En rett faste
Fastetiden er viktig i Guds menighet. Den skal forberede oss på påsken. Vi skal fordype oss i Jesus og hva han har gjort for oss.
I Det gamle testamrentet var fasten knyttet til den store forsoningsdagen, som var fastsatt for kollektiv og offentlig faste i Israel. I urkirken ble faste praktisert som en hjelp i bønn og åndelig konsentrasjon. I den første kristne menighet ble fasten praktisert i gudstjenestelivet.
Jesus er opptatt av måten man faster på. Fasten måtte ikke være en demonstrasjon av fromhet overfor mennesker. Fasten er heller ikke er noe mål i seg selv. Fasten blir misbrukt dersom hensikten er å vise seg fram, slik fariseerne og de skriftlærde gjorde.
Annonse
« – ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte.» Matt. 6.
Det er ikke populært å snakke om faste og forsakelse i vår tid, som er så opptatt av materiell velstand.
En travel hverdag med fokus på nettopp det materielle, kan bli en hindring til å få tilstrekkelig tid til å være mer opptatt av Guds ord og bønn.
Kristenlivet er avhengig av at Ordet får virke i oss. Guds kjærlighet i Jesus må vise oss hva vi har i Gud og at vi som kristne skal få være noe for andre.
Behovet for faste og bønn har først og fremst med vårt forhold til Gud å gjøre. En sann og ekte faste har sitt utspring i hjertets anger og sorg over synden og et hjerte som er delt.
Anger og bønn skal drive oss nærmere Gud. « – og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden!» Ef. 6.
