Er Gud bare bittelitt sterkere enn Satan?

– Ja, det må vi kunne snakke om. Djevelen er vi jo ikke redd for, ler teolog Gunnar Haaland. Da søndagens tekster byr på tre møter med Bibelens fiende ser han det som en god anledning til å «forsake Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen», som det heter i innledningen til trosbekjennelsen.

Spesiell rolle

Haaland er førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet – storbyuniversitetet og i tillegg ordinert prest i Den norske kirke. Han har skrevet flere vitenskapelige artikler om jødisk oldtidshistorie og tok sin doktorgrad i 2006 på den jødiske historikeskriveren Flavius Josefus.

– Skikkelsen Satan spiller en relativt beskjeden rolle i Det gamle testamentet, forklarer han.

Aha-opplevelse

Vi kan kanskje ikke kalle det en åpenbaring om Satan. Men som ung teologistudent fikk Haaland justert sitt bilde av Den onde:

– Jeg hadde forestilt meg Djevelen som en slags anti-Gud, som Guds nesten-jevnbyrdige motstander. Dette var nærmest en form for to-gud-teologi: En snill gud og en slem gud står på hver sin side i kampen, men den snille Gud vinner til slutt, fordi han er litt sterkere, spissformulerer Haaland.

– Dette inntrykket må jeg ha fått fra noe av forkynnelsen jeg hørte. Gjennom bibelfagsstudiene på Bibelskolen i Staffeldtsgate og på MF forsto jeg at mitt bilde av Satan måtte jekkes ned flere hakk, at han stiller i en helt annen og mye lavere klasse enn Gud.

Vanlig forestilling

Oppfatningen som Haaland hadde, om en grunnleggende kamp mellom gode og onde makter, er han nok ikke alene om.

– Denne dualistiske måten å tenke på er ganske vanlig i flere indoeuropeiske kulturer og religioner, blant annet i persisk religion. Men kristendommen er monoteismen det grunnleggende. Kampen mellom det gode og det onde er et trekk ved virkeligheten, men mer grunnleggende er det at «Gud er Gud om alle land lå øde».

Haaland kaller det en «begrenset dualisme innenfor en monoteistisk ramme».

Skinner gjennom

Men hvem er han egentlig, denne fienden av Gud og mennesker? I tillegg til de mer ikoniske opptredenene i Edens hage og som Jesu frister i ørkenen, har vi utenombibelsk materiale som forklarer mer om hans bakgrunn. Eller, man kan kanskje si halvbibelsk. I det apokryfiske skriftet Enoks bok fortelles det om et fall eller opprør i engleverdenen, som blant annet resulterer i de falne engler, som ledes av Djevelen.

– Dette er en forestilling som skinner gjennom noen ganger i Det nye testamentet, forteller Haaland.

Færre tror

– Vi kan overspille Satans rolle, men finnes det en grøft på den andre siden også?

– I en tid der færre og færre tror på Gud, er det nok enda færre som tenker at det finnes en djevel, bekrefter Haaland. Men for hans del sitter akkurat dette som spikret.

– Det eneste jeg hadde av forkynnelse i bilen tidlig i 20-årene var opptak av Rune Larsens bibeltimer fra ungdomsfestivalen TT på Hamar i 1988.

Gjorde inntrykk

For 30 år siden satt altså unge Haaland i bilen sin og lyttet til artist Rune Larsens bibeltimer over temaet «Uten maske». Bibeltime nummer to, han husker det som det var i går, het «Riv masken av Djevelen».

– Det gjorde inntrykk. Larsen oppfordret oss til ikke å la Satan slippe unna med det han gjør, bare fordi det er politisk ukorrekt å snakke om ham.

– Hvordan skulle dere forholde dere til ham?

– Vi skulle rive masken av ham og forsake ham. Poenget var å ha Satan med som en del av forståelsesrammen. Det sitter i fremdeles.

Skal ikke tros

Hvordan opptrer denne anklageren, løgneren og fienden i dag? Spørsmålet fra Edens hage «Har Gud virkelig sagt» er fortsatt aktuelt, sier Haaland, selv om det tidvis kuppes av én side i bibelsynsdebatten. Men resultatene av fiendens arbeid er over alt.

– Ondskapen er jo synlig nok i tilværelsen, vi er bare ikke vant til å gi den en personlig adresse.

– Jesus tiltaler Satan nokså direkte i Peters ansikt. Hva tenker du om det?

– Det fremstår jo som en overreaksjon og ikke en fremgangsmåte jeg ville anbefale uten videre. Men det gir mening å forsake djevelen ved døpefonten. Det er en dualisme der, det finnes en ondskap å adressere. Men jeg vil aldri si at jeg tror på Djevelen. Djevelen skal forsakes, ikke tros. Om noen har problemer med å tro på en slik karakter, så er det kanskje greit å vite at vi ikke tror på Djevelen uansett.

Forsakes

I Bibelen finner teologen et språk som passer inn i en virkelighet som er mer ubeskyttet enn den vi lever i.

– Det er i hvert fall lett å tenke slik. Men så rammer ulykker, sykdom og sorg midt i våre trygge liv. Da speiler liturgien en virkelighetsforståelse der det nyfødte barnet er grunnleggende sårbart. Dåpen minner oss om at livet kan være en slagmark for destruktive krefter.

– Inntil nylig ba vi i kirkebønnen: «Kall våre konfirmanter til et liv i forsakelse, tro og tjeneste.» Den formuleringen er endret, og det er kanskje greit, for djevelen og forsakelsen angår ikke konfirmantene mer enn alle andre i kirken. Men poenget er vel at dette nettopp angår alle, og det blir vi minnet om denne søndagen, avslutter Gunnar Haaland.

Løgnens far

Stå djevelen imot!

Listhaugs statssekretær i 1994: – Djevelen påvirker styringen av Norge