Endelig skulle Jerusalem ut med nytt album. Da fikk Uffe kreft. – Det ble en fight med Gud

I 1978 sendte 29 år gamle Ulf Christiansson fra Sverige og bandet hans sjokkbølger inn i det nordiske kirkelandskapet. Vel hadde kristen musikk opplevd en gjennomgripende modernisering, men å bruke hardrock til å formidle evangeliet var noe helt nytt.

De neste tre tiårene kom platene fra Jerusalem på rekke og rad, bare avbrutt av en pause med skjorter og slips, hockeysveis og smektende toner hos Livets Ord i Uppsala.

Første helsvenske på 40 år

Jerusalem hadde sin storhetstid på 80-talet med turneer i Europa og USA. Også i Norge var den svarte turnébussen stadig å se på veiene.

På 2000-tallet har opptredenene vært mer sporadiske, men Ulf Christiansson (74) har vært med hele veien. Han er frontfigur, gitarist og skriver de fleste av låtene. Bandets øvrige besetning er byttet ut flere ganger.

De siste årene har det gått rykter om et nytt album. Men utgivelsen har latt vente på seg. Da det endelig var klart like før jul, var det tolv år siden siste Jerusalem-skive og 40 år siden Uffe & co. ga ut et album med bare svenske tekster.

– Formidlingen av budskapet blir litt mer direkte når vi synger på svensk. Det er det vi ønsker, sier han til Dagen.

Jerusalem var midt i arbeidet med med ny plate da Uffe våren 2022 fikk diagnosen kreft i bukspyttkjertelen. Han googlet ikke sykdommen. Dermed slapp han også å finne ut at overlevelsesprosenten er lav.

I dag kjenner han seg mye bedre. Han blir bare litt trøtt innimellom. Da svensken snakker med Dagen på telefonen, er han nettopp tilbake i Sverige etter to konserter i Haugesund.

Sting både framme og bak

Det nye albumet har tittelen «Stygn», eller på norsk: «Sting». Det er også navnet på det siste sporet som ble spilt inn. Tittelen var valgt før han ble syk, men forteller også noe om Uffes personlige kamp de siste årene.

Da kreftbehandlingen var overstått, fikk han så store ryggproblemer at han måtte under kniven igjen.

– Nå har jeg sting både framsiden og baksiden av magen, sier han lett humrende.

Uffe omtaler deler av sykdomsperioden som en fight med Gud – en fight Gud gikk seirende ut av.

– Jeg var ikke knekt eller deprimert og hadde nesten hele tiden en sterk overbevisning om at det det kommer til å gå bra. Når jeg ba, så var det ikke så mye om helbredelse, men at Han skulle vise meg en vei ut av det. Tre overleger så på meg. De sa ikke direkte at jeg skulle dø, men jeg kunne merke at det nok var dette de tenkte. I så fall tok de feil, konstaterer han.

– Alt eller ingenting

Uffe valgte å fortelle offentlig om sykdommen og opplevde at mange ba for hans helse.

– Det skjedde en forandring i meg i løpet av den tiden. Gud var med hele veien, og «Stygn» har med hele sykdomsreisen å gjøre, sier han.

Etter mange år som troende kunne han alt i teorien om å legge sitt liv i Guds hender og stole på Jesus. Nå ble det eksistensielt og konkret på en ny måte.

– Behovet for Jesus ble så sterkt og så tydelig. Det var alt eller ingenting, sier han.

– Hva mener du med at Gud vant fighten?

Uffe svarer med å fortelle at han leste mye i Jobs bok da han var syk. Og i Jakobs brev heter det at hensikten med det Job gikk gjennom, var at Gud til slutt skulle velsigne ham. Som kjent er det mange måter å forstå et slikt bibelvers på, og folk tolker det ulikt.

– Det kan ikke bety at det er Gud som sender sykdom og ulykke på oss. Det er det den onde som gjør. Gud har gitt oss våpen og veier å gå i møte med det onde. Jeg opplevde gjennom denne prosessen at Gud fikk meg der Han ville ha meg, mer ydmyk og skikket til den tiden som ligger framfor, resonnerer han.

– Skal jeg reise hjem?

Uffe er en karismatisk kristen. Han opplevde i tidlige år at det ble profetert over hans liv og tjeneste og sier at dette er profetier han har holdt fast ved.

– Jeg sa til Gud: «Hva gjør du med dette her, da? Skal jeg reise hjem?» Jeg står fast i at Gud kan ikke lyve. Han holder hva han lover, konkluderer han.

