En norsk kvinne som banket på døren ble redningen for Tamar (36)

I juni 2015 lander en familie fra Aleppo på Gardermoen. Mor, far og to små gutter tar sine første steg på norsk jord. Hutrende trekker de jakkene rundt seg. Det er overraskende kaldt.

Familien får tildelt en kommunal leilighet på Rødtvet i Groruddalen. For første gang på tre år kan mor Tamar legge guttene sine om kvelden og vite at de er trygge. Hun skynder seg til nærmeste kirke for å takke, slik hun er vant til hjemmefra. Men hvorfor er det ikke andre kristne i kirken? Det er overraskende tomt.

Det skal bli mange slike overraskende overganger for familien denne sommeren.

Splittet

2015 var året da flyktninger fra Syria kom gående til fots langs motorveiene nordover i Europa. Flyktningkrisen dominerte overskriftene i media.

Libario og James som er syv og fem år, finner seg snart til rette. De lærer norsk, får venner, begynner med fotball og svømming og klarer seg godt på skolen.

For foreldrene er det mer komplisert. De er glade for at guttene er i sikkerhet og får muligheter de før bare kunne drømme om. Men selv kjenner foreldrene seg splittet. De har beina i Norge og hjertet i Syria.

Ny frihet

– Vi er veldig heldige som bor her. Jeg er takknemlig, sier Tamar Makdis, da hun møter meg en regnvåt ettermiddag i Oslo.

Hun er kledd i en svart vinterjakke med pels på hetten. I halsen har hun et tykt, gult sjal. Hun hutrer ikke av kulde lenger. Etter fem år vet hun alt om å kle seg etter norske forhold.

I det ene øyeblikket snakker hun lattermildt om alt hun setter pris på ved det norske; om fårikål, pinnekjøtt og gleden ved å gå på ski. Hun elsker å kunne sykle sammen med sønnene. Dét kunne hun ikke gjøre i Syria, fordi mange mente det ikke sømmet seg for kvinner.

I det neste kommer innrømmelsen.

– Det har ikke vært lett, sier hun.

Så forteller hun om det fineste som har skjedd siden hun kom til Norge. Men det fineste ble også det tristeste, fordi hun ikke hadde noen å dele det med.

Savn

19. mai 2017 ble Tamar Makdis mamma til en liten jente.

Da hun fødte guttene sine hjemme i Aleppo, kom hele storfamilien til sykehuset og feiret. De hadde med ballonger og sjokolade og pyntet rommet med blomster.

Det var ingen som feiret da Ros Maria ble født. Tamar lå alene på rommet på Ullevål sykehus og følte seg ensom.

– Jeg var så glad for at vi hadde fått en jente, og jeg var takknemlig for å få godt stell på sykehuset. Likevel følte jeg meg trist. Jeg savnet familien min.

Datteren ble forløst ved keisersnitt. Derfor trengte Tamar mye hjelp da hun kom hjem fra sykehuset.

– I Syria ville familien ha steppet inn og hjulpet meg. I Norge var det ikke mange jeg kunne spørre.

Utbredt

– Ensomhet er en utbredt opplevelse blant flyktninger i Norge, sier Ingvild Lunde-Danbolt, seniorrådgiver hos Norges Røde Kors.

Hun forklarer at ensomheten både handler om de nære relasjonene den enkelte har mistet som følge av flukten, og om familiemedlemmer og nære venner som splittes og ender opp i ulike land.

– For mange handler det også om at det tar tid og er vanskelig å etablere et nytt nettverk, utdyper hun.

Røde Kors er til stede for flyktninger som kommer til Norge fra de registreres på nasjonalt ankomstsenter i Østfold, via aktiviteter på asylmottak, til de er bosatt i kommunene. De tilbyr flyktningguider, norsktrening og en rekke aktiviteter.

Lunde-Danbolt ser at det er krevende å komme som flyktning og skape seg en ny hverdag. En skal bli kjent, skape nettverk, lære språk og finne jobb.

– Dette er gjerne mennesker som har flyktet fra en pågående krig. De lever tett på mediebildet og følger utviklingen på hjemstedet, samtidig som de fleste har familiemedlemmer som enten har flyktet eller er på flukt. Å leve adskilt fra familien sin er en kjempebelastning.

– Mange flyktninger har også helseutfordringer, mens det norske helsevesenet ikke alltid har tilstrekkelig kompetanse på migrasjonshelse, sier Lunde-Danbolt.

Når hun får spørsmål om hvordan de syriske flyktningene klarer seg, fem år etter flyktningkrisen, svarer hun slik:

– Noen har det godt, mestrer livet og lykkes raskt. For andre er det motsatt. Og de fleste har det et sted midt i mellom.

Mentalt stress

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) lanserte tidligere i høst en rapport om mental helse og livskvalitet blant voksne flyktninger fra Syria som er bosatt i Norge.

Undersøkelsen viste at det er en relativt høy forekomst av psykiske helseproblemer blant syriske flyktninger, sammenlignet med den generelle befolkningen i Norge.

88,5 prosent svarte at de hadde opplevd skremmende opplevelser der de mente de var i livsfare.

