Dra du, Barnabas!
Jeg – en «kristen»? Ja, utmerket! Tankene mine går nettopp nå til noen av misjonærene jeg kjenner, som fikk Barnabasoppgaver. Dem vil jeg be for i dag.
I Apg 11:21–22 leser vi om den første vekkelsen blant ikke-jøder. Den skjedde i Antiokia – ved forfulgte kristne.
«Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren», skriver Lukas.
Annonse
Ryktet om dette nådde også Jerusalem. Diskusjonen gikk: Hvordan skal jøder og hedninger forholde seg til hverandre?
Peter hadde rett nok nettopp døpt hedninger (10:48). Men likevel? Antiokia er langt borte. Nå er det blitt mange ikke-jødiske kristne der. Best å sende noen som kan finne ut om ting går rett for seg og veilede dem.
De ble enige om å utfordre levitten Barnabas. Han var ekspert på jødedommens seremonier. Men han hadde også sansen for ikke-jødiske kristne.
Barnabas tok utfordringen. Om noen kunne takle en turbulent situasjon, var det han, «formaningens og trøstens sønn».
Barnabas dro. Han tok kontakt med den store kristenflokken i Antiokia. Og han ble grepet. Han «så Guds nåde» (v.23). Her slo Guds ord igjennom. Både jøder og hedninger kom til tro.
Det kriblet i ham. Han ble lenge i byen. En utrolig rik tid! Byfolket sperret opp øynene. På gatene begynte de å bruke begrepet »kristne» om de Jesus-troende (v. 26). Reagerte Barnabas negativt på det? Neppe.
Jeg – en «kristen»? Ja, utmerket! Tankene mine går nettopp nå til noen av misjonærene jeg kjenner, noen som fikk slike Barnabasoppgaver. Dem vil jeg be for i dag.
Les flere andakter i Barnabas-serien:
Annonse
