En alvorsprat med Norges morsomste mann

- Hallaien!

Suksesskomikeren fra Askøy utenfor Bergen skynder seg inn fra et rufsete og kaldt vintervær. Dagen sier du? Den kristne avisen?

Han ser en smule usikker ut der under capsen.

- Ja. Jeg tenkte vi måtte ha en alvorsprat med Dagfinn Lyngbø, sier jeg på spøk.

- Hehe.

Han småler på velkjent vis og tar en slurk av kaffekoppen. For godt kjent er han blitt. Gjennom ulike tv-program, som stemmen til alles favortittfigur i Istid-filmene og som en av pionerene innenfor norsk stand-up.

Han trekker fulle hus landet rundt med sine helaftens humorforestillinger. Mindre kjent for mange er kanskje hvordan Dagfinn Lyngbø fikk idéen om å satse på humor og underholdning som levebrød.

Fjortis og forelsket

Vi er på Askøy. Året er 1986. Dagfinn er fjortis og forelsket. På alvor. Jenta som får hjertet til å banke fortere, synger i et kor på Ask.

Kort fortalt: Slik endte Dagfinn opp i Ten Sing (slik mange andre også har gjort det). Han skjønte fort at koret var kristelig. De øvde tross alt på menighetshuset. Men det gjorde ingenting, for det var sang og musikk der.

- Musikkinteressen har jeg nok alltid hatt.

Allerede som 6-åring var han korpsaspirant og i full gang med notekurs. Hans mor tenkte han kunne spille fløyte, men gutten ville det annerledes.

Dagfinn kom hjem med en skarptromme. Da var det gjort.

Fellesskap

Dagfinn stortrivdes i Ten Sing. Han fikk mange nye venner, deriblant en bestekompis til den dag i dag.

- Tiden i Ten Sing har betydd mye for meg. Lederne den gang, med Kari Hansmark i spissen, var rause og flinke til å engasjere oss unge, forteller Dagfinn.

Store konserter og musikaler ble satt opp. Slik fikk han opp øynene for show og underholdning. Han likte seg på scenen og publikum syntes han var morsom. Spiren til Dagfinns karriere var sådd. Han begynte med sang, gikk så over til trommene.

Etter hvert ble Dagfinn dirigent for Asking, som koret ble kalt. Sammen med en kreativ vennegjeng tok han over ledelsen. De fortsatte å synge et variert repertoar og ble til slutt et så populært tilholdssted for ungdommer, at de måtte sette inntaksstopp etter 100 medlemmer.

- Du var kanskje den som rocket opp Ten Sing på 90-tallet?

- Ja, mulig det. Vi måtte jo prøve ut nye låter og spille det som tenåringene likte å synge, smiler han lurt.
Stand-up komikeren jobber mye alene når han forbereder nye sprell. Da hender det at han savner det kreative miljøet han var en del av i kortiden.

- Fellesskapet vi hadde var utrolig givende. Vi var sammen om prosjektene og fikk dermed samme utladningen etterpå. Vi hadde det veldig gøy.