En test på lederskap
Mer enn 150 år etter at bedehusbevegelsene og frikirkene begynte å vokse frem her i landet, kan vi konstatere at Den norske kirke fremdeles står i en særstilling når det gjelder kontakt med brede lag av befolkningen.
Blant dem som prinsipielt misliker Den norske kirkes fortsatt nære bånd til staten og er saklig uenige i viktige teologiske spørsmål, har de fleste valgt å bli værende i folkekirken.
Mest sannsynlig er det dette som vil skje også etter Kirkemøtet 6. til 12. april neste år.
Annonse
DAGENSDEBATT: Melde seg ut?
Strategisk sett har den konservative siden svekket sin egen stilling over lang tid. Man har stadig fremmet til dels sterk kritikk av Den norske kirke, men har i liten grad har vært interessert i å faktisk sette makt bak kravene ved å gjøre oppbrudd til et reelt alternativ. Dermed har kreftene i sentrum og til venstre kunnet belage seg på at etter at støyen har lagt seg, får de det som de vil – med en nær samlet medlemsmasse fortsatt intakt.
Den situasjonen kirken befinner seg i nå, representerer i så måte ikke noe grunnlegende unntak, men snarere et nytt skritt på veien. Kirken har allerede åpnet prinsipielt for å kunne leve med to syn på homofilt samliv. De spredte svaret på hva nå-spørsmålet sier også noe om den usikkerheten som så langt råder blant dem som er dypt urolige for hva kirkemøtets flertall nå kan komme til å vedta.
Nå har flertallet i det nye Kirkemøtet forpliktet seg på å vedta en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par. I kjølvannet av dette blir neste spørsmål hvordan forholdene kommer til å være for dem som av samvittighetsgrunner ikke kan ta del i slike vigsler.
På lørdag kunne vi her i avisen lese om den danske presten Henrik Højlund som anbefaler en løsning med valgmenigheter:
Disse menighetene vil kunne være en del av Den norske kirke og stå under tilsyn av utnevnte ledere der, men samtidig ha rom til å leve med en annen teologisk profil enn det Kirkemøtet vil legge opp til.
Slike løsninger har vært drøftet før. Så langt har begeistringen fra biskopene vært heller avmålt.
Nå er det grunn til å vurdere en slik løsning på nytt. For den norske kirkes del kan dette være en v måte å bidra til at flere, både prester og ordinære medlemmer, velger å bli værende. Det vil også kunne tilføre Den norske kirke en større åndelig bredde.
Annonse
KOMMENTAR: Ikke tiden for sinne, men for tårer
I dagens avis kan vi lese om Svenska kyrkan, som i seks år har levd med homofile vigsler. Til årets kirkemøte har det kommet forslag om å frata konservative prester muligheten til å avstå fra å gjøre noe de mener Bibelen forbyr dem. Selv om forslaget ikke skulle få flertall, sier det antakelig noe om hvilken vei vinden blåser.
Så langt har Åpen folkekirke signalisert tydelig at de vil gi rom for å la prester som ikke ønsker det, slippe å vie homofile par. Det er ingen grunn til å mistro dem som sier dette. Men det er likevel grunn til å spørre hvor lenge det varer. Og om de lederskiftene som en gang vil komme, vil føre med seg en endret tenkning.
Derfor er dette en tid for våkent og langsiktig lederskap. Både fra Den norske kirkes biskoper og kirkemøtedelegater, og for alle med kristent lederskap i andre sammenhenger. Dette er igjen en tid for at alle som er glade i Guds ord løfter frem og anerkjenner den åpenbaringen vi finner der.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
