Drømmer om nye Normisjon

På en gammel misjonseiendom, i dag kjent som Litteraturhuset i Oslo, sitter Normisjons generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland og forteller at hun ser lyst på organisasjonens fremtid.

– Du har vært generalsekretær i fire år nå, og har foreløpig to år igjen av åremålet ditt. Du leder en organisasjon som feiret 150-årsjubileum i fjor, men en del piler peker svakt nedover. Hvordan opplever du hverdagen?

– Den er preget av optimisme. Jeg har stor tro på hva Normisjon skal bety fremover. Men det å komme dit, det er en jobb.

– Det må du gjerne utdype?

– Vi sitter litt nedi noen dype spor med en formell struktur som ikke helt tar på alvor at menighetene har vokst seg større enn regionene og regionskontorene mange steder.

– Kjemperessurs

– I hvilken grad er Normisjon historie en ressurs, og i hvilken grad er den en bremsekloss?

– Historien er en kjemperessurs. Sånn som indremisjonen begynte - med matutdeling til folket og god bibelundervisning, og sånn Santalmisjonen begynte - med et helt evangelium til mennesker i India. Vi skal være radikale i ordets opprinnelige betydning. Vi skal tilbake til røttene, og må finne ut hvordan vi skal leve historien ut i dag.

– Ser du for deg at de pilene som i treårsmeldingen peker svakt nedover i årene 2015, 2016 og 2017 kommer til å snu i 2018, 2019 og 2020?

– Det kommer an på hva du mener skal snu. Vi har hatt en bred identitetsprosess i Normisjon. Det finnes en glød og en nød for å fortelle om Jesus, sier generalsekretæren før hun tar en tenkepause.

– Jeg har en drøm, sier hun så.

– Jeg ser for meg et bilde av mange små og store levende fellesskap og menigheter i Normisjon, der vi deler ordet og deler mat, vin og brød, der vi tilber Gud sammen, der vi lever evangeliet sånn at vi overfor våre naboer og andre mennesker rundt oss gjør godt, sørger for rettferdighet, forteller om hva Jesus betyr for oss, og tar imot de tegn og under som Gud gir oss.

Samtidig underslår generalsekretæren slett ikke at utviklingen i gaveinntektene opptar henne.

– Gaveinntekter er kjempeviktig. Det aller viktigste med gaver er at mennesker får gitt vekk pengene sine. Så er det veldig viktig at menighetene får mye større eierskap til det internasjonale arbeidet. En menighet er en menighet bare hvis den også har et internasjonalt blikk. Der trenger vi en stor holdningsendring i oss selv. Men vi må også gjøre en stor økonomisk snuoperasjon, for vi har kjempedårlig økonomi i dag. Den er vi i ferd med å ta tak i.

Bønn

– Generalforsamlingen blir ganske sikkert preget av saksbehandling og strategi. I treårsmeldingen står det at «Bønn er viktig i Normisjon». Hvordan ser du på forholdet mellom bønn og saksbehandling?

– Saksbehandling tar alltid tid. Derfor har jeg måttet lage gode lommer for bønn i kalenderen. Nå like før generalforsamlingen har Acta-leder Kristian Sveinall Øgaard og jeg tilbrakt omtrent halve uken sammen i bønn og refleksjon. Da har vi en åpen tid der vi ber og snakker. Så leser vi en del i Bibelen.

Grunnleggende uenige

– Normisjon støtter gruppen Til helhet, som blant annet vil gi mennesker frimodighet til å stå for det som i treårsmeldingen blir kalt «tradisjonelle samlivsverdier». Samtidig drikker du fra tid til annen kaffe med kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum. Hvilket forhold har du til Åpen folkekirke?

– Jeg er uenig med Åpen folkekirke. Ja, vi er vel uenige om hva vi er uenige om, om det er bibelsyn eller bibeltolkning. Vi er i hvert fall uenige om konklusjonen. Og jeg har et veldig godt forhold til lederen i kirkerådet. Jeg synes det er veldig hyggelig å treffe henne.

– Ser du på Åpen folkekirke som en kirkepolitisk organisasjon eller som en kristen bevegelse?

