Ekstremt bra om ekstremisme

Markusevangeliet, Apostlenes Gjerninger, Abrahams barn - og nå Utafor. Det går en rød tråd gjennom Svein Tindbergs teateroppsetninger. Det dreier seg om de virkelig store spørsmålene, om Gud, om tro og religion, men også om religionens skyggesider.

I det nye stykket Utafor, som hadde urpremiere på Det norske teater i Oslo i helgen, handler det mest om det siste. Hva som skjer når religioner sporer av i hat, konflikt, vold og død.

Oppsetningen kretser rundt fire unge personers sterke og selvopplevde historier knyttet til ekstremisme. Dette er altså politisk teater der de fleste skuespillerne spiller seg selv. Men tro ikke at det blir prate-teater av den grunn. For dette er en oppsetning som holder høyt kunstnerisk nivå på alt fra musikk, sang, dans og koreografi til kulisser.

Spesielt det siste gjør sterkt inntrykk. Stykket utspiller seg blant betongblokker som hele tiden flyttes rundt. Det bidrar til å gi hele scenen et røft og smått klaustrofobisk preg som står godt til det budskapet som formidles.

Hijab

De to første skuespillerne kjenner vi godt fra de siste årenes islam-debatt. Faten Mahdi Al-Hussaini er den sjia-muslimske jenta som ble rikskjent over natten da hun i en tale foran Stortinget beskyldte IS for «å følge djevelen». Senere har hun også blitt kjent for å sette klagerekord til Kringkastingsrådet. 6000 sendte inn klage på hennes bruk av hijab da hun var programleder i valgprogrammet «Faten tar valget».

I Utafor forteller hun åpent om sitt eget sinne og hvordan det i en gitt situasjon kunne blitt brukt på destruktive måter. Men vi får også høre hvordan hun ble deradikalisert av en imam i en moske i Irak. Dit hadde hun reist for å få ytterligere religiøs ammunisjon til sitt personlige korstog på sjia-islams vegne.

Yousef Bartho Al-Nahi eller Per Hansen som han het før han konverterte til islam, er heller ikke et helt ukjent navn. Nøtterøy-mannen er i dag mest kjent for å ha hoppet av ekstremist-miljøet rundt Profetens Ummah.

Han er den som gir den kanskje ærligste beskrivelsen av veien til radikalisering. Per ble født med ADHD og Aspergers syndrom, hadde få venner og tilbrakte dagene foran dataskjermen. Mest til spill, men etter hvert begynte han også å bruke nettet til å søke etter meningen med livet.

Og den finner han i islam. Men konverteringen til Per, som dermed også tar navnet Yousef, møtes med sterk motstand fra omgivelsene, med rasende foreldre, oppstandelse i lokalavisen og konfrontasjon på lokalbussen. Men det er en som tar seg av den nyfrelste. Den jevnaldrende islamisten Mohyeldeen Mohammad tar konvertitten under sine vinger.

Det er faktisk mulig å få muslimske venner i Vestfold også, tenkte Yousuf da. Jeg kunne endt som IS-kriger, sier han nå.

Barnegassmaske

De to siste personene er i utgangspunktet ukjent for norsk offentlighet. Tor Itai Keilen starter med å si at han er født i feil kropp, men at han ikke kan noe for det. Han er nemlig jøde. Tor forteller om sin norske mor som drog til Israel for å møte Jesus, men i stedet fant en israelsk ektemann og konverterte til jødedommen.

Da Tor Itai kom til verden, hadde den lille familien egentlig tenkt å fortsette å bo i Israel. Men når den første Gulfkrigen begynner i 1991 og Saddam Hussein truer å angripe Israel med kjemiske våpen, får de nybakte foreldrene en vekker. De fikk nemlig utlevert gassmasker, to i voksenstørrelse og en barnegassmaske. Barnegassmaske? Ja, barnegassmaske.

Et land der barn må bruke den typen krigsbeskyttelse var ikke noe blivende sted, mente Tor Itais foreldre. De flytter til Norge.

Her har han altså vokst opp midt mellom kulturene. Ikke helt bra nok jøde og ikke helt bra nok nordmann. På skolen har han fått høre at han er en jødejævel eller jødefaen. Han fant alltid en unnskyldning for ikke å dusje etter gymmen. Ville ikke at de andre guttene skulle se at han var omskåret.

Tor Itai var utafor, rett og slett.

Anders Behring Brevik

Med Siri Marie Seim Sønstelies historie er det 22. juli som entrer teaterscenen. Hun var der ute, på dødens øy, på Utøya, da det smalt. Siri Marie forteller nøkternt om dødsangsten. Om sekundene der massemorderen skyter mot hennes gruppe som har gjemt seg i vannkanten.

Der og da er hun overbevist om at livet er slutt. Et prosjektil fra et våpen kommer snart til å gjøre ende på det. Men det er takknemlighet som er den dominerende følelsen, faktisk. Det har vært et fint liv. Bare synd det skulle bli så kort.

Midt i teaterstykket dukker faktisk en ung utgave av Anders Behring Breivik opp påscenen i en skuespillers skikkelse. Han gjør sin entré som et slags rystende apropos til de andre historiene. Ja, kanskje er det denne ene historien som egentlig rammer inn de andre historiene.

For hva var det egentlig som gikk galt med ham? Hva kunne vært gjort annerledes før Anders Behring Breivik ble terrorist? Hadde det vært mulig å hjelpe den unge, sårbare, vestkantgutten med vanskelig oppvekst? Var det utenforskapet som skapte massemorderen fra Utøya?

Spørsmålene henger i luften over teaterscenen mens den unge, lyshårede gutten går av scenen på vei mot en fremtid som vi kjenner så altfor godt.