Enighet er lettere enn mangfold

Harry Potter-skaperen J. K. Rowling har fått erfare hvor eksplosiv debatten om kjønn og seksualitet er om dagen. Det hun gjorde seg skyldig i, var ikke mer dramatisk enn å hevde blant annet at det burde være greit å si at det er kvinner som menstruerer – i stedet for å si at det er mennesker som menstruerer. Sakens realiteter skulle være klare nok.

Men hos dem som kjemper hardt for å bryte ned tokjønnstenkningens hegemoni falt Rowlings uttalelser ikke i god jord. Kanskje hadde det vært lettere om Rowling kunne avskrives som en generelt bakstreversk type. Men hun er en av vår tids mest innflytelsesrike forfattere. Da betyr uttalelsene hennes noe, selv om de egentlig er ganske forsiktige.

I kjølvannet av drapet på George Floyd i USA har også rasismedebatten blusset opp med full kraft. Nå har også flere tydd til et grep vi vanligvis forbinder med grupper som IS og Al-Qaida, nemlig å ødelegge kunst.

Denne gangen er det statuer som får unngjelde. Ut fra den mildt sagt vanskelige forutsetningen at fortidige skikkelser kommer til kort i møte med vår tids moralske standard.

I krig har nyanser dårlige kår. Når det står om livet, kan behovet for å definere klart hvem som er venner og hvem som er fiender oppleves like viktig som å puste. I de mest intense debattene kan dette behovet synes like sterkt. Men vi blir dårligere mennesker av det.

Å forholde seg til mennesker som kvinner og menn har vært rådende norm i uminnelige tider. Derfor er det et ambisiøst prosjekt de har begitt seg ut på, de som ønsker å innføre et tredje kjønn, eller som ønsker å la definisjonen av kjønn være en individuell sak. Det er nesten umulig å danne seg et sakssvarende bilde av konsekvensene.

«Løsningen» så langt har blant annet være å definere et høyt antall underkategorier, ved siden av de tradisjonelle to.

Dette forandrer likevel ikke den ganske grunnleggende livsopplevelsen hos svært mange mennesker, at de både er født som og opplever seg selv som enten jente eller gutt, kvinne eller mann.

Kvinnekampen, som har vært så viktig i mange tiår nå, blir vanskeligere hvis selve kategorien «kvinne» skal parkeres.

Kraften i hetsen J. K. Rowling har måttet tåle sier noe om intensiteten i debatten, men den sier også noe om behovet for å ty til maktmidler når argumenter ikke er nok. Det samme gjelder til overmål dem som river ned statuer.

Grunnleggende sett er det lettest for oss å forholde oss til dem som er enige med oss selv. Ytringsfrihet og meningsmangfold er idealer vi gjerne strekker oss mot, men de er ikke uten motstand.

Det er lettere å vinne debatten når motparten blir kneblet. I følelsesladde saker kan selve det å måtte høre motparten oppleves så belastende at sterke virkemidler blir tatt i bruk for å tvinge den andre til taushet. Men vi blir dårligere mennesker av det.

Det er naivt å tro at slike mekanismer ikke finnes i kirken også. Historien gir oss mange eksempler på hvordan maktmidler har blitt tatt i bruk for å fremme bestemte standpunkter.

På mange måter ser bakteppet ut til å ha en del viktige fellestrekk, selv om utslagene er forskjellige. Fristelsen til å utdefinere meningsmotstandere er stadig nærliggende. Det er ikke nødvendig med verken vold eller hærverk. Noen velplasserte kommentarer kan være nok.

Men det finnes kamper det er verdt å kjempe, også når det koster. Det at vi skal ha rom for ulike standpunkter, betyr ikke at alle standpunkter skal opp på kirkens prekestoler. Det finnes nok statuer det er grunn til å rive. Og det finnes mennesker som med god grunn kjemper med sin kjønnsidentitet.

Vi må øve oss i å tåle hverandre. Det blir vi bedre mennesker av. Trangen til å tvinge andre til taushet er derimot et forfallstegn. Selv om kampen der og da kan bli kronet med seier ved at motparten gir seg.

Det finnes ikke noe holdbart forsvar for de reaksjonene J. K. Rowling har fått. Den som vil kan selv se nærmere på Twitter-kontoen hennes. Det er både historieløst og tåpelig å dømme Winston Churchill fordi han ikke passer inn i bildet av en politisk korrekt leder anno 2020. Slik dømmesyke slår fort tilbake på dem som utsteder dommer.

Det er et av vår tids store paradokser at med nærmest endeløs tilgang til informasjon, med større mobilitet enn noen gang, med sterkere betoning av verdien i mangfold, har vi slett ikke fridd oss fra trangen til å kneble dem vi ikke vil høre fra.

Mangfold passer visst bedre som emne for festtaler enn som hverdagsverdi. Hvis mangfoldets forutsetning er enighet, spørs det hvor lenge statuene fra vår egen tid blir stående.