Erna søkte til kirken og ba etter terroren

«For det er i slike situasjoner, i den ytterste følelse av avmakt og meningsløshet, at Erna henter frem sin gudstro», skriver forfatter Renate Nedregård i den nye, uautoriserte biografien «Erna. Fra fiasko til statsminister» som kommer ut på Juritzen forlag.

Erna Solberg var på det tidspunktet leder i Høyre. Da regjeringskvartalet ble rammet av terrorbomben om ettermiddagen 22. juli 2011, var Solberg hjemme i Bergen på vei ut av feriemodus. Hun skulle akkurat til å sette seg i bilen og kjøre over fjellet til Oslo da hun får telefonen fra sin pressesjef Haakon Dagestad:

En bombe har gått av i regjeringskvartalet.

Kjørte til Oslo

Høyrelederen visste at hun måtte til Oslo fort. Hun satte seg i bilen og kjørte mens hun ble oppdatert om gruoppvekkende nyheter fra Utøya. Det var blitt morgen før Solberg var fremme i leiligheten i Oslo. Etter en kort søvn, stilte hun i NRK til intervjuer.

– Uvirkelig

Der traff hun også sin pressesjef Haakon Dagestad. Sammen dro de ned til Stortinget, hvor de ble grundig sjekket og eskortert inn av tre-fire menn i full uniform, med maskingeværene klare.

– Jeg syntes det var helt forferdlig. Og litt i motsetning til de som satt i regjeringsapparatet, og Arbeiderpartiet som var direkte rammet, så var det annerledes for resten av oss. Det var en forferdelig opplevelse - uten at du har noe du kan gjøre, sier Solberg om den uvirkelige dagen.

Lette etter mening

I stillheten på kontoret på Stortinget, med en jernring av militære vakter utenfor, lette de etter en mening.

«De finner den ikke. Så de bestemmer seg for at de vil gå til kirken», skriver Nedregård i boken.

De sa ikke til noen at de gikk. Solberg gikk ikke som offisielt besøk fra en partileder som ville erklære sin medfølelse for åpent kamera. Men de søkte ro.

Oslo domkirke ble samlingsstedet i hovedstaden etter terrorangrepet. Inni og utenfor kirken tenkte folk lys og stod helt stille i fellesskap.

Les også: Erna tror ikke på jomfrufødselen

Bøyer nakken og ber

Frem til hun gikk til kirken, hadde Solberg vært hundre prosent profesjonell. Men på dette tidspunktet var dødstallene bekreftet. 77 uskyldige liv hadde gått tapt.

«Og der, i kirkebenken, bøyer hun nakken og ber til Gud. For det er i slike situasjoner, i den ytterste følelse av avmakt og meningsløshet, at Erna henter frem sin gudstro», skriver Nedregård i boken.

Nedregård har historien om kirkebesøket fra Ernas pressesjef Dagestad.

– Jeg spurte Erna selv: Ba du til Gud? Det svarte hun ja på, forteller Nedregård til Dagen.

– Jeg synes scenen er betegnende for hva som skjer i en krise. Da søker man til kirken. Det gjør naturlig nok langt flere enn de som går i kirken til daglig. Men Erna er ikke nødvendigvis en kirkegjenger, sier Nedregård.

Les også: Statsministeren personlig uenig med kirken

Årstad-speider

Dagen treffer den bergenske forfatteren som har skrevet den første biografien om Solberg etter han hun ble statsminister utenfor Årstad kirke. Fra kirketrappen peker Nedregård ut huset som Solberg vokste opp i. I Kalfaret, blir det vanligvis sagt. «På bygrensen», sier Solberg selv.

I Årstad var Solberg aktiv i KFUK-speideren.

– Det var her hun lærte seg å holde andakter, og hun lærte seg lederskap. Hun ble gitt tydelig ansvar.

Som 13-åring ble hun meisemor i speideren med ansvar for en stor gruppe småjenter. Erfaringen har hun en rekke ganger trukket frem som viktig ledertrening.

– Jeg tror den erfaringen er undervurdert, for den har formet henne i stor grad, sier Nedregård.

Den 13-årige speiderlederen hadde ansvar for de ukentlige møtene og tok jentegruppen med seg til leirstedet Årstadhiti på Askøy.

Søndagsskole

Familien Solberg sognet til Bergen domkirke, og det var her Erna og søstrene gikk på søndagsskole. Etter rettere sagt: ble busset til søndagsskole.

– En søndagsskolebuss hentet barna i Kalfaret og Starefossen og kjørte dem til søndagsskolen. Hun kommer ikke fra en utpreget religiøs familie, men foreldrene syntes det var greit at barna gikk på søndagsskolen.

Også en arbeidsstue i Domkirken menighet var en del av oppveksten hennes.

– Hvilket forhold har hun til kirken i dag?

– I krise vises det at hun finner tilbake til sin gudstro. Men hva hun legger i det, har jeg ikke spurt henne om, sier Nedregård.

I et intervju med Vårt Land i fjor sa Solberg at hun oppfatter seg som kristen, siden hun er opptatt av de verdiene som kristendommen står for.

– Og jeg tror det finnes noe som er større enn oss, en guddommelighet eller makt eller hva du vil kalle det. Kristendommen er vår kulturs svar på det. For meg handler det kanskje om håpet om at det er noe mer enn dette livet vi har på jorden. Men når man ber om personlig bekjennelse, da kan ikke jeg kalle meg kristen.

Statsministeren personlig uenig med kirken

Hun tror ikke på jomfrufødselen