En ateistisk virkelighetsforståelse

Erik Tunstad er forskningsjournalist med særlig engasjement for å formidle Darwin og evolusjonsteorien. Han var redaktør av forskning.no inntil han ble høgskolelektor i naturvitenskap i Vestfold. På slutten av 1980-tallet startet han sammen med Terje Emberland foreningen Skepsis. Målet var å avsløre alt som var okkult eller overnaturlig. Nå har han utgitt en bok om Evolusjon på Humanist Forlag – som er knyttet til Human-Etisk Forbund. Boka bærer sterkt preg av et ateistisk grunnsyn.

Usikre forklaringer

Boka inneholder et vell av opplysninger og fortellinger. Den formidler en del interessante resultater av biologisk forskning. Samtidig legger Tunstad ikke skjul på at mange evolusjonære forklaringer er usikre. «Ting skjer så fort at en ett år gammel lærebok nærmest er utdatert,» skriver han.

Men noe står fast for Tunstad: «Evolusjonsteorien er vitenskapens best dokumenterte teori.» Kreasjonister sammenlikner han med «konspirasjonstenkere og vaksinehatere – potensielt farlige folk». Det kreasjonister har i stort monn er «vilje til ikke å vite», skriver han.

Ikke konstante arter

Et viktig spørsmål er: Hva mener Tunstad egentlig med evolusjon? Evolusjonstenkeren Ernst Mayr hevdet at Darwins evolusjonsteori egentlig er fem teorier. Det er en teori om at arter ikke er konstante, en teori om at alle arter har felles opphav, en teori om at evolusjon foregår gradvis, en teori om at antall arter øker – og en teori om hvordan evolusjonen foregår ved mutasjoner og naturlig utvalg.

Erik Tunstad inkluderer alt, men legger hovedvekten på den siste. Men han bygger i tillegg sitt eget livssyn inn i evolusjonslæren. Han påstår for eksempel at det finnes ingen intelligent årsak til at livet oppsto, og at mennesket er et dyr som er blitt til uten hensikt. Men ingen av disse trospåstandene er vitenskapelige. De kan ikke testes eller falsifiseres.

Richard Dawkins

I sin negative omtale av kristen tro, er Tunstad fullt på høyde med ateisten Richard Dawkins. Nå svelger ikke Tunstad Dawkins på alle områder. Han vil ikke snakke om «det egoistiske genet» eller om «memer». Det er bra. Men han deler Dawkins fnysende forakt for alle som kan påstå at livet og mennesket har et guddommelig opphav og at det finnes en mening med tilværelsen.

For Tunstad er Guds ikke-eksistens et udiskutabelt dogme. Alle som hevder at Gud har skapt livet, betegnes av Tunstad som «kreasjonister», enten de tror på at jorda er skapt for 6000 år siden eller mener at jorda er mye eldre, eller om de er tilhengere av Intelligent Design-tenkningen. At kristne har ulike syn på hvordan skapelsen er skjedd, spiller liten rolle for Tunstad.

Alle som tror på en Gud, har for Tunstad forlatt vitenskapen. «Evolusjon er ikke noe du tror på – det er noe du forstår. Kreasjonisme, derimot, er selvvalgt overtro, den mørkeste middelalder transplantert til det tjueførste århundre – og det er ikke noe vi trenger å være tolerante overfor.» Hva vil han gjøre med kreasjonister?

«Problemet er altså ikke å drepe dem med argumenter, men å holde ut idiotiet, sirkelslutningene, halvsannhetene, halvløgnene, helløgnene, latterlighetene og ikke minst kjedsommeligheten.» Gud omtales av Tunstad som «han som plasserte doggfriske blomster på veien til gasskammeret». Denne omtalen sier nok mer om Tunstad enn om Gud!

Selvkopierende molekyler

Livets opprinnelse forklares av Tunstad med at selvkopierende molekyler oppstår og at disse molekylene deles opp i gener. Han skildrer det første liv som «bare et molekyl som mange andre, med én forskjell: Det klarte å lage kopier av seg selv». Men denne påstanden er jo bare ren spekulasjon. Og den er blitt mer og mer utrolig ettersom man får innsikt i hvor kompleks selv den enkleste celle er sammensatt og fungerer.

Nå er Tunstad klar over at cellen er «et ufattelig komplekst maskineri, hvor et utall underavdelinger utfører oppgaver ved hjelp av myriader av til dels svært kompliserte kjemiske reaksjoner». Likevel påstår Tunstad at cellen har opphav i selvkopierende molekyler! Hvor i naturen kan han finne selvkopierende molekyler?

