– En million sjelesorg-samtaler i Norge årlig
Det blir ført nøye statistikk over de fleste kirkelige handlinger her til lands. Men sjelesorgen telles ikke. Ekspert tror det dreier seg om et par tusen tusen samtaler i uken.
Professor Tor Johan S. Grevbo anslår at det finner sted over en million sjelesorgshendelser i Norge hvert år. Men det forskes lite på det han kaller «kirkens morsmål».
Som Dagen har meldt tidligere, er Grevbo aktuell med sin ferske lære- og håndbok Sjelesorg i teori og praksis. Sist uke deltok han under et seminar på MF der en halv dag var viet temaet «Sjelesorg i kirkelig selvforståelse og praksis».
Annonse
Mye tid
Professor Lars Johan Danbolt ønsket velkommen på vegne av MF som fra og med inneværende studiesemester lyder det fulle navnet «MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn».
– Kirken bruker mye tid på sjelesorg og har stor kontakt med mange ulike grupper i et lokalsamfunn, mange flere enn dem som formelt er medlemmer i Den norske kirke, sa Danbolt.
Selv om mange taler «kirkens morsmål» til daglig, rapporteres ikke sjelesorgsamtaler inn så de blir synlige i kirkestatistikken på samme måte som dåp, nattverd, vielser eller begravelser. Danbolt våget likevel følgende påstand:
– Sjelesorgen teller mye for mange, men den telles ikke.
Store tall
Tor Johan S. Grevbo, som har vært sykehusprest, menighetsprest og professor, postulerte at det hver uke finner sted det han kalte «20000 sjelesørgeriske hendelser, møter eller samtaler i Norge». Det gir godt over en million slike kontaktpunkter i året.
– Dette er en beregning jeg selv har gjort, og tallet er tentativt, men vi må operere med et stort tall slik at sjelesorg ikke skal bli betraktet som noe sært for spesielt interesserte, sa han.
Annonse
Etter Grevbos time foran storskjermen ble han utfordret av professorkollega Hans Stifoss-Hanssen fra angående grunnlaget for beregningen.
– Jeg har tenkt stort, innrømmet Grevbo, som selv har bred erfaring som sjelesørger. Dette er ikke empirisk vitenskapelig, men et tall som er tilstrekkelig stort, mener han.
Stifoss-Hanssen bestred ikke at tallet må være høyt og spilte inn at antallet sorgsamtaler alene er på 40.000 i året.
Bredt anlagt
– Ja, kan hende jeg har tatt for lite i, funderte Grevbo. Poenget for meg er å få tallet opp på et nivå som antyder en omfattende praksis, sa han foran en forsamling av prester og sjelesørgere, undervisningspersonale og studenter.
Han våget den påstand at «Vi studerer teologi fordi alle kirkens livsytringer skal kunne bære preg av sjelesorg». Han sa at hans siste bok var lagt opp slik at sjelesorg kan være mye mer enn bare den tradisjonelle fortrolige samtalen som prester, diakoner og andre kirkeansatte har bak en lukket dør med noen som oppsøker dem.
Grevbo gjør seg til talsmann for at sjelesorg kan finne sted i så mange andre former, både gjennom prekener knytter forbindelsen mellom våre liv og Gud, og gjennom ikke planlagte møter med mennesker i situasjoner langt vekk fra kirkelige kontorer. Det hadde han selv opplevd da han en gang hadde fått vente ekstra lenge på et dekkskift og dermed kom i dyp samtale med en av de ansatte hos dekkleverandøren.
– Bør utfordre
Annonse
Grevbo talte imot en tendens i sjelesorgen som går i retning av bare å lytte til den som kommer. Han mener det er helt legitimt å yte en form for motstand.
– Sjelesorg skal både rive ned og bygge opp, mener han og legger til:
– Vi beveger oss på tidens torv, men vi kan ikke hente alle våre viktigste impulser derfra. Og blir det bare plass til bekreftelse og støtte uten at vi også gir noen utfordringer, er vi i ferd med å «gå feil i byen», som danskene sier.
Grevbo er tilhenger av det som kalles «viatorisk sjelesorg», at man er en følgesvenn og en medvandrer for den som ber om samtaler.
Evangelieformidling
– Vil sjelesørgere lett forsømme muligheten til å forkynne evangeliet?
– Kanskje ikke forkynne, men heller formidle. For det kan skje på mange måter, men ja, det er en fare at man ikke bare unnlater å formidle evangeliet i snever forstand, men også sider ved den kristne etiske veiledningens, sier Grevbo.
Han tror kirken gjennom slike unnlatelser går glipp av en mulighet til viktig samfunnspåvirkning.
Annonse
– Ikke bare enkeltmennesker, men også samfunnet, trenger etiske impulser fra den kristne tradisjon og sammenheng for å ha noe å styre etter, sier han.