– Jeg tror ikke jeg vil uttale meg om hva de er og hva de vil være. Det tror jeg de må stå for selv. Jeg innser at vi er grunnleggende uenige på noen viktige punkter, på noe av det som var bakgrunnen for at de ble dannet.

– I bedehusland har man vært opptatt av å ikke inngå frivillig samarbeid med liberale teologer. Hvordan ser du på dette i dag, bør flere drikke mer kaffe med hverandre, eller er det viktige å opprettholde den tydelige forkynnelsen?

– Jeg er veldig opptatt av sunn og solid forkynnelse i Normisjon. Jeg ønsker at vi skal være nøye med hvem vi bruker som forkynnere. Samtidig har jeg veldig lite tro på berøringsangst. Det er kjempevanskelig å lage helt tydelige retningslinjer, det blir litt avhengig av skjønn. Men når det gjelder å tale på gudstjenester er det viktig hva personen står for og signaliserer, for at menighetene skal ledes i retning mot Jesus.

Bygget ned skillelinjer

– Under forrige generalforsamling sa landsstyreleder Tormod Kleiven at han så på Normisjon mer som et nettverk enn som en organisasjon. I treårsmeldingen leser vi at dere har arbeidet for å styrke den felles tilhørigheten i organisasjonen. Hvordan går dette arbeidet?

– Jeg tror vi har kommet et godt stykke videre når det gjelder samhold. Så tenker jeg at bruken av ordet nettverk kunne være misvisende. Vi er en organisasjon, men vi er også en bevegelse som organisasjonen skal støtte opp om.

– En av de første som hadde ordet i generaldebatten sist sa noe slikt som at det var kjekt å se alle misjonsvennene, og særlig dem fra Santalmisjonen. Er dette en tenkemåte som fortsatt lever i organisasjonen, nesten 20 år etter at fusjonen som skapte Normisjon?

– Det er nok enkelte stemmer som henger igjen. Men det viser at det tar lang tid å fusjonere.

36 menigheter

– For 20 år siden var IMI-kirken og Storsalen de eneste menighetene i Normisjon. Nå er det 36, og dere er i ferd med å utvikle en ny tilsynsmodell for menighetene. Er Normisjon på vei mot å bli et mer reelt kirkesamfunn?

– Nei, det ser jeg ikke for meg. Vi vil gjerne ha mange flere menigheter, men jeg har ikke tro på at vi trenger et luthersk kirkesamfunn til i Norge. Vi er en misjonsorganisasjon. Men vi er en fellesskapsplantende misjonsorganisasjon, og vi har i situasjonen nå sett behov for å være en menighetsplantende misjonsorganisasjon.

– Hva slags tilsyn vil det være snakk om, med tanke på for eksempel liturgi og teologi?

– Det vil være et helhetlig tilsyn slik et luthersk tilsyn skal være.

– Trossamfunnet deres i Agder hadde 1. januar i år 69 medlemmer. Er du overrasket over at ikke flere har forlatt Den norske kirke?

– Dette er noenlunde som ventet. Det var meningen at dette trossamfunnet skulle være en hjelp for dem som trengte det. Samvittigheten vår bindes på ulikt sted. Jeg har stor respekt for dem som mener de ikke kan bli værende i Den norske kirke, men jeg kan bli sånn som det er nå. Mange i Normisjon er glade i Den norske kirke, og ser det som misjonsstrategisk viktig fortsatt å være der.

Driftsunderskudd

– Under arbeidet med budsjettet for 2018 kom dere til at dagens driftsmodell gjør det umulig å få «en fornuftig sammenheng mellom inntekter og kostnader». Hvordan er status i dag?

– Den er veldig alvorlig. Regnskapet ble godskjent i slutten av juni, med et underskudd på 23 millioner. Situasjonen er sammensatt. Men vi har gjennomført større misjonsaktiviteter enn vi har inntekter til. Vi er nødt til å få inntekter og aktivitet til å stå i forhold til hverandre. Det at menighetene skal ha større eierskap til det internasjonale arbeidet blir viktig fremover.

Kvelland er glad for å ha fått styrket den økonomiske kompetansen på hovedkontoret, og vil blant annet jobbe for å bedre forvaltningen av Normisjons betydelige eiendomsmasse.