Det er tydelig at Tunstad kjenner seg uvel i møte med spørsmålet om hvordan liv er blitt til. Heller ikke drøfter han hvordan genetisk informasjon kan oppstå uten en styrende intelligens. Han drøfter heller ikke det antropiske prinsipp, eller hvordan kosmos kunne oppstå av intet – problemstillinger som har ledet mange ateister til tro på en Skaper.

Fremme egne gener

Tunstad er dyktig til å popularisere. Men populariseringen drives for langt når han tillegger naturen personlige egenskaper. Tunstad skriver: «Livet var en ny oppfinnelse.» Det er sant. Men en oppfinnelse skjer av en oppfinner, noe Tunstad samtidig fornekter. På den ene siden beskriver han evolusjonen som en rent mekanisk prosess. Samtidig kan han skrive at cellene «utforsket ytterligere metoder for å sikre videre DNA-kopiering» – som om cellene har en forskerrolle.

Han drøfter årsakene til at «en så stor andel av klodens skapninger velger å formere seg seksuelt» – som om dyr skulle kunne velge sin egen formeringsform. Tunstad omtaler formering slik: «Alt handler om å fremme sine egne gener.» Om ekornmoren skriver Tunstad at «hun vet at ungene og halvparten av genene er hennes». Hvordan vet Tunstad at ekornet vet om sine egne gener? Det går an å popularisere sitt syn på evolusjonen så mye at man undergraver det!

Forstå lovene

Tunstad mener at dersom en samtale ikke skal «ende i rødvinsgrøfta» må man ha et felles ståsted, som han formulerer slik: 1. Det finnes én virkelighet – som det går an å vite noe om. 2. Denne virkeligheten følger regler/lover. 3. Disse lovene forandrer seg ikke med tid og sted, og er like for alle. 4. Lovene kan forstås, analyseres og testes.

Men dette utgangspunktet er ikke uproblematisk. Hvordan får man tilgang til viten? Er det bare den naturvitenskapelige forskning som kan gi sikker viten? Virkelighetsdefinisjonen innebærer at alt virkelig følger regler/lover. Men da vil jo verden være strengt determinert, inkludert kjærlighet, tanker og følelser. «Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid.» Mener Tunstad.

Alt vi ikke vet

Nå er det ikke alltid like enkelt å vite hva man skal ta på alvor av det Tunstad skriver. Om sin egen rasjonalitet skriver han: «Alt jeg har skrevet i denne boka, er feil. Absolutt alt – på et eller annet nivå.» Med rasjonalitet mener han «rasjonell i forhold til det vi kan si om virkeligheten ut fra den kunnskap og de data vi har».

Så fortsetter han: «Det er imidlertid så mye vi ikke vet. Eller kanskje enda bedre: Vi vet nesten ingen ting. Det vil si – vi vet mye, og mye mer enn våre forfedre, om det vi ser rundt oss. Men vi vet ikke hvorfor og hvordan ting er slik de er. Vi vet ingenting om hva virkeligheten er. Vi vet ingenting om hva universet er.»

Men hvis vi ikke vet noe om hvorfor ting som dyr er som de er, hvordan kan Tunstad da være så skråsikker på sin egen evolusjonslære? Og hvorfor utelukker han på forhånd en Gud fra den virkeligheten han ikke vet hva er? Hvordan kan han omtale troen på en Skaper som «blind tro» mens han tror at hans egen ateisme er troverdig, dersom det er sant at vi vet ingen ting om hva virkelighet er?

Ta ham på alvor

Tunstad mener at evolusjonen fører oss mot en bedre verden. Dette begrunner han slik: «Krig, mord, tortur, slaveri, barnemishandling – eller former for vold – har sunket dramatisk fra førhistorisk tid, gjennom bibelske eksesser, middelalderske grusomheter, inkvisisjon og religionskriger, frem til etterkrigstidens ‹lange fred› – hvor volden omtrent slikker golvplankene sammenliknet med fortidens friske forhold til radbrekking og heksebrenning.» Selv ateistiske historikere vil ta avstand fra en så skjevvinklet beskrivelse av fortiden.

At Tunstad ikke nevner det forrige århundrets megamord, iverksatt av ateister som Hitler (21 mill. døde), Stalin (42 mill.) og Mao (37 mill.), er jo også talende. «Folkemordenes svarte bok» (Universitetsforlaget 2008) kaller det 20. århundre «det mest voldelige noensinne».

Det undrer meg at denne boka er utgitt med støtte fra Det faglitterære fond og Lærebokutvalget for høyere utdanning. Til slutt: Når Tunstad konstaterer at alt det han har skrevet i denne bok, er feil, synes jeg at det er en overdrivelse. Men jeg vil vise forfatteren den respekt at jeg tar ham på alvor. Ingen bør derfor bruke tid på å lese denne boka.