Dropper digitale gudstjenester for å prøve noe helt nytt

De digitale gudstjenestene til pinsemenigheten Sentrumkirken i Sandnes bærer preg av profesjonell produksjon. Kreativpastor Thomas Neteland legger ikke skjul på at det har vært et utviklende år.

Men det er både og.

– Å være pastor i 2020 har vært litt delt. Personlig har jeg fått mer tid for meg selv, justert tidsbruken, tenkt nye tanker og prøvd nye ting. Men det pastorale har vært mye mer krevende. Blant de største frustrasjonene er at man ikke vet noe om hvor folk er i sin trosreise, sier Neteland.

Savner lovsang

Neteland er kjent i deler av Kristen-Norge som låtskriver og lovsangsleder. Han har skrevet egne sanger og deltatt i samarbeidsprosjekter. Nettopp lovsang og kollektiv tilbedelse er noe av det man går glipp av når menigheten ikke kan samles.

– Jeg tror det skjer noe når vi kommer sammen som Guds menighet og løfter opp navnet Jesus. Mange vet ikke helt hvordan de skal gjøre det hjemme.

Gøy for oss

Fra forrige søndag bestemte Sentrumkirken seg for å gjøre ting annerledes. Så langt har de laget digitale gudstjenester med høy kvalitet på produksjonen. Men den nagende følelsen av at man ikke fikk se menigheten, gjorde at en til slutt bestemte seg for å snu på flisa.

– Nettgudstjenester var gøy for oss som var med. Vi fikk tenke kreativt og prøve nye ting. Men vi ser at over tid blir det en komsument-greie, noe folk følger med på. Det funker dårlig og da lockdown kom fant vi ut at vi ikke ville ta en ny runde med det. Så nå blir det litt forskjellig.

Kort samling

Søndag hadde menigheten rundt 100 på møtetjenesten Zoom.

– Vi var kanskje litt skeptisk først, siden alle har brukt Zoom i jobb og andre sammenhenger. Men følelsen og tilbakemeldingen var at dette var fint. Vi hadde kahoot, ba for behov og hørte fra ulike stemmer.

Samlingen var kort og konsis og uten lovsang og musikk, og Neteland stusser med å kalle det en gudstjeneste.

– Men det var så fint å se ansikter og å få litt mer tilbakemelding.

Få ord

Det er nettopp tilbedelse Jesus og den samaritanske kvinnen kommer inn på i søndagens prekentekst. Neteland har et nært forhold til teksten og har brukt den mye når han underviser om lovsang.

– Det er en helt fantastisk samtale mellom denne samaritanske kvinnen og Jesus. Det er åpenbart at kvinnen ikke vil bli sett og så kommer plutselig Jesus der. Og så er konsekvensen at hun som ikke ville møte noen går for å oppsøke mennesker med de gode nyhetene.

Han lar seg fascinere over at Jesus bruker så få ord, men at de får så stor effekt.

– Med få ord justerer han folks definisjoner og praksis.

Avvæpner

Han har lurt på om kvinnen tar opp teologiske spørsmål som en slags avledningsmanøver. Idet hun forstår at Jesus er en profet begynner hun i hvert fall begynner å spørre ham om hvor man skal tilbe, på samaritanenes hellige fjell eller i Jerusalem.

– Hun legger opp til teologisk diskusjon, noe vi godt kan kjenne igjen. Er det sånn eller sånn, skal det høres sånn ut eller sånn? Men Jesus avvæpner det hele og sier at det kommer en tid der det ikke skal ha noe å si. Tiden er faktisk nå, der poenget er at det skjer i ånd og sannhet.

Tilskuer

Men gir det seg egentlig selv hva Jesus egentlig mener? Ånd og sannhet kan høres ut som en noe virkelighetsfjern og ekstatisk opplevelse for religiøse ekstremister.

– Jeg tror han mener at det viktigste er om det skjer ut fra ånd, ut fra den du er, ditt liv og ditt hjerte. Tilbedelsen skal være ærlig og autentisk.

Han kan ta seg selv i å bli en tilskuer når han er på besøk i andre menigheter og ser hvordan de gjør det.

– Det er en luksus her i Vesten at vi gjerne kan bestemme oss for hvilken menighet vi vil gå i. Det valget har en ikke i store deler av verden. Men det handler ikke om deg, det handler om Gud. Det er lov å ha preferanser, men det handler om at grunnlaget må være på plass: Guder her, jeg kan koble på med mitt hjerte og min ånd, selv om det ikke passet meg perfekt akkurat i dag.

Skeivt ut

Dette semesteret har Sentrumkirken satt opp «Det åndelige mennesket» som tema. Pastoren tror noen kristne har tenkt at jo rarere uttrykket er, jo mer åndelig er det.

– Vi har kanskje kommet litt skeivt ut i noen tradisjoner. Vi mennesker er åndelige i vår natur, det er noe av det som skiller oss fra dyr. Det er ikke noe unaturlig ved å være åndelig, vi har bare snakket feil eller rart om det.

Praktisk

Han tror det åndelige lett kan forstås som noe mystisk eller rart. Helt uten slike dimensjoner er det åndelige ikke, men han påpeker at da disiplene fylles med Den hellige ånd på pinsedag så er ikke underet at de snakker i tunger, men at de snakker forståelig.

– Det åndelige kan i høyeste grad være praktisk og forståelig. Så vi stiller spørsmålet om hva åndelighet er, og hvordan vi kan praktisere det. Hva med å strekke ut hendene når du ber om morgenen? Kanskje er det egentlig en dypt åndelig øvelse?

Litt mer poetisk

En del av ham er lei av å diskutere hvordan lovsangsuttrykk skal være. For det er jo bare ord og toner til troen, som han sier.

Men han har blitt litt glad i lovsanger som har litt mer poetiske uttrykket.

– Det er helt fair at ting utvikler seg litt. Jeg tenker at det er noe tullete med å diskutere om det skal være sånn eller sånn. Men det kan bli for komplisert også, sier han.

– Noen ganger lurer jeg på hvorfor man velger enkelte sanger. Vi kan ikke hive oss på nye sanger bare fordi de er laget i Australia.

Superærlig

Han mener at lovsang har blitt litt enklere og litt mer ettertraktet i 2020. Avstand fra fellesskapet har kanskje fått noen til å savne sangen og musikken.

– Man har lagt bort noe av det overproduserte flinkis-opplegget. I stedet lar man det være noe superærlig. Så gjør det ikke noe om det ser eller høres rart ut.