Er kommet til Norge for å takke

Rundt et bord i hjørnet av mat-teltet, like utenfor Normisjonshallen i Grimstad, har Nepal-gjengen benket seg til for å spise middag sammen. Her sitter misjonærene Liv Wendel og Erik og Kristin Bøhler. Her er også direktør for United Mission to Nepal (UMN), Joel Hafvenstein og Tirtha Rai fra Nepal.

Rai (28) husker godt at misjonærer og kristne nepalere fortalte om Jesus da han var barn i Okhaldhunga, landsbyen der misjonssykehuset ble startet i 1962.

– Vi ville forfølge og drepe dem for å beskytte vår egen kultur, sier Rai som etter planen skulle bli prest i kasten som han tilhørte.

Slik gikk det ikke.

– Jeg forstod at Jesus er Guds sønn.

Da han ble kristen i 2008, flyttet Rai til Katmandu. Han arbeidet som voluntør for en kristen organisasjon som siden sendte han til et sykehus vest i landet hvor han ble ansatt som assisterende administrasjonsleder.

I 2015 dro Rai til England for å studere administrasjon og ledelse. Han regner med å returnere til Nepal når han er ferdig med studiene.

Til Normisjons generalforsamling er han kommet for å takke.

– Jeg vil takke for sykehuset i Okhaldhunga og alle oppgavene som Normisjon har utført for landsbyen min. Jeg har fulgt med på sykehuset fra jeg ble født og frem til nå. Det har vært store forandringer. Sykehuset er en stor velsignelse for oss. Det holder ikke å si takk med ord, sier Rai.

– Har tjent folket

Joel Hafvenstein er også kommet til Normisjons generalforsamling og festivalen Sommer i Sør for å takke.

– Normisjon har samarbeidet med UMN i mange år. Sykehuset i Okhaldhunga har tjent folket i Øst-Nepal i 56 år, og de ansatte har alltid vært ivrige på at ingen skal avvises når de kommer for å søke hjelp. Vi kan takke kirker rundt om i hele verden for at vi kan tilby helsebehandling til fattige mennesker i Nepal, men det er grunn til å takke de som gir via Normisjon spesielt, sier UMN-direktøren.

Sykehuset i Okhaldhunga har nå 50 sengeplasser og flere nye avdelinger. 1200 barn blir født der årlig og mange pasienter kommer med bruddskader eller sår som følge av matlaging på åpen ild.

Arbeidet med å fornye sykehuset skal etter planen være ferdig i år, og Hafvenstein forteller at det har vært et desperat behov for nye bygninger.

– Flere av bygningene ble bygget da jeg var gutt for 30 år siden, sier direktøren, som selv har vokst opp i Nepal som barn av misjonærer.

– Det har skjedd store endringer i området rundt sykehuset. Nå er det kommet nye veier som gjør at flere mennesker kan komme frem. De nye klinikkene gjør at flere kompliserte tilstander kan behandles der, men etterspørselen har dermed også blitt større, forklarer han.

Hafvenstein sier at det er en utfordring å gi et godt helsetilbud til alle som kommer til sykehuset:

– Det kan være enklere å skaffe penger til en bygning enn til behandlingen som skal tilbys i bygningen senere.

Misjonærene som arbeider på sykehuset i Okhaldhunga, formidlet også en takk til misjonsfolket «fra hele Okhaldhungas hjerte».

– Det er et sted å finne barmhjertighet for alle, et sted å få hjelp når livet trues. De som bor i Okhaldhunga har fått en velsignelse som de vet å være takknemlige for, sa Kristin Bøhler på åpningsmøtet.

Involverer de fattige

UMN har endret arbeidsmåte de senere årene, forteller direktøren.

– Vi vil fokusere på arbeid i landsbyene og i større grad involvere de fattige i å finne løsninger på sine egne problemer.

Hafvenstein forteller at kirkene i landet blir oppmuntret til å gjøre det samme i sitt nærområde.

– I blant opplever en at kirkene i Nepal enten ser på naboene som fiender på grunn av forfølgelsen, eller som objekter for evangelisering. Kirker som engasjerer seg i utfordringene til befolkningen rundt seg får oppleve at det blir mer harmoni i lokalsamfunnet. Det gjør inntrykk på nepalere å se at de kristne strekker seg ut mot dem i kjærlighet.