Dødshjelp sprer seg raskt og påvirker synet på livets slutt

– Mennesker snakker mer om døden og regisserer den til og med, sier den britiske antropologen Naomi Richards til The Economist.

Magasinet publiserte nylig en artikkel om hvordan både lovverk og holdninger i vestlige land har endret seg raskt de siste fem årene.

En canadisk lege forteller at hun har hjulpet mennesker til å dø «på en strand, i en skog eller midt i et selskap».

– Man kan trygt si at det går en legaliseringsbølge over den vestlige verden, så det er klart presset øker på oss i Norge også, sier lege Morten Horn i en epost til Dagen.

Følger Nederland

I Østerrike kom regjeringen i oktober med et forslag om å tillate dødshjelp. Det kan bli innført før året er omme.

Alpelandet føyer seg i så fall inn i en raskt voksende rekke av vestlige land (se faktaboks).

Sveits er i en særstilling siden dødshjelp har hatt hjemmel i en lov fra 1942.

I de siste tiårenes bølge var Nederland først ute i 2001. 20 år senere har flere land fulgt etter, også flere som tradisjonelt er langt mer verdikonservative.

I USA har sju delstater har gjort det samme både før og etter. Og Canada innførte dødshjelp i 2015.

Dødshjelp brukes som en fellesbetegnelse for eutanasi og legeassistert selvmord.

Stort ja-flertall

Meningsmålinger har lenge vist flertall for dødshjelp i vestlige land, påpeker The Economist.

«I store bokstaver har sekularisering og økende liberale verdier forsterket støtten», heter det i artikkelen.

I Norge er 77 prosent positive til å innføre dødshjelp, ifølge en undersøkelse Ipsos MMI uførte for Dagbladet i 2019.

– Endringene skjer sannsynligvis fordi det viser seg at de landene som har legalisert eutanasi også får til bedre lindrende behandling, sier styremedlem Ole Peder Kjelstadli I Foreningen Retten til en verdig død i en epost til Dagen.

Økende aksept

Foreningen ble etablert i 1977 og har siden kjempet for å legalisere dødshjelp i Norge.

Kjelstadli viser til forskning fra Nederland, Belgia og USA om erfaringene med praksis, gjennomgått i en artikkel av den norske legen Andreas Wahl Blomkvist publisert i The Journal of the American Medical Association:

– Forskere fra USA, Nederland og Belgia har en klar konklusjon: Aktiv dødshjelp blir i økende grad akseptert, og der det er legalisert har bruken forblitt sjelden og bruken indikerer ikke at det misbrukes, sier han.

Frykter skråplaneffekt

Morten Horn er langt mer kritisk i vurderingen av erfaringene. Han mener det er en generell trend til «skråplaneffekt» i land som innfører dødshjelp.

– Det skjer en gradvis glidning i samfunnet, der man på et vis «venner seg til» at dødshjelp kan være en legitim mulighet. Så flytter man gradvis og umerkelig grensene for når dette er legitimt, sier han.

Det mener han har vært tydelig i Nederland. De siste årene har man sett det samme også i Canada etter at landet legaliserte dødshjelp i 2016.

– En dramatisk økning har overrasket også tilhengerne og lovgiverne. Den går ut over det man stipulerte da lovgiver diskuterte om det skulle innføres. Allerede nå diskuteres både utvidelse av kriteriene, sier Horn.

Han ser dette i sammenheng med kulturelle endringer.

– Jeg tror vi har fått en grad av individualisme mer i retning av at folk tar vare på seg og sitt, på godt og vondt. Limet i samfunnet er kanskje blitt svakere. Men lar også andre mennesker gjøre ting som skader dem, uten at man føler det angår seg selv i samme grad som før.

Mer liberale ungdomspartier

Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har gått inn før dødshjelp. Det skjedde i 2009.

Ole Peder Kjelstadli gleder seg over at holdningen til dødshjelp er mer liberal i ungdomspartiene.

– Unge Venstre, Unge Høyre, og Fremskrittspartiets ungdom støtter dødshjelp, så vi som arbeider for dødshjelp kan se lysere på fremtiden, sier han.

– Det vi trenger nå for å komme et skritt videre og løfte debatten til et høyere nivå, er å få kunnskap fra de landene som har innført dette. Det hadde vært utrolig flott, både for politikere og befolkningen som er opptatt av dette.

Svakere kirkelig stemme

Morten Horn ser en tendens til at mediedekningen er preget av enkelthistorier som kan rette seg mot følelsene. Likevel synes han at den norske debatten vært nøktern og preget av juridiske og faglige vurderinger.

I 2020 var han redaktør for boken «Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk» sammen med lege Morten Magelssen og siviløkonom og skribent Daniel Joachim Heggheim Kleiven. De to siste har et kristent livssyn. Det har ikke Horn.

– Min personlige mening er at den relativt svake rollen kirken spiller i norsk offentlig debatt, sammenlignet med land der for eksempel Den katolske kirken er en veldig aktiv og synlig samfunnsaktør, har bidratt til et nøkternt ordskifte med fokus på fakta, mer enn på moral, sier han.

Gir ikke opp

Samtidig regner Horn det med at debatten kan bli sterkere også i Skandinavia. Han tror Sverige er landet som er nærmest å tillate dødshjelp.

Hvis det skjer, tror han trykket vil øke på Norge og vil kreve enda mer bevissthet om etiske prinsipper og prioriteringer i helsevesenet.

– God dødsomsorg krever penger og personell, og det er vanskelig å få prioritert dette opp mot mer «flashy» helsetjenester som nye og revolusjonerende medikamenter, akuttmedisinsk behandling og så videre. Men vi må ikke gi opp, understreker han.

Frykter verdirangering av liv

Erfaringer fra Nederland var utgangspunkt for boken «Jeg vil dø. Et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn». Den er skrevet av ekteparet Randi Dorthea og Andreas Espegren Masvie.

– Ønsket om å legalisere dødshjelp springer ut fra en svært uheldig forståelse av menneskelivet. Og igjennom legalisering så institutisjonaliseres denne forståelsen, sier Andreas E. Masvie i en epost til Dagen.

Han mener det grunnleggende dreier seg om antakelser om hvilke liv som er verd å leve. Selv om intensjonen er økt bestemmelse, blir konsekvensen at staten «verdirangerer liv».

På sikt tror han det er usannsynlig å hindre legalisering.

– For mange erfares et liv som svakt og avhengig som verre enn å dø – og man vil derfor kunne velge døden fremfor et slikt liv. Dette forteller en hel del om det implisitte menneskesynet som er gjeldende i vesten. Dette betyr imidlertid ikke at man skal, til det ytterste, forsøke å hindre det sannsynlige utfallet, sier Masvie.