Er bedre trent enn da han var 40, men gruer seg til å bli 80

Ingvar Vignes (78) springer halvmaraton og bygger muskler, men erkjenner at han er følsom for å bli gammel.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg er redd for at ingen bryr seg om å høre på meg lenger, sier Vignes.

Dagen har tatt turen til Sandnes for å snakke med pensjonisten om hva han har lært gjennom et langt liv.

Den tidligere skolesjefen har inntatt godstolen, og kona varter opp med lekre smørbrød og lefser.

To kvinner har skjemt ham kraftig bort: først moren og så Kari, som han har vært gift med i 52 år.

– Som yrkesaktiv har jeg møtt haugevis av prominente personer, men ingen kommer i nærheten av de to, sier han anerkjennende.

TEOLOGI: – Når du er født inn i vekkelsen, vil alltid det som har med ånd og liv finne klangbunn i hjertet. Teologi er et fantastisk verktøy, men hvis kjernen og den personlige gudsrelasjonen mangler, kan det lett bare bli et livssyn, tror han.

«Syndens lønn, hva er det?»

Vignes har funnet fram et konfirmasjonsbilde av seg selv. Han ser fjong ut i dress, hvit skjorte og sløyfe. Blikket har han festet litt til side for kamera.

I kirken sto han nederst på kirkegolvet. Fortsatt kan han huske spørsmålet presten stilte ham: «Syndens lønn, hva er så det?»

Svaret fra den 15 år gamle gutten kom kontant: «døden».

– Presten var fornøyd, og jeg ble konfirmert, oppsummerer Vignes.

Han var odelsgutt fra Finnøy, en øykommune i Rogaland. Det naturlige var at han skulle ta over gården, men han fikk ikke lov av moren.

– Hun sa at jeg ikke ville egne meg som bonde, men at jeg ville klare meg greit på skole. Jeg hadde dessuten en yngre bror som var mye mer interessert i gårdsdrift enn det jeg var. Det var bøkene som fristet meg.

Debet og kredit

Etter realskolen begynte han på økonomisk gymnas, men ble fort uvenner med «debet og kredit». Han fant ut at penger og tall ikke var noe for ham og avsluttet studiet. Så ble det lærerhøgskolen i stedet.

I løpet av et langt yrkesliv har han jobbet på alle nivå i skolen; som lærer, rektor, i skoleadministrasjon og som opplæringssjef i Sandnes.

KONFIRMANT: Ingvard Vignes sto nederst på kirkegolvet da han ble konfirmert. Fortsatt kan han huske spørsmålet presten stilte ham: «Syndens lønn, hva er så det?»

Manglende frimodighet

For et halvt år siden avsluttet han alle styreverv.

– Det blir ikke flere slike, sier han bestemt.

Men han takker fortsatt ja når han blir bedt om å forkynne og holde foredrag. Da er frimodigheten der. Det er annerledes når det åpnes for frie vitnesbyrd i Misjonsforsamlingen Ebeneser, der han og Kari hører til.

– Jeg var mye mer aktiv med å vitne før. Mang en gang har jeg gått hjem og sagt til Kari at jeg har vært ulydig. Likevel får jeg meg ikke til å dele det jeg opplever at Gud gir meg.

– Hvorfor har det blitt slik, tror du?

– Det er ikke fordi jeg ikke har noe å si, men jeg har mistet frimodigheten. Jeg frykter at jeg har blitt så gammel at folk ikke vil høre på meg lenger, sier Vignes.

Et barn av vekkelsen

Pensjonisten omtaler seg selv som et barn av vekkelsen. I en bok han har skrevet til barnebarna forteller han åpent om sitt møte med Jesus og kallet til tjeneste som kom like etter. Han har aldri vært tilsatt i misjonen, men har brukt mye tid i arbeid for Guds rike.

Under en sangkveld i fjor med salmedikteren Vidar Kristensen, opplevde han at en av sangene beskrev hans eget liv. I etterkant har han redigert litt i teksten:

«Ikkje av meg sjølv, men gjennom Jesus.

Frå ein plass fornuften ikkje fattar

sendte Gud ein Frelsar til mi dør.

Så gjekk Jesus stille gjennom døra

med eit lys som ikkje var der før.

Eg har fått mitt nye liv av Jesus.

Han møtte meg, og eg fekk svara ja.»

Vignes forteller at han hele livet har vært opptatt av at evangeliet må åpenbares for den enkelte. Mest av alt er han redd for det han kaller «død rettroenhet».

– Når du er født inn i vekkelsen, vil alltid det som har med ånd og liv finne klangbunn i hjertet. Teologi er et fantastisk verktøy, men hvis kjernen og den personlige gudsrelasjonen mangler, kan det lett bare bli et livssyn, tror han.

