En større utfordring enn både Human-Etisk Forbund og alle landets muslimer
Hvis så få av dem som selv tilhører kristne trossamfunn har et aktivt forhold til Bibelen, hva blir da konsekvensene på noen års sikt?
Like før jul ba vi meningsmålingsbyrået InFact spørre et representativt utvalg nordmenn om de har åpnet Bibelen i 2014. Omkring 70 prosent av de spurte svarte at det hadde de ikke.
Den største overraskelsen i undersøkelsen lå likevel i svarene fra dem som tilhører kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke.
Annonse
Det frikirkelige selvbildet er gjerne preget av en viss selvgodhet overfor « statskirken». Om funnene i undersøkelsen stemmer, og om de er en del av en trend, bør alarmklokkene ringe flere steder.
40 prosent av medlemmene i frikirkelige trossamfunn sier nemlig at de overhodet ikke har åpnet Bibelen i 2014.
Vi kan ikke uten videre slutte ut fra en slik spørreundersøkelse at tallene er dekkende for hele Frikirke-Norge. Men hovedtrekkene er nok likevel gjeldende.
I så fall er det dekning for å hevde at utfordringene fra Human-Etisk Forbund, fra muslimer og fra andre grupper i samfunnet som står for en annen tro og tenkning enn den kristne, er mindre enn denne.
Hvis så få av dem som selv tilhører kristne trossamfunn har et aktivt forhold til Bibelen, hva blir da konsekvensene på noen års sikt? Hvilke bibelske emner kan vi regne med at kristne har kunnskap om?
Når så få som 18 prosent av landets frikirkelige kristne sier at de leser Bibelen ofte, er det vanskelig å komme bort fra at de indre utfordringene for den kristne kirke i Norge er minst like reelle som de ytre. Når kjennskapet til Guds ord blir redusert, får dette konsekvenser for alle deler av kristent arbeid.
Situasjonen er på et vis både symptomatisk og ironisk.
Symptomatisk på den måten at de underliggende tendensene i flere sammenhenger går i en urovekkende retning. Det handler om både oppslutning og rekruttering.
Annonse
Ironisk på den måten at det er nettopp nå landets kristenhet trenger aktive bibellesere både i og utenfor folkekirken.
Det er ikkeHuman-Etisk Forbunds skyld at mennesker som tilhører kristne trossamfunn ikke leser i Bibelen. Det er ikke SVs eller Arbeiderpartiets skyld heller. Og det er ikke muslimenes skyld.
Det ser ut for at for manges del betyr kristen tro for lite. Dette tankekorset følger oss inn i 2015.
I Kristen-Norge utenfor Den norske kirke er strukturene i stor grad preget av den situasjonen de ble til i rundt overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet.
For mange som har brukt et helt liv i Guds rikes tjeneste her hjemme, kan det å gi opp etablerte strukturer gi en følelse av å resignere. Det vil man for alt i verden unngå. Derfor stritter man imot når det kommer forslag om å slå sammen kretser eller regioner.
Selv om man innerst inne ser at de strukturene man har i dag ikke er bærekraftige med mindre utviklingen snur. Det griper misjonsvenner dypt i sjelen når de må innse at stafettvekslingen denne gangen ser ut til å føre med seg store endringer.
Noe av det som skal skje i Kristen-Norge i 2015 er dette:
Det er generalforsamling i både Misjonssambandet og Normisjon.
Annonse
Misjonssambandet har i løpet av sine to foregående generalforsamlinger vedtatt planer for henholdsvis ytre- og indremisjonsarbeidet, og dessuten lagt bak seg en omlegging til færre regioner i NLM Norge.
I Normisjon står man i 2014 overfor et betydelig underskudd, og det blir nødvendig å drøfte fremtidige strukturer. Det blir også behov for arbeide mer med sin egen identitet i Kirke-Norge.
Felles for begge disse organisasjonene er at de ikke ønsker å bli egne trossamfunn, selv om Misjonssambandet ventelig kommer til å opprette et trossamfunn som vil eksistere innad i organisasjonen, hovedsakelig som et register.
Høsten 2014 har det blitt tydelig at man også i Indremisjonsforbundet ser behov for å vurdere etablerte strukturer i lys av fremtidens behov og kapasitet.
Vårens kirkemøte gikk ikke inn for vigsel av likekjønnede par. I seg selv var dette en seier for den konservative siden i Den norske kirke. Men marginene var knappe, og det kunne fort ha vippet den andre veien.
Likevel har både kirkerådsmedlemmene og kirkemøtedelegatene vist seg å ha en mer konservativ profil enn bispekollegiet. Det er interessant å observere.
Frem mot kirkevalget høsten 2015 blir et av hovedspørsmålene om denne balansen blir endret. Mobiliseringen er i full gang på begge sider, og vi står trolig foran den mest vitale kirkevalgsdebatten Den norske kirke har opplevd.
Ut fra de generelle forholdene i samfunnet, er det grunn til å tro at et klart flertall av Den norske kirkes medlemmer ønsker liturgi for vigsel av homofile og lesbiske.
Annonse
Mobiliseringspotensialet er derfor størst for den gruppen som kaller seg Åpen folkekirke. Problemet deres er imidlertid at mange av de medlemmene som deler Åpen folkekirkes syn i denne saken, generelt ikke er spesielt engasjert i Den norske kirke.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå deltok 14 prosent av medlemsmassen, 557.000 mennesker, på julaftengudstjenestene i 2013.
Selv på det som i vår tid er kirkens fremste høytidsdag, er altså færre enn hvert femte kirkemedlem på gudstjeneste. Da spørs det hvor mange som bryr seg nok til å stemme ved kirkevalget. Men med tanke på mobiliseringspotensialet, skal det ikke mange stemmer til.
Derfor har også gruppen Levende folkekirke satt i gang sin mobilisering. De har nok vesentlig svakere klangbunn i befolkningen som helhet, men de mobiliserer blant mennesker hvor forholdsvis mange flere allerede har et aktivt forhold til Den norske kirke.
Nettopp nå er det vi trenger lesende og bedende kristne. Nettopp nå er det vi trenger kjærlighet til Gud og til hans Ord. Nettopp nå er det vi trenger åndelig liv og kraft.
Gode råd til hvordan du kan lese Bibelen i 2015