Også livet som flyktning i Norge kan føre til mentalt stress, viser undersøkelsen. Den vanligste formen for stress er å føle seg trist fordi en ikke er gjenforent med familiemedlemmer. Nesten halvparten av de spurte kjente frustrasjon fordi de ikke får brukt kompetansen sin i Norge.

Aleppo

Tamar kom til Norge med opplevelser hun helst skulle vært foruten, men hun har også gode minner.

Hun forteller om sorgløse dager i Aleppo før krigen.

– Nå virker det som et luksusliv. Jeg hadde alt jeg kunne ønske meg. Et fint hus, venner, familie og en jobb jeg likte, forteller den unge kvinnen, som er utdannet lærer.

– Hver søndag gikk vi i kirken. Etterpå kom familie og venner sammen og spiste lunsj.

Men hun husker også da de lykkelige dagene tok slutt. Da skytingen begynte utenfor Aleppo sommeren 2012. Dag for dag rykket krigens lyder nærmere med hvinende granater, knatrende geværer og ulende sirener.

– En dag traff tre bomber en bygning like ved huset vårt. Flere hus rundt oss raste sammen.

– Den yngste sønnen min ropte mamma. Så sa han ikke mer. Han sluttet å snakke, forteller hun. Men om nettene gjenopplevde han sjokket. Da kom marerittene.

Flukten

Høsten 2012 bestemmer Tamar og ektemannen Samir seg for å flykte til Libanon. Samir vil reise først for å ordne alt det praktiske. Så skal han komme hjem og hente kona og barna. Uforutsette hendelser gjør at planen går i vasken. Tamar blir nødt til å reise alene til Libanon med barna.

Hun vet at det er en farlig reise de gir seg ut på, da hun går ombord i bussen som skal ta dem fra Aleppo til Beirut. For ikke å vekke oppsikt, kler hun seg som de muslimske kvinnene. Hun dekker håret med sjal og fingrene med lange hansker.

Ved en veisperring blir bussen stoppet og alle de mannlige passasjerene kommandert ut. Hun holder hardt rundt guttene. Hjertet hamrer. Til slutt må bussen kjøre videre uten mennene. Tamar får ikke vite hva som har skjedd med dem, men takker Gud for at Samir ikke er med på reisen.

Nye i Norge

Det er fremdeles krig i Syria, da familien nesten tre år senere lander på Gardermoen.

Tamar prøver å ringe hjem hver dag. Noen dager får hun ikke kontakt. Det er bare spraking på linja. Da legger angsten seg som en klo rundt hjertet. Hvorfor tar de ikke telefonen? Har det hendt noe?

Uvirksomheten kan bli en belastning for den som har hodet fullt av bekymringer. Det er lenge til barna kan begynne på skolen og de voksne på introduksjonskurs, men de får tilbud om en rutinemessig helsesjekk.

Helsesøsteren synes det er ille at det ikke finnes tilbud til familien i sommerferien. Hun tar kontakt med en venn, som tar kontakt med en venn. Slik kommer Bente Sandtorp inn i livet til Tamar og Samir.

Venninnen

I samtalen med Tamar går det ikke lang tid før Bentes navn blir nevnt. Igjen og igjen.

Det var Bente som hjalp henne da hun kom hjem fra barselavdelingen med lille Ros Maria. Og det er Bente som har hjulpet guttene med leksene. I de fem årene de har kjent hverandre, har hun kommet hjem til dem én dag nesten hver eneste uke.

Da et prosjektil eksploderte ved foreldrenes hus i Aleppo i 2016, var Bente en av dem som gav trøst.

– Bente er en fantastisk dame. Hun forstår meg og er der når jeg trenger noen å snakke med. Når hun kommer, er hun ikke gjest, hun er familie, forteller Tamar om kvinnen som har vært tolk og medvandrer inn i det norske samfunnet.

Gjensidig takknemlighet

Bente Sandtorp er pastor i Home Church, en menighet plantet av Baptistsamfunnet i Oslo, og en av grunnleggerne av Høyskolen for ledelse og teologi.

At hun ble kjent med Tamar, hadde likevel ingen ting med jobb å gjøre. Det var en tilfeldig invitasjon fra en venn, forteller hun da jeg ringer for å spørre om vennskapet med Tamar.

Hun husker at guttene var stille og beskjedne da hun møtte dem første gang. Isen ble raskt brutt da hun tok dem med ut til den store husken på lekeplassen foran blokken. Mens guttene husket himmelhøyt, lærte hun dem å telle på norsk.

– Siden har vi hengt sammen. De er blitt min utvidede familie, sier Bente.

Det var nemlig ikke bare den syriske familien som hadde blanke ark i sommerferien i 2015. Bente Sandtorp hadde også tenkt å holde seg nær Oslo. Som voksen, singel kvinne hadde hun dessuten plass i livet sitt til de fire fra Aleppo.

Bente har tatt dem med til slektsgården i Halden og Aremark, mens Tamar stadig har disket opp med syrisk mat. Etter hvert ble Tamar også del av House Church. I tre og et halvt år har hun hatt huskirke hjemme hos seg.

