Er det plass for Løvekvinnen i 2016?

Hvordan behandler vi de som er annerledes? Er samfunnet vårt mer tolerant i dag enn for 100 år siden?

Det er tematikken i den nordiske filmen Løvekvinnen, som hadde premiere i helgen. Filmen handler om jenten Eva, som blir født i 1912 med den sjeldne sykdommen hypertrikose, som medfører unaturlig hårvekst på store deler av kroppen.

Se filmtraileren:

Løvekvinnen handler om å være annerledes, men like mye om våre fordommer mot dem som er annerledes.

Filmen er basert på romanen Løvekvinnen, skrevet av Erik Fosnes Hansen.

– En jente med hår over hele kroppen var en sensasjon for 100 år siden. I dag blir vi eksponert for annerledeshet over internett hele tiden. Likevel føler jeg ikke at vi alltid aksepterer de som er annerledes, sier manusforfatter og regissør Vibeke Idsøe.

Ikke tydelig nok

Hun ønsker at filmen skal få oss til å tenke.

– Hvilke fordommer har vi om de som er annerledes? Er vi tydelig nok i vår aksept? spør Idsøe.

I filmen dør Evas mor i barsel, og «Løvekvinnen» må vokse opp hos sin far, som har viktige posisjoner å ivareta. Han ønsker ikke å vise sin datter til folk, selv om han er glad i henne.

– Faren er ikke slem, men han er likevel ikke tydelig nok i sine positive følelser for datteren, forklarer regissøren.

Det mener hun er noe foreldre kan kjenne seg igjen i.

– Barna våre faller ikke alltid innenfor den korrekte rammen. Det betyr ikke at de ikke skal oppleve å bli elsket, sier Idsøe.

– Dum som tror

– Har du personlig opplevd å være den som er annerledes?

– Jeg stort sett har alltid stått i midten av ringen, men jeg har også opplevd å få kommentarer som har gjort at jeg ikke har følt meg hjemme.

Hun tar et eksempel:

– Folk spør av og til hvorfor jeg er så tynn. Hvis folk er tykke skal man passe seg å kommentere det, men når man er for tynn virker det som om det er det fritt fram å si hva man synes. Jeg har også fått høre at jeg er dum fordi jeg tror på Gud. Da jeg vokste opp ble jeg noen ganger kalt nerd, forteller regissøren.

Hun erkjenner at disse opplevelsene ikke er i nærheten av det hovedkarakteren Eva får oppleve.

– Men det er en inngang til de samme følelsene. Så da kan man forestille seg hvordan det var for henne å oppleve å være permanent annerledes.

Kravet til å være perfekt

– Er det lettere å være annerledes i dag enn det det var for 100 år siden?

– Nei, det tror jeg ikke. Kravet til å være perfekt har blitt større. Selv om vi oftere blir konfrontert med annerledeshet har vi ikke justert oss så mye. 10-15 åringer ligger våken om natten og bekymrer seg for at de ikke passer inn. Da jeg vokste opp fikk i hvert fall mobbeofrene fri mellom tre og åtte. På grunn av sosiale medier pågår det nå hele døgnet. Jeg fatter ikke at de holder det ut.

En fersk undersøkelse fra Ungdata viser at bruken av reseptfrie medikamenter er forholdsvis høy blant tenåringsjenter. I midten av tenårene er det mer enn hver fjerde jente som bruker slike medikamenter en eller flere ganger i uka. Undersøkelsen viser også en liten tendens de aller siste årene til at færre jenter er fornøyd med helsa si.

– Jeg håper denne filmen kan være med å belyse problemet, sier regissøren.

Hun har allerede vist filmen for flere ungdommer.

– De forstår det aktuelle ved den. Dette er tidløse føleleser, sier Idsøe.

Ble seg selv med maske

En av tenåringene som har fått et nært møte med fortellingen er skuespiller Mathilde Thomine Storm (16). Hun er en av tre skuespillere som spiller Eva i filmen.

Sammen med noen statister gikk hun opp Karl Johan med masken hun bruker når hun spiller Løvekvinnen.

– En eldre mann sa: Varulv!

– Jeg ble ikke såret av det, men jeg tenker det må være tøft for folk som er i en situasjon de ikke kan gjøre noe med. Det er ikke alle som har selvsikkeret nok til å ikke bry seg om det. Jeg synes folk skal tenke over hva de sier, sier skuespilleren.

Selv opplever hun at innspillingen, som innebar at hun måtte bære maske mange timer hver dag, har gjort henne mer trygg på seg selv.

– Folk stirret mye på meg i begynnelsen. Etter hvert ble det morsomt å se reaksjonene hos statister og andre. Til slutt brydde jeg meg ikke om reaksjonene. Jeg følte meg tryggere på meg selv. Å bære masken ble en god trening til å være meg selv, sier 16-åringen.

– Alle er annerledes

En som mer enn noen annen har frontet annerledeshet i Norge er Marte Wexelsen Goksøyr. Den unge kvinnen med downs syndrom skapte et stort medieoppstyr da hun intervjuet Jens Stoltenberg i Vandrehallen i Storinget. Arbeiderpartiet hadde foreslått gratis ultralyd i uke 12, noe som kunne medføre at flere ville abortere fostre med downs.

Wexelsen Goksøyr er i dag skuespiller og foredragsholder. Denne uken fikk hun Jonas-prisen, sammen med Kjersti Horn for sin medvirkning til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn.

Æresprisen deles ut av Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.Prisen er oppkalt etter hovedpersonen i Jens Bjørnebos roman Jonas. Jonas var et barn som opplevde en svært vanskelig skole- og livstilværelse.