– Dere har formelt sett 13 regioner, hvorav omkring 9 melder om reelt driftsunderskudd og at de tærer på oppsparte midler. Hva må til for å sikre økonomisk bærekraft? Står dere foran en ny regionreform?

– Dette gjør situasjonen enda mer alvorlig. Hadde regionene drevet i økonomisk overskudd, og det bare var sentralleddet som hadde underskudd, hadde det vært mye enklere. Det gjør at vi i enda større grad ruster oss til å tenke sammen for å finne ut hvordan vi kan løse utfordringene. Jeg har liten tro på å løse store problemer ved å fusjonere. Det å fusjonere to enheter som hver for seg går dårlig fører sjelden til overskudd.

– IMI er Normisjon

– IMI-kirken har sitt eget stevne senere i sommer, et stevne som antakelig trekker flere folk enn Normisjons Sommer i Sør. Samtidig vil landsstyret nå innlemme IMI-kirkens misjonsarbeid i Thailand i Normisjon. I hvilken grad er IMI en utfordring og i hvilken grad er IMI-kirken en mulighet for Normisjon?

– IMI er en mulighet. IMI er oss, IMI er Normisjon. Når jeg er i IMI, presenteres jeg som deres leder.

– I kraft av sin størrelse har de en særlig mulighet til å bevege organisasjonen?

– IMI har mye kraft i seg. Det tenker jeg er veldig bra. De har vært tøffe til å ta inn praksiser som har ligget litt nede, for eksempel det å be for syke og å løfte profeti litt høyere opp enn det som har vært vanlig både i Den norske kirke og i bedehusbevegelsen. Det tenker jeg er ganske modig. Hjemme hos oss sier vi at det er bedre med krigsskade enn liggesår. Jeg kan ikke se at det er spesielt bibelsk å skulle forsikre seg så mye på alle kanter at man ikke gjør noen feil. Så er det nok sånn at vi har noen i Normisjon som heier mer på IMI enn de gjør selv, og andre som er mer skeptiske.

46.000 nye

– Dere skriver i treårsmeldingen om 46.000 nye kristne i Normisjons samarbeidsland. Det er veldig mange mennesker.

– Ja, og for eksempel i Kambodsja blir hver eneste person vi vet om som tar imot Jesus registrert. Det er veldig viktig, først og fremst for at de skal ledes inn i fellesskap hvor de kan vokse som kristne. Det gjøres en stor jobb i å søke dem opp etterpå. Dette har jeg vært og sett på nært hold. Det er sterkt. Kambodsja er spesielt åpent for å ta imot evangeliet.

– Dere trapper ned virksomheten i noen misjonsområder for å satse på nye. Hvordan blir dette mottatt i organisasjonen?

– Det er sårt for mange tidligere misjonærer, og det er jo fortsatt mange mennesker som ikke har hørt evangeliet i Sør- og Mellom-Amerika. Men vi ønsker å ta på alvor at vi nå retter ressursene mot Vest-Afrika, mot Sør- og Sørøst-Asia og mot Sentral-Asia, slik langtidsstrategien vår sier.

– Dere har rett over 20 egne utsendinger, men mange lokalt ansatte. Opplever du aksept blant misjonsvennene for at det kan bli mer misjon med lokalt ansatte enn med norske utsendinger?

– Det er stor aksept for at det kan skje like mye på den måten. Men det ser fint ut å ha mange utsendinger, og vi er en misjonærutsendende organisasjon. Vi kan ikke slutte å reise selv, og vi har et kall til å gå ut selv - like til jordens ender. Vi må ikke slutte å sende misjonærer fordi det er dyrt, vi må tenke på hvordan vi arbeider for best mulig å være med på det som er visjonen – Jesus Kristus til nye folkeslag.

Nytt landsstyre

– Åremålet ditt løper i to år til. Er du interessert i en ny periode fra 2020?

– Nå får vi et nytt landsstyre og en ny landsstyreleder. Deres viktigste oppgave er å velge generalsekretær fra 2020 og fremover. Jeg vil ikke si noe om hvorvidt jeg er aktuell etter det.