– Ennå tid til forhandlinger, sier mangeårig israelsk mekler

Shaul Arieli har i flere år argumentert for at Israel og palestinerne må tilbake til forhandlingsbordet. I enkelte fora blir han beskrevet som den siste som fremdeles tror på Oslo-avtalen. Samtidig har han en del innsikter som ofte blir ignorert av mediene med tanke på en løsning av konflikten, som i disse dager virker lenger unna en løsning enn noen gang.

Fra sitt kontor i Herzliya, litt nord for Tel Aviv, er han mer enn villig til å dele av sine innsikter om konflikten, sett med utgangspunkt i den israelske venstresiden. Arieli er ikke naiv. Hans første møte kom alt under den første intifadaen i overgangen mellom 1987 og 1988 da bataljonen av fallskjermjegere han var sjef for ble satt inn i Khan Younis på Gazastripen. Senere var han sjef for nord-Gaza brigaden.

Ved forhandlingsbordet

Det var i etterkant av det at han ble dradd inn i Oslo-avtalen, som militær rådgiver. Han satt ved bordet under de mange forhandlingene som ble ført under statsministrene Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Benjamin Netanyahu og Ehud Barak.

Fra innsiden så han ting som han fremdeles mener er viktige både for å forstå hva som skjer nå og hva som gikk galt den gang.

Myteknuser

– En av de sterkeste mytene som har festet seg i den israelske befolkningen er at det ikke finnes noen partner på den andre siden, sier han.

Den fortellingen festet seg raskt etter at samtalene mellom Ehud Barak, daværende statsminister i Israel og Yasir Arafat, daværende president for De palestinske selvstyremyndighetene, brøt sammen under samtalen på Camp David i USA, sommeren 2000.

– Før samtalene begynte på Camp David var det hemmelige samtaler mellom israelske og palestinske forhandlere. Dette ble kalt Stockholm-kanalen. Her sa Israel seg villig til å la palestinerne få en hovedstad i Øst-Jerusalem, mot at de ikke skulle gjennomføre tilbakeføring av de palestinske flyktningene. De ga ikke opp ideen, men gjennomføringen av prosessen.

På Camp David ble det annerledes ifølge Arieli. Da var ikke Israel, med Ehud Barak i spissen, ikke villig til å gå med på en palestinsk hovedstad i Øst-Jerusalem.

– Det var derfor det gikk galt der. Det som er viktig for dem er territoriet. Flyktningene er et forhandlingskort, slik jeg ser det.

Landbytte

For å få en løsning mener Arieli at man må bytte territorier, fordi det er umulig å flytte alle bosettingene.

– 80 prosent av alle bosetterne bor på fire prosent av landet. Når det gjelder de som bor utenfor disse områdene, er det veldig vanskelig å snakke om å flytte dem slik ting ser ut i Israel i dag. Det må bli en gradvis prosess, hvor synet til folk endrer seg gjennom at man gir avkall på «troen» om at det ikke finnes noen partner på den andre siden.

Samtidig ser han at det alltid vil være en hard kjerne som ikke vil flytte uansett.

– Den kjernen kan gjøres mindre ved at vi avskaffer offentlige subsidier til bosettingene. Ikke helt, men flere aspekt av subsidiene. Om disse minskes vil en god del forlate området frivillig. For de som blir igjen vil det være deres problem. Da må vi fjerne den harde kjernen med makt, også om det kommer til skyting.

Netanyahu mot palestinsk stat

Gjennom sin rike erfaring fra ulike forhandlinger har Arieli for lengst kommet fram til at Israels statsminister Benjamin Netanyahu ikke vil ha en palestinsk stat.

– Han kan gå med på et selvstyre, men har aldri tatt til orde for to stater. Han har snakket om det, han har skrevet om det. Og om du leser den berømte Bar-Ilan talen hans, så vil du se at det nesten en nøyaktig kopi av det Trump kom opp med under Abraham-avtalen.

Bar-Ilan talen til Netanyahu ble holdt på Bar-Ilan universitetet i 2009, og ble den gangen oppfattet som om statsministeren hadde gjort en kuvending i spørsmålet om en palestinsk stat.

Arieli er også klar over at den interne demografien i Israel er under endring. Han tror at denne utfordringen vil øke på lang sikt, men at det ennå er tid til å gjøre noe.

Fremdeles tid til løsning

– De nasjonalreligiøse utgjør omtrent 15–16 prosent av dem, men langt fra alle er messianske av dem. (Jour. anm.. Betegnelsen som blir brukt om bosettere som ligger lengst til høyre politisk). Omtrent 12,5 prosent er ultraortodokse, men de er ikke en del av bosetterbevegelsen og er opptatt av sine egeninteresser. Man står altså igjen med omtrent en tredjedel av befolkningen, så det er fremdeles mulig å gjøre noe med tanke på demografien.

Gjennom det lange intervjuet kommer vi inn på flere tema knyttet opp til problemstillingen. Arieli er åpen om at ting ikke ser ut til å gå i den retningen han ønsker.

Han peker på at de mange israelerne som i dag stemmer på sentrumspartiene i praksis er folk som ikke klarer å bestemme seg hva de skal mene om konflikten.

Bare USA kan gjøre noe

Selv om han representerer et klart mindretall i dagens Israel, er ikke Arieli i tvil om hvordan man kan komme i gang igjen med forhandlingene.

– Det er tre land som kan få gang på forhandlingene: USA, USA og USA. Vi er fremdeles avhengige av dem på mange fronter. Et sterkt amerikansk press er det eneste som kan få gang på forhandlingene igjen. Så vil andre land nok hekte seg på et amerikansk initiativ.

Men hverdagen har endret seg markant etter 7. oktober i fjor. Likevel mener Arieli at man til slutt må forhandle.

– Det er ingen av de potensielle nye lederne som venter på den palestinske presidenten Mahmoud Abbas’ død som mener noe radikalt annet enn ham. De samarbeider også med Israel om å arrestere Hamas-folk, og det betaler de dyrt for internt. Samtidig må Hamas på sikt inn under PLO-paraplyen og flytte seg bort fra sin væpnede ving, Izzedine al-Kassam, mener Arieli.

De som ikke forstår konflikten

– Og de som tar til orde for enstatsløsning?

– De som snakker om den forstår ikke konflikten, vanskelighetene og avstandene mellom partene.

Den gamle strekspilleren peker på flere faktorer som gjør at dette aldri vil fungere:

– Alle forslag om en løsning siden Peel-kommisjonen i 1937 (Jour. anm.. den britiske kommisjonen som først forsøkte å løse konflikten) har framholdt deling av landet. For det andre vil en overgang fra okkupert til deltakere i en stat av to nasjoner gjøre at palestinerne vil føle seg underlegne i lang tid. Det tredje er de enorme økonomiske forskjellene, sosioøkonomisk er de på laveste nivå. Det samme gjelder også utdanningsnivået. Og jeg skal si en ting til: Om det blir en enstatsløsning – hvor skal da de palestinske flyktningene returnere til?, avslutter Arieli retorisk.