Han er kåret til Sveriges beste rockesanger, og 45 år etter debutplaten er det fortsatt trøkk i den gamle røsten fra Trollhättan. I Vårt Land skriver Olav Solvang at albumet «gnistrer av spille- og forkynnerglede».

Mens verdslige tungrockband gjerne skaffet seg et røft image ved bruk av lefling med satanistiske symboler, tydde Jerusalem til gammeltestamentlige bibelreferanser for å få fram Det nye testamentets budskap om frelse og forsoning.

Solvang, som er landets fremste kjenner av kristen populærmusikk, mener dette også preger det siste albumet.

«Noen vil sikkert kalle det gammeldags musikk og gammeldags forkynnelse. Jeg vil heller si basic bibel- og rockeformidling, fjernt fra nymotens toner og teologi», skriver en begeistret anmelder.

Selv håper Uffe at hele platen åpner for en omvendelse som kommer fra hjertet, en miks av formaning og kjærlighet.

– En sa etter å ha hørt på «Stygn»: «Det kjennes som å få kjeft og klem på samme tid.»

– Lov og evangelium?

– Vi er så livredde for loven, og Gud har jo en stor klem å by på. Men vi kan ikke sortere bort det vi ikke liker. Det er ikke vår oppgave å sortere bort hva Gud og Den hellige ånd sier. Det må vi bøye oss for.

Frykten for å bli mislikt

Uffe har vært aktiv i en periode med store forandringer innenfor kristenheten.

– Hvorfor er Guds forsamling blitt svakere? spør han og svarer i samme åndedrett med at han tror det handler om menneskefrykt, om redselen for å bli mislikt og misforstått.

Selv synger han fortsatt om «den smale vei» og at det snart er «dags att gå ombord»: «Følj med syster och bror!»

– Jeg vokste ikke opp i kirken, og mitt liv ble fullstendig forandret – på én dag. Jeg var bare en fyr som hadde spilt rock n´roll i 13 år, og så kom Jesus og sa «Følg meg». Den samme Jesus sier at veien er smal. Det er ikke mine ord. Jeg sier bare det som er sagt gjennom to tusen år.

Uffes rockehistorie hadde et lite intermesso. Det var da han og resten av bandet – til manges overraskelse – meldte overgang til den karismatiske trosmenigheten Livets Ord i Uppsala.

Uffe kastet skinnjakka og klipte håret. På et album fra 1992 er rockemusikken erstattet med en stil som minner mer om listepop enn om Deep Purple. Uffe har senere fortalt om det han opplevde som en kontrollerende fryktkultur i den kjente menigheten.

I dag ser han veldig mange «underbara människor» i kristne menigheter, også i Livets Ord.

– Det som var, er tilbakelagt, kjenner jeg.

Ser en kirkelig krise

Samtidig ser han en utvikling han ikke er så glad for i kristne sammenhenger; systemer, organisering og strukturer som i verste fall står i veien for vekkelse og vekst.

– Bibelen lærer oss at sabbaten er til for menneskene, ikke menneskene for sabbaten. Det er noe galt hvis systemene gjør at man har problemer med å håndtere menneskene. Det blir gjerne til at man går på møter og gudstjenester og har sitt faste program. Men i Guds menighet er Jesus fokus og mye viktigere enn alt det andre vi steller med. Jeg ser en krise i kirken i dag.

– Har Guds menighet mistet fokus?

– I stor grad, ja, svarer han.

Uffe forteller at han for mange år siden var med i en forsamling hvor han opplevde at rommet for Jesus ble trangt og den politiske korrektheten desto større.

– Vi skulle drikke kaffe fra Tanzania, og Jerusalem måtte ikke spille i Sør-Afrika. Det der kjøper jeg bare ikke, sier han.

– Intellektuelle oppkok

I mange år har Uffe og kona Else-Marie ledet husmenigheten The House i nærheten av Göteborg. Han opplever å bo i et land som har vært preget av en sterk sekularisering. Samtidig føler han at det er «en veldig hunger og tørst der ute etter å se Gud, se Jesus.»

– Ja, det våger jeg å si etter å ha sett responsen på vårt budskap nede på grasrota. Folk vil ha det enkle evangeliet. Det ligger kraft i det. Alle våre omskrivninger og vårt intellektuelle oppkok … det ligger ikke noe kraft i det.

– Et livskall ligger over meg

Han nærmer seg 75 og har i mange år mottatt sin pensjon. Men den gamle kristenrockeren har ikke tenkt å tilbringe resten av livet i gyngestolen når de planlagte konsertene er gjennomført.

– Gud pensjonerer ikke mennesker. Det fungerer ikke sånn at jeg slutter når jeg runder 75. Det er et livskall som ligger over meg, sier han.