Eksperter er sterkt kritiske til kristnes eiendomsforvaltning: – Ikke flinke nok

– Styret var ikke fremoverlent for å finne løsninger som både kunne avhjelpe egen budsjettsituasjon og samtidig tjene kristenheten i Oslo.

Slik oppsummerer lektor ved Hauge School of Management, Hermund Haaland, salget av den gamle sjømannskirken på Bygdøy i 2014.

Den gang fikk Den Indre Sjømannsmisjon 57 millioner kroner for salget.

Tidligere denne måneden ble prakteiendommen omsatt igjen. Kjøperen var en av Norges rikeste familier.

Prislappen denne gangen var svimlende 590 millioner kroner.

Nå etterlyser flere en debatt om eiendomsforvaltning i kristne organisasjoner.

– Måtte være halvblind

– Hovedpoenget mitt er at vi må ta læring, sier Haaland, som forteller at både han og andre kristne næringslivsfolk advarte Indre sjø i forkant av salget.

Organisasjonen solgte likevel kirken for å dekke inn underskuddene organisasjonen hadde gått med i flere år.

– Var det mulig allerede i 2015 å si at eiendommen kom til å stige voldsomt i verdi?

– Ja ja ja. Du måtte være halvblind for å ikke skjønne det. Det er en av Oslofjordens fineste eiendommer. Det var helt umulig å spå at den ville stige en halv milliard, men det var en no-brainer at det ville doble ellers tredoble seg.

– Hvis de store kristne aktørene i Oslo hadde satt seg ned og diskutert hvordan denne eiendommen kunne ivaretas, så tror jeg man hadde fått helt andre løsninger på bordet.

Mener flere går i samme felle

I etterkant av salget ansatte Indre sjø flere nye ansatte og kjøpte en kafé i Oslo.

Det varte derimot ikke lenge før underskuddene kom snikende tilbake – og så sent som i år nedbemannet organisasjonen ti ansatte.

Haaland mener det er en ukultur at misjonsorganisasjoner selger eiendommer og bruker pengene på drift.

– Å selge unna eiendom for å få budsjettet i balanse er veldig kortsiktig. Det kan være tvingende nødvendig, men det har vært en trend de siste årene at man selger unna eiendommer for å holde liv i organisasjonene.

Han viser blant annet til Indremisjonsforbundet, som tidligere i høst varslet at de må selge bygg for å betjene gigantgjelden på Sjøholt Folkehøgskole på Sunnmøre.

Det ligger an til at en tomt ved Bildøy Bibelskole og et bedehus i Bergen blir solgt.

Professor peker på gratisarbeid

Haaland får støtte fra økonomiprofessor Ola Grytten.

Han er enig i at det har blitt stuerent å selge eiendommer for å betale regninger.

– Jeg tror du skal lete lenge etter organisasjoner som ikke har gjort det. Hvis du kan komme opp med én som ikke har gjort det, så skal du få en blomst fra meg, sier Grytten.

Han uttrykker på sin side sympati med Indre Sjø, som var i en situasjon der de var tvunget til å selge kirkebygget.

Han mener derfor ikke at Bygdøy-salget har med ukultur å gjøre.

– Indre sjø har hatt store likviditetsproblemer. De har kjempet en hard kamp og snudd alle steiner. Det har vært mye idealisme og mye gratisarbeid – men det skulle nok ikke vært så mye gratisarbeid i akkurat den saken der, sier han og viser til Bygdøy-salget.

– For lite profesjonalitet

Professoren er derimot enig i at salget er et eksempel på kristne organisasjoners økonomiforvaltning.

– Den er dårlig. Forvaltning generelt er veldig dårlig.

– Hva gjør kristne aktører feil?

– Det er for lite profesjonalitet. Det tror jeg er hovedsaken.

– Feil folk, altså?

– Ja, du kan si det. Man er ikke flinke nok.

Grytten mener også at mange organisasjoner taper penger på å ikke oppruste eiendommene sine, fordi det vil medføre store kostnader.

Styreleder: – Enkelt å være etterpåklok

Ingolf Solsvik var styreleder i Indre Sjø under salgsprosessen i 2014.

Han forteller at han ble spurt om å være styreleder fordi ingen andre ville.

– Hva tenker du om salget av sjømannskirken sett i ettertid?

– Jeg har ikke noe kommentar til det. Det er som det er. Sjømannskirken var i en meget dårlig forfatning, og det var ikke råd for Sjømannsmisjonen å drive videre. Da måtte man ha store reparasjoner, forteller Solsvik.

– Så dere hadde ikke noe annet valg?

– Nei. Jeg mener å huske at vi hadde en offentlig takst på 70 millioner, men ingen ville kjøpe den. Til slutt fikk vi 57 millioner. Det er enkelt å være etterpåklok, men i den forfatningen kirken var i, så representerte den en for stor utgift.

Solsvik forteller de eneste tilbudene de fikk fra kristne aktører, var menigheter som ville overta bygget gratis.

– Hermund Haaland mener at man måtte være halvblind for å ikke se at verdien ville stige. Hva sier du til det?

– Jeg har ingen kommentar til det. Det er ti år siden. Misjonen hadde selgere som tok seg av det salget, og dette var det meste man kunne få. Jeg ser også at det har skjedd en god del opprustning av eiendommen, sier Solsvik.