For prektig

Selv ble han kristen i en alder av 23 år. Han gikk på lærerhøgskolen og skikket seg vel på alle måter. Da en ung gutt inviterte ham med på møte, takket han likevel ja, mest av hensyn til den som spurte.

Predikanten Gudmund Vindskei talte sterkt om Jesus som står for døren og banker. Så kom ordene som traff Vignes i hjertet: «der er ikke mennesker som er vanskeligere for Gud å frelse enn de som i seg selv tror at de er noe.»

Da kameraten spurte om han ville gå fram til forbønn, takket han nei. Men da de hadde kommet tilbake til hybelhuset der de bodde, nektet han ikke da Ommund spurte om han kunne få be for ham. Det som skjedde etterpå har han skrevet i en bok han har skrevet til barnebarna:

«Eg vart sitjande lenge for meg sjølv. Konfirmasjonsbibelen hadde eg med heimanfrå. Eg fant omsider den og bladde litt i den. Eg tenkte berre: eg får lesa litt. Plutseleg falt augo mine på dette: «For eg er med deg; eg vil frelsa deg og fria deg ut, lyder ordet frå Herren. Eg vil berga deg. (Jeremias 15,20)» I det eg hadde lese dette verset, seig eg ned på kne framfor senga mi, og tårene rant.»

God helse

Vignes mener han har mye å være takknemlig for: et godt liv, god helse, barn og barnebarn, troen, gode opplevelser og det at han møtte Kari på «beachen i Barcelona».

I boken til barnebarna skildrer han møtet: turen vekke fra resten av gruppen, to hender som møttes og det første kysset.

Det skjedde 15. juli 1967. Høsten året etter giftet de seg.

Selv om han er i bedre fysisk form nå enn da han var 40, gruer han seg til han blir 80.

– Jeg er redd for at jeg vil få en følelse av at jeg bør føle meg gammel. Den følelsen har jeg ikke kjent på til nå, selv om jeg har vært innlagt på sykehuset to ganger etter fall. I dag er det ingenting som hindrer meg fysisk. I tillegg er jeg samfunnsengasjert og opptatt av det som rører seg. Alderen kan jeg merke på den måten at jeg glemmer navn. Jeg er ikke like flink til å kjenne igjen folk heller. Det gjør meg redd for at andre ting fort kan komme, sier han.

FANATISK: Selv om han trener rundt åtte timer i uken, er han ikke redd for å bli fanatisk.

Selvmedisinering

– Er det noe du angrer på?

– Jeg gjorde en kollega fryktelig vondt en gang. Han hadde gitt meg tillit, men da han kom i en vanskelig situasjon, møtte han ingen empati hos meg. Det er det jeg angrer mest på.

Vignes er takknemlig for at han har god helse og gjør det han kan for å ta vare på den.

– Det jeg minst av alt ønsker meg er at jeg skal dø før jeg dør, sier han.

– Hva gjør du for at det ikke skal skje?

– Jeg legger vinn på en sunn livsstil og sørger for å holde meg i form med styrketrening og intervalltrening. Jeg har brukt blodtrykksdempende medisin i 18 år, men nå driver jeg med selvmedisinering, ifølge legen.

Det var en nevø som utfordret ham til å prøve seg på halvmaraton. Vignes sin innstilling var at «det der går aldri, men jeg skal jammen santen prøve.»

Styrketrening har han begynt med etter at han fylte 70 år. Flere dager i uken er de en gjeng på fem-seks eldre menn som treffes i et treningsstudio de har laget selv.

– Vi har innredet vårt eget lokale i en gammel elementfabrikk. En av de jeg trener med arvet alt utstyret etter legenden Torkel Randal, tidligere norgesmester i vektløfting. Der får vi trent alle muskelgrupper.

Ikke fanatisk

Selv om han trener rundt åtte timer i uken, er han ikke redd for å bli fanatisk.

– Jeg passer på helsen, men det skjer innenfor rimelighetens grenser, mener han.

Han er takknemlig for at han har andre å trene med. Han er redd han ikke ville klart å gjennomføre det alene.

– Hvis ikke jeg møter opp, vet jeg at det er noen som savner meg. Det er uhyre kjekt å være sammen med dem. Pausene er kjekkere enn øvelsene, for å si det sånn.

5 over 75

I serien 5 over 75 intervjuer vi kvinner og menn i alderen 75 år og oppover.

Eldre får stadig bedre helse og lever lenger, ifølge forskning.no.

I dag er 45.000 mennesker over 90 år gamle. Tallet kan bli fire ganger så høyt i 2060. Allerede om 15 år er det trolig flere som er over 65 år enn under 20 år i Norge, ifølge SSB.

Parallelt med at det blir stadig flere eldre, blir de mindre synlige i mediene. En undersøkelse fra 2105 viste at kun 1,7 prosent av kildene i norske nyhetsmedier er over 67 år.

Kilde: Forskning.no, SSB og Besteforeldrenes frigjøringsfront

Powered by Labrador CMS