gjermes mål er at alle skal med og at alle skal finne sin oppgave i menighetsfellesskapet. Han gjør det tydelig alt i innledningen at dette ikke er en ekklesiologisk bok, altså en bok med teologiske studier av hva menigheten er. Snarere er det en praksisnær bok med erfaringer og anbefalinger for både menighetsledere og alle som er involvert i menighetsarbeid på ulike måter.
Klassisk
Forfatteren Øystein Gjerme fremstår kanskje litt mer som en klassisk pinsevenn enn forkynneren Øystein Gjerme. I bokform er nærheten til bibelsk billedspråk litt tydeligere, og referansene til for eksempel israelsfolket i Det gamle testamente litt hyppigere enn det som forekommer i forkynnelsen. Det er forsåvidt ikke helt unaturlig, for bokformatet gir naturlig anledning til fordypning i større grad enn forkynnelse gjør. Og her ligger vel nettopp også noe av hensikten med boken. Gjerme deler av sine tanker og erfaringer med alle som vil lese, samtidig er bokutgivelsene ikke minst viktig i arbeidet med å utvikle Salt-familien.
Samler flest
Alle som har hørt ham tale kan legge merke til at Øystein Gjerme er en begavet kommunikator. Men en egenskap som antakelig er enda viktigere, er at Gjerme er en drivende dyktig organisasjonsbygger. Han er gjennomtenkt og systematisk, han tar signaler og arbeider målrettet. Siden oppstarten i 2004 har Salt vokst til å bli den protestantiske menigheten i Bergen som samler flest mennesker på en gitt søndag. Salt er det fremste in-stedet for menighetssøkende kristne, og menigheten har stor tiltrekningskraft overfor studentene i byen. Alt dette medvirket til en 12 siders reportasje i Bergens Tidende 8. september.
Suksesskriterium
Gjerme selv er åpenbart et viktig suksesskriterium. Men denne boken illustrerer at Salts vekst ikke handler om trylling, eller bare om ett menneske. Veksten må så langt jeg kan bedømme først og fremst tilskrives Den hellige ånds virke i og gjennom mennesker. Dernest viser menigheten uke etter uke at de gidder. De gjør jobben. Som min gamle fotballtrener Eilif Haaland sa det: «Vi er seriøse med det vi driver med.» Salt er gjennomført. Så enkelt, og så vanskelig.
Høyeste hensikt
Annonse
Gjerme analyserer samtiden, han drar historiske linjer, han fletter inn teologiske særpreg i den pentekostale tradisjonen han og Salt står i, han advarer mot å overbelaste frivillige medarbeidere, og kommer med en rekke anbefalinger både til hvordan man konkret bør gå frem i rekrutteringsfasen, og hvordan man kan gi de frivillige tilstrekkelige tydelige forventninger til at jobben blir gjort med minst mulig friksjon og misforståelser – samtidig som alle hele tiden vet hva som er den høyeste hensikten, nemlig at flere får bli kjent med Jesus Kristus.
Tre til side
Det er fascinerende å lese om hvordan Gjerme allerede som ungdomspastor i Pinsekirken Tabernaklet innførte ordninger hvor han advarte frivillige mot å ta på seg for mange verv. Det er fint å lese om lovsangslederen som gradvis trer til side for å slippe andre til. Det er tankevekkende å lese om vekselvirkningen mellom struktur og åndskraft, med både profesjonalitet og skikkelighet. Og jeg vil tro mange kan kjenne seg igjen i ulike slags spenningsforhold når 20 prosent av menigheten gjør 80 prosent av arbeidet. Et slikt scenario har Salt svært bevisst ønsket å unngå fra begynnelsen av.
I kapitlet om fremveksten av den norske lekmannsbevegelsen er det litt rart at Gjerme har brukt en amerikansk bok fra 1993 som kilde. Det påfører fremstillingen noen unøyaktigheter som ganske lett kunne vært luket bort.
Kirkens hensikt
Øystein Gjerme kunne nok ha lykkes i å bygge opp ulike slags organisasjoner. Men det er ikke dét som er poenget med Salt. Et av de mest interessante avsnittene i boken er der han drøfter kirkevekst-tenkningens begrensninger. Han tar selvkritikk for egne tidligere uttalelser om en «brukervennlig menighet», og understreker at det å være kirkegjenger ikke kan sammenlignes med det å være kunde. Kirken eksisterer ikke for å opprettholde seg selv, men for å peke på Jesus Kristus overfor alle mennesker. Mer enn noe annet er dét budskapet som ligger under ønsket om å mobilisere flere frivillige.
