Effekten til norsk boikott av israelsk vin kan måles i promille

Fem på fem ruller det inn en buss utenfor Golan Heights Winery i Katzrin på Golanhøyden.

Det er den første av to busser med israelske medisinstudenter som ankommer vingården.

Blant studentene er det både jøder og arabere. De poserer velvillig foran kameraet da Dagens utsendte ber om å få ta et illustrasjonsfoto. På vingården er det med andre ord «business as usual», til tross for meldinger om norsk boikott.

Skjønt «usual» hele ledelsen befinner seg for tiden i Düsseldorf i Tyskland på en av verdens største salgsmesser for vin. Dermed har alle forsøk på å få en reaksjon fra ledelsen på Norges boikott, strandet.

Bare 0,23 prosent

De få som er igjen på Golan og skal håndtere medisinstudentene har ikke noen oppdaterte tall tilgjengelige som kan gi en oversikt over hvor stor andel av eksporten deres som går til Norge. Valget blir da internett og kalkulator.

Golan Heights Winery, som var den første vingården i Israel som virkelig endret den lokale vinproduksjonen, produserer et sted mellom 5,5-6 millioner flasker årlig.

Omtrent 30 prosent av dette blir eksportert.

Hovedkunden er og har lenge vært det amerikanske markedet, men til sammen går eksporten til omtrent 25 land.

Om man anslår at det eksporteres 1,8 millioner flasker hvert år, og slår det sammen med vinmonopolets tall, gjengitt hos Nettavisen, ser man at det i fjor ble solgt 5025 flasker fra Golan i Norge i fjor.

Til sammen omtrent 0,23 prosent av totaleksporten, eller 0,3 prosent om man tar høyde for en produksjon og eksport på 5,5 millioner flasker. En forsvinnende liten del av vingårdens totale eksport, med andre ord.

Gitt tallene vil Vinmonopolets hastevedtak om boikott, som ble støttet av utenriksminister Espen Barth Eide, ha liten effekt på selskapets økonomi.

Et Golan i endring

Boikotten av vingården på Golan er interessant i seg selv. Det har aldri bodd palestinere på Golan. Frem til 1967 var området en del av Syria.

Etter krigen er det bare fem landsbyer med lokal befolkning igjen der. Fire landsbyer består i hovedsak av drusere, en sekt som brøt ut av islam for over tusen år siden, og den siste består av alavitter, også en sekt i islam og den sekten president Bashar al-Assad i Syria er en del av.

Alle de drusiske landsbyene var i mange år hovedsakelig pro-syriske. Likevel har de i over femti år jobbet inne i Israel.

I etterkant av den syriske borgerkrigen i 2011 har druserne på Golan blitt mer integrert i det israelske samfunnet. Et stort vendepunkt var da fotballaget Bnei Mamba ble en del av det israelske ligasystemet. De spiller for tiden på nivå 4.

I etterkant av 7. oktober ble det også opprettet eget lokalvern i de drusiske landsbyene, hvor Den israelske hæren delte ut våpen. Dette ville vært helt utenkelig bare for noen få år siden.

Druserne på Golan er altså på vei å bli mer israelske enn de noen gang har vært. Og det er ikke mange som i dag drar over grensen til Syria for å få høyere utdanning, som var malen fram til borgerkrigen brøt ut i 2011.

I tillegg ble også Golans status til en viss grad endret da president Donald Trump anerkjente høydene som israelsk territorium. Med et Syria som har gått opp i limingen, er det få som ser for seg at Golanhøydene kommer tilbake på syriske hender med det første.

Tilbake til røttene

Krysser en dalføret fra Golanhøyden og drar opp i høydene i øvre Galilea finner en Recanati vingården. Vingården, som er preget av en haug med ståltanker, har ikke den intime følelsen man finner på vingårder rundt om i Europa.

Den ligger plassert i et industriområde, som de siste årene har gått fra to vingårder til sju. Det Recanati imidlertid har er en formidabel utsikt fra terrassen mot hele Israels nordligste del, og mot Libanon.

Da Dagen kommer inn dørene dundrer det av et par skudd med artilleri. Litt under et minutt senere høres nedslaget fra den andre siden av grensen, uten at det er mulig å se hvor.

Krigen i nord er bakteppet til de ansatte i det nye besøkssenteret til vingården. Det skulle åpnes i slutten av oktober, men den lokale vinturismen ligger mer og mindre brakk på grunn av situasjonen i nord.

Lukten av nytt tre fra møblene henger ennå i lokalet, og sjefen for besøkssenteret, Efi Kotz, har dermed all tid i verden til å forklare Dagen om den lokale produksjonen.

Det er i seg selv en lang soge om mat og drikke og om hvordan de har gått fra kjente druesorter til å utnytte gamle druesorter som vokser rundt det store Middelhavsbassenget.

De har også begynt å bruke druesorter hvis genetiske stamtavle er funnet i gamle vinkar som går tilbake til bibelsk tid. Recanati driver dessuten et utstrakt samarbeid med en palestinsk vinbonde utenfor Betlehem, får Dagen opplyst.

Også her befinner ledelsen seg for tiden i Tyskland.

En kamp mot vindmøller

Israelsk vin har de siste tiårene tatt en interessant vending og det vokser stadig frem nye vingårder rundt om i landet.

Det meste er ment for hjemmemarkedet og siden vinen er kosher, altså i henhold til de jødiske spise og drikkelovene, så er hovedparten av eksporten myntet på jødiske markeder i utlandet.

Samtidig har også israelsk vin fått mer oppmerksomhet i anerkjente vinspalter rundt om i verden. Bare på Golanhøyden er det i dag 12-13 vingårder, forteller en av de ansatte på vingården på Golan.

En annen av medarbeiderne i butikken deres oppsummerte i stor grad følelsen til produsenten på Golan overfor Dagen da han fikk høre om boikottvedtaket:

– Det er alltid noe tull med de skandinaviske landene.

På vei nordover på Golanhøyden står det flere skilt om sier at det ryddes ny jord for flere vinranker. Gamle minefelt blir fjernet og må gi plass til den neste årgangen av vin.

Boikotten fra Norge virker det som man tar med stoisk ro på Golan, mens man jakter på nye markeder der nede i Tyskland.