Sist sommer var Bente med da Tamar, Samir og barna reiste til Armenia for å besøke familien. Hun forteller om uforglemmelige gjensynsscener på flyplassen, der familiens slektninger hadde møtt opp.

– De klemte og klemte. Det var ekstremt nydelig å se. De hadde ventet så lenge på å møtes igjen og holde rundt hverandre.

– Tamar har åpnet familien sin og inkludert meg. Jeg er svært takknemlig til dem som gav dette vennskapet videre til meg, sier Bente om dem som etablerte kontakten.

Armenia

Da Tamar besøkte Armenia sist sommer, var det første gang hun møtte foreldrene og broren på syv år. Foreldrene bestemte seg for å flytte til Armenia etter den skremmende hendelsen i 2016, da et prosjektil eksploderte i underetasjen på huset deres. En nabo og hans sønn mistet livet i eksplosjonen. Tamars far var i huset da det skjedde, men overlevde.

Det var et stort øyeblikk da hun endelig kunne klemme sin far igjen.

For Tamar var det en stor lettelse da foreldrene flyttet til Armenia i 2016. Fra da av handlet de daglige telefonsamtalene mindre om krigen i Aleppo og mer om dagliglivet i Jerevan, der de trivdes godt.

Da Tamar reiste tilbake til Norge etter ferien i fjor, lovet hun å komme tilbake i år. Men så kom korona-pandemien og stengte grensene. Senere brøt det ut full krig i Nagorno-Karabakh-regionen mellom Armenia og Aserbajdsjan.

Hun forteller at krigshandlingene har vært en stor påkjenning for foreldrene.

– Det er vanskelig for dem. De orker ikke enda mer krig.

Leter etter vennskap

– Å leve med bekymringene for dem der hjemme, er ekstremt krevende for flyktninger i Norge, sier Bente Sandtorp.

Som pastor midt i flerkulturelle Oslo ser hun at Tamars familie møter de samme utfordringene som mange andre innvandrerfamilier.

Hun forteller at mange flyktninger føler stort ansvar for foreldre og slektninger som befinner seg i andre land.

Et annet fellestrekk er at innvandrerforeldre ofte setter barnas behov foran sine egne.

– De er takknemlige for at barna har fått det godt. Samtidig opplever de at deres eget liv er satt på vent. Det er vanskelig å bli integrert i et nytt land som voksen, sier hun og mener dette burde utfordre kirkene til å tenke nytt.

– Norske menigheter er svært aktivitetsbasert. Vi vil at folk skal møte opp og gjøre ting. I stedet burde vi være mer opptatt av å bygge varmere og tettere relasjoner. Ikke minst i møte med folk som ikke har familie. Vi må leve Kristus-livet sammen.

Hun har erfart at mange innvandrere leter etter vennskap.

– De trenger folk som er nær i alle livets situasjoner. Det får man kun hvis man bruker tid sammen.

Barna

Tamar er en av disse innvandrermødrene som setter barna først.

– Jeg kom til Norge på grunn av barna mine. De er alt for meg, sier hun og utdyper:

– Når du har levd i krig, er det å beskytte barna dine viktigere enn alt annet.

At hun setter barna først, kommer også til uttrykk i julen. For deres skyld feirer familien julaften 24. desember.

Med en far som er assyrisk ortodoks og en mor som er armensk ortodoks, feiret hun selv jul både 25. desember og 6. januar i oppveksten.

– Guttene liker å feire slik nordmenn gjør. De husker ikke Syria, sier hun.

Like fullt er hun opptatt av å holde på tradisjonene fra hjemlandet. I julen handler disse tradisjonene om syrisk mat, fellesskap med venner og kirkegang.

Troen

– Jeg takker Gud for at vi kom oss i sikkerhet. Uten Gud ville vi ikke vært her, sier Tamar.

At hun selv er blitt permittert fra jobben i en kantine på grunn av korona-nedskjæringer, nevner hun bare i en bisetning. Det er takknemlighet hun snakker mest om når hun skal oppsummere de fem første årene i Norge.

Hun er takknemlig for at den yngste sønnen, som i en periode sluttet å snakke, nå både synger, spiller gitar og snakker uten stopp. Hun er takknemlig for den eldste som er flink i sport, og for datteren som allerede snakker tre språk.

– Hvilke verdier vil du gi videre til barna dine?

– Troen kommer først, så språket og kulturen. Det viktigste er at barna blir kristne. Derfor leser jeg i Bibelen med dem og snakker om Jesus. De skal vite at det er han som har frelst oss.

På grunn av barna vil hun bli værende i Norge. Hun håper at de en dag gifter seg og stifter familie. Da vil hun fortsatt stille opp for dem.

– Jeg vil gjøre alt for dem. De skal ikke føle slik jeg selv har gjort, sier hun.

– Hva har du følt?

– Jeg har hatt vondt i hjertet, svarer Tamar.

– Men en dag, når det ikke er krig lenger, skal jeg tilbake til Syria på besøk. Da skal jeg feire med vennene og familien min.