«En prest og en plage» til dannelse og forakt
Geelmuydens forlag gikk konkurs som følge av boken om Børre Knudsen. Men for Knut Olav Åmås, ble «En prest og en plage» veien inn i verdikonservatismen.
– To ting viktig for dannelsen av mine grunnholdninger da jeg var ung. Filmen «Ghandi» gjorde at jeg ble passifist og militærnekter. Boken «En prest og en plage» førte meg i verdikonservativ retning, opptatt av familieverdier. Dette gav seg utslag i at jeg stemte KrF ved første stortingsvalget jeg kunne stemme i. Denne boken gjorde inntrykk på meg, sa Knut Olav Åmås. Han er direktør i Fritt Ord.
Luther Forlag relanserer nå Niels Christian Geelmuydens bok fra 1988. Den nye utgivelsen har vært planlagt en stund, lenge før Børre Knudsen døde 17. august i år.
Annonse
SE dokumentarfilmen «En prest og en plage»(Denne ligger tilgjengelig på NRKs nett -TV frem til 01.10.14)
Humor
I forbindelse med lanseringen inviterte forlaget til debatt om hvordan presse og samfunn behandler mennesker som Knudsen, som står i et klart opprør til det etablerte. Forfatteren fikk også utdype sitt møte med Knudsen.
– Som ateist og prestehater ble jeg bedt om å lage et blasfemisk intervju med Børre Knudsen for Morgenbladet. Så viste det seg altså at det ikke var samsvar mellom mitt bilde av mannen, basert på researchen jeg hadde gjort, og den jeg møtte i Balsfjord. Han var ingen kvinnehater eller et gufs fra middelalderen, forteller Geelmuyden.
De to ble sittende å røyke sigar og drikke rødvin utover kvelden. Nysgjerrigheten ble trigget til å gjøre mer enn kun et intervju.
– Jeg likte ham. Jeg tror det var gjensidig.
Forfatteren sier Knudsens humor var det som overrasket mest.
– Den svenske forfatteren Henning Mankell sier at «latteren er forbeholdt de fattige og de avmektige». Det er noe i det.
Annonse
Utsatt
Geelmuyden har ikke hatt tett kontakt med Knudsen i årene etter at boken ble gitt ut første gang, kun seks-syv ganger har de snakket sammen.
– Knudsen kunne ringe i ny og ne og synge i telefonen, forteller forfatteren.
Geelmuyden har karakterisert pressens behandling av Knudsen som forfølgelse. Et eksempel han gir er nettopp lanseringen av boken i 1988. Da var pressekonferansen smekk full. Alle hadde nok et håp om at Knudsen skulle gjøre «noe sprøtt». Men han holdt i stedet et godt foredrag om farene ved nedgradering av menneskeverdet.
– Som resultat gjengav ingen noen ting fra pressekonferansen. Slik jeg tolker Knudsen opplevde han seg forfulgt. Han ble tatt fra hus og hjem.
Geelmuyden mener også at Knudsens kvinnesyn er mistolket.
– Han mente at kvinnene var vel så mye offer som barna. «Hvorfor er dere så slemme mot mamma?» stod det på en av de små kistene Nessa og Knudsen brukte i aksjonene sine. Denne setningen ble jo også feilsitert i pressen. Samtidig opplevde Knudsen at det å påføre kvinnene som søkte hjelp mer belastning, var av de vanskeligste konsekvensene av aksjonene.
Persona non grata
Annonse
Som Knudsen selv opplevde Geelmuyden at han ble svartelistet av det norske etablisementet - fordi han skrev boken om Knudsen.
– Det er hårde ord, men jeg mener å ha dekning for det. Jeg meldte meg, uten å vite det, ut av mange gode selskap. Jeg har aldri ønsket å være med der, men jeg merket at mange dører har vært lukket. Hadde ikke Trygve Hegnar og hans utgivelser ønsket meg som skribent, hadde jeg vært nødt til å finne meg et annet yrke.
Han nevner eksempel med at han var påtenkt som skribent i Dagbladets Magasinet, men at boken om Knudsen hindret ham i det.
– Det er en type korrekthet i Norge som er veldig rammende. Det er ødeleggende for helheten.
Les kronikken: Børre Knudsen som predikant
Folkefiende?
Så hvordan fremtilte norsk presse Børre Knudsen?
Harald Stanghelle har hatt ledende posisjoner i pressen i mange tiår, nå er han redaktør i Aftenposten. Han mener pressen og Knudsen tjente på hverandre.
Annonse
– Knudsen hadde bruk for pressen. Han ble igjen en medieyndling i lys av sine metoder. Han brukte en form som pressen elsket og det skilte seg ganske definitivt fra bispemøtets skriftelige protester.
Samtidig var de fleste av journalistene som dekket Knudsen av liberal støpning og på myndighetenes side i abortdebatten.
– De hadde en drøss av fordommer mot soknepresten fra Balsfjord. Det er ikke tvil om at Knudsen var i sjelenød for det som skjedde ved abort. Men samtidig synes jeg ikke det er rett å glemme den brutaliteten som de jentene som var i situasjonene opplevde, sa Stanghelle.
Han peker på at aksjonsformen til Knudsen ikke var uvanlig på denne tiden. Særlig innen miljøkampen var det mange, spektakulære aksjoner.
– Børre Knudsen og leder av Bellona Fredric Hauge, gjorde akkurat det samme. De varslet media på forhånd med krav om at vi ikke skulle gå ut med noe før det skjedde.
Debattklima
Panelet på Litteraturhuset mener ytringsrommet i dag er større enn det var for 25 år siden. Men det er også utfordringer.
– Alle kan ta del i nettdebatter, man kan bidra og justere. Men det fortvilede kan skje at debatter blir helt avsporet. Det er sjelden at et fremskritt er hundre prosent bra. Før 22. juli var det lite moderering av nettdebatter, og mange i det etablerte Norge hadde gitt opp å engasjere seg på nett. Det var for mye å bli lei seg over. Det har snudd nå, sier generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum.
Annonse
Hun peker på at mennesker som i dag skriver en god blogg plutselig kan sette dagsorden.
Knudsener i dag?
På spørsmål fra debattleder Trude Teige, om vi har noen Børre Knudsener i dag, blir panelet stille.
Stanghelle mener det eksisterer en del som kan plasseres i folkefiende-kategorien.
– Du har noen som er definert som helt outrerte men som får mye dekning i media. Det er de ekstreme islamistene.
– Norske mediebrukere er mer opptatt av det som utfordrer det institusjonelle Norge, Knut Olav Åmås til.
– Når man leser om Knudsen sitt liv, så er jo det en vaksine mot å gå inn på en slik posisjon, skyter Geelmuyden inn.
– Jeg tror at kommer den rette saken, vil nye Knudsener komme frem, avslutter Stanghelle.
Annonse
– Hva har du lært av Knudsen, spør Teige Geelmuyden.
– Modighet. Få mennesker jeg har truffet har vist så mye mot som ham.