– Alle er annerledes, og vi må jobbe for å øke toleransen for dette. Hvis alle var like, hvordan ville samfunnet blitt da. Jeg er en kvinne med Down syndrom og jeg synes ikke vi har et inkluderende samfunn. Samfunnet og enkeltmennesker må tørre å se sine egne fordommer, sa Marte Wexelsen Goksøyr da hun fikk æresprisen.

Jonas-prisen deles ut for 30.gang i år.

Helmaks liv

Kjersti Horn, som vant prisen sammen med Goksøyr, er kortvokst. De to har samarbeidet gjennom teateroppsetningen «Styrtet engel», som tar for seg problemstillingen rundt å stå utenfor. Flere av skuespillerne i stykket har funksjonsnedsettelser.

– Et mangfoldig samfunn mener jeg kjennetegnes av at alles erfaringer verdsettes. Der alle blir sett, der målet ikke er at alle skal nå opp til en norm, men der det finnes ulike måter å leve livet sitt på, sa Horn under utdelingen.

Horn mener man ikke bør tenke at man bare skal overleve eller klare seg gjennom livet. Selv om man han funksjonsnedsettelser skal man kunne leve helt og fullt.

– Jeg bruker heller å tenke; hvordan kan man få et helmaks liv. Full pupp liksom, ikke bare «sånn helt greit, det går». Det mener jeg burde være mulig for alle, men det krever jo at man lærer seg å akseptere at folk lever livene sine på forskjellig måte, sier hun.

14.001 aborter

– Ofte er det våre egne holdninger som bestemmer hva som er normalt, sier Anette Stubseid Sørensen , ungdomskonsulent i Menneskeverd.

Hun har sett filmen Løvekvinnen, og synes den illustrerer godt hvordan samfunnet reagerer når et annerledes barn blir født.

– Det er ikke Eva sin genfeil som gjør henne unormal, det er samfunnet rundt henne. Alt som er ukjent er skummelt. I dagens samfunn kan vi reagere på samme måte i møte med et flyktningemottak eller et barn med genfeil, sier Sørensen.

I 2015 ble det utført 14.001 aborter i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet. Det tilsvarer 11,7 aborter per 1000 kvinner.

Organisasjonen Menneskeverd ønsker nedgang i antall aborter, og at ufødt menneskeliv ikke skal være gjenstand for forskning eller sortering.

– Et samfunnsansvar

– Før gjemte man bort uønskede barn, i verste fall satt man dem ut i skogen. I dag er prosedyren annerledes, men fortsatt blir barn valgt bort, bare i en tidligere fase gjennom abort.

– Tror dere en jente med sykdommen hypertrikose ville blitt abortert i dag?

– Ja, jeg tror flere ville ha vurdert det. Vi vet at barn blir abortert fordi de mangler to fingre, eller fordi de har spaltet leppe eller gane. Vi frykter ofte det som ikke er standarden for det så kalte normale.

Sørensen tror vi må bli flinkere til å se på menneskeverdet som er samfunnsansvar, ikke bare et ansvar den enkelte kvinne skal bære.

– De fleste vil kanskje kunne beholde barnet hvis nettverket rundt vil gjøre dem trygge på at det er plass for dem. Ofte blir kvinnen uglesett hvis hun velger å ta abort uti fra at det er noe feil med barnet. Men kanskje de mangler den støtten de trenger for å gå gjennom den stor omveltningen det faktisk er å bære frem et barn med genfeil. Så dette er helt klart et samfunnsansvar, ikke bare et ansvar for den kvinnen som bærer barnet, sier Sørensen.

Hva ville Jesus gjort?

– Jesus tok på mennesker ingen andre våget å røre, sier pastor i Imi-kirken Egil elling Ellingsen. I 2012 ga han ut boka «Med Jesus som forbilde», sammen med Martin Cave.

– Hvordan forholdt Jesus seg til de som var annerledes og uønsket?

– Jesus knytter igjen og igjen relasjon til mennesker som på ulike måter var annerledes. Han valgte seg disipler blant dem ingen andre rabbier hadde valgt, han satte seg til bords med dem andre ikke ville bli sett sammen med, han tok på mennesker ingen andre våget å røre. Og når de andre ville sende barna vekk og hysje på tiggeren, så tok han de små på fanget og kalte tiggeren til seg. Kanskje er det nettopp dette som gjør Jesus så tilgjengelig, for egentlig er vel de aller fleste av oss litt annerledes.

– Hva kan vi lære av Jesus i møte med folk som "ikke passer inn»?

– Jesus viser en enorm trygghet i møte med alle slags mennesker. Når vi har problemer med de vi kaller annerledes, handler det ofte mer om oss enn dem. Årsaken kan variere: Vi har lett for å sammenligne oss, og noen ganger gjør de som er annerledes oss usikre på hvem vi selv er. Andre ganger er det frykten for det ukjente, for de som ser, lukter og handler annerledes, som gjør oss utrygge. Og noen ganger tar frykten for å bli assosiert med noe vi selv ikke står inne for overhånd. Jesu trygghet utfordrer vår frykt for å trå nær dem som representerer noe sykt, syndig, skummelt - eller lite verdsatt.

Radikal kjærlighet

Selv om Jesus åpnet armene for alle typer mennesker var han ikke redd for å utfordre dem.

– Han utfordret folk på radikal kjærlighet. Mer enn en gang har vi nok gått oss vill i våre gode intensjoner om alt vi kan lære og hjelpe folk med, når det de aller først trengte var å bli sett og møtt, sier pastoren.

Selv om filmen Løvekvinnen har fått blandet mottagelse av kritikerne, håper regissør Vibeke Idsøe at publikum skal forstå intensjonen bak filmen.

– Jeg håper at de skal bli grepet av historien, og underholdt av den. Og at de kanskje får se bakenfor masken, hva som rører seg i mennesker som opplever det Eva opplever, sier Idsøe.