Er misjonærer til hjelp eller gjør de skade?

«Hvem er disse misjonærene og hva håper de å oppnå? Er de en positiv kraft rundt i verden, eller er de et uvelkomment nærvær?» spør BBC News.

The Washington Post skriver at den 26 år gamle misjonærens død har utløst et internasjonalt opprør og en opphetet debatt om vern av stammesamfunn. Evangelikale i USA spør seg om Chau var en martyr, en tosk eller om han var rammet av et messiaskompleks.

Forbudt

Torsdag forrige uke ble det kjent at den amerikanske misjonæren var blitt drept på North Sentinel Island utenfor India. Indiske myndigheter har forbudt uvedkommende å gå i land på øya der Sentileserne bor. På øya bor det en 55.000 år gammel stamme som er en av få befolkningsgrupper i verden som ikke har hatt kontakt med moderne sivilisasjon og som skal ha en livsstil på steinaldernivå.

Chau arbeidet for All Nations, som ble grunnlagt av ekteparet Sally og Floyd McClung. Floyd er mest kjent i Norge for boka «Guds farshjerte».

Ifølge Sally McClung var John Allen Chau en hengitt etterfølger av Jesus. Hans store forbilde var Jim Elliot, som døde som martyr da han og vennene hans prøvde å nå Auca-indianerne i Ecuador tilbake i 1949.

«Ikke bli sint»

Mye av diskusjonen rundt den amerikanske misjonæren springer ut fra 13 håndskrevne sider han skrev de siste dagene han levde. Disse har moren hans delt med The Washington Post. Han skal ha vært på øya tre ganger i løpet av de siste fire årene. Dagen før han ble drept, gikk han også i land og prøvde å gi gaver til lokalbefolkningen.

I dagboknotatene som avisen har fått tilgang til, reflekterer han rundt sjansen for å bli drept:

«Dere synes kanskje ikke det er verdt å fortelle om Jesus til disse folkene. Ikke bli sint på dem eller på Gud hvis jeg blir drept. Det evige liv til denne stammen står på spill.»

Invitert

Dagen har snakket med tre norske misjonsledere om Chau og debatten i etterkant av drapet. De understreker at de kjenner lite til den amerikanske misjonæren, men de er skjønt enige i at man ikke starter et arbeid i en ny folkegruppe uten å være invitert.

Egil Gammelsæter er med i lederteamet til Ethnos 360 i Norge. Internasjonalt har organisasjonen over 3.000 misjonærer. De er kjent for å gå til ny områder og unådde folkegrupper. Etter grundige undersøkelser og en invitasjon, starter de opp sitt arbeid.

Han understreker at han ikke har noen forutsetning for å vite om det var et solo-raid Chau la ut på eller om det sto noen bak ham.

– Det er jo inn i slike områder vi går også, men vi drar aldri inn til steder der vi ikke er invitert.

– Hvorfor er folk interessert i å invitere dere inn?

– Det kan være mange grunner til det. I Papua Ny Guinea, som har verdens største sammensetning av folkegrupper og språkgrupper, har vi bunker med brev fra folk som ber oss om å komme. Det kan skyldes at de ønsker utvikling og ikke minst medisin.

– Hva tenker du om misjonsdebatten som pågår nå?

– Folk kan ha rett til å reagere hvis det er uforstand og idioti som ligger bak drapet på Chau. Men det vet vi ingenting om, fordi vi ikke kjenner bakgrunnen hans.

Respektløst

Agnes Lid, daglig leder i Wycfliffe, har fått med seg noe av debatten som pågår i kjølevannet av drapet på Chau. Hun viser til at stammen skal ha motsatt seg kontakt med omverden og synes derfor det virker respektløst å trenge seg på.

– Misjon har det ved seg at vi oppsøker grupper som ikke er kristne. Samtidig har vi respekt for at noen stenger døren. Man kan gå og banke på noens dør, men hvis de sier nei takk, så setter man ikke foten i døren og presser seg inn. Som kristne kan vi be, vente og forsøke igjen. Hvis jeg har forstått det riktig, kom den amerikanske misjonæren for tredje gang. Han visste at han var uønsket og at det han gjorde var ulovlig. Jeg tenker at dette er et ekstremt tilfelle.

– Hva tenker du om misjonsdebatten som har oppstått i etterkant?

– Vi som driver misjon må være villige til å få medienes søkelys på oss, og vi må ha etiske retningslinjer for hvordan vi opererer. Wycliffe ville ikke arbeidet slik Chau har gjort.

– Ber ikke om unnskyldning

De siste ti årene har Norsk Luthersk Misjonssamband prioritert å nå de minst nådde og forkynne evangeliet der. Generalsekretær Øyvind Åsland synes at det som har kommet fram i mediene om Chau er spesielt, blant annet fordi Sentilener-stammen med all tydelighet viste at de ikke ville ha kontakt med omverdenen.

– De har til og med en lov som forbyr folk å reise dit. Vi er i situasjoner som kan ligne på dette, men vi reiser ikke til mennesker som ikke ønsker oss velkommen.

Åsland sier at når NLM går inn til nye grupper, er det fordi de tror de har et budskap som gjelder alle mennesker.

– Og det kommer vi til å fortsette med. Vi ber ikke om unnskyldning for at vi gjør det, men det er viktig å gjøre det på en respektfull og skikkelig måte.

Invitasjonen kan være uformell og komme fra en landsby eller et område der folk ønsker dem velkommen, eller den kan komme fra myndighetene.

– Vi ønsker alltid å se hele mennesket. Noen steder er det åpenbare behov innen helse og jordbruk som vi kan hjelpe lokalbefolkningen med. I noen tilfeller handler det om at vi har en kompetanse som landet trenger innen undervisning. Slik ønskes vi velkommen og kan gjøre nytte for oss ut fra et helhetlig perspektiv, sier han.