Et edruelig halleluja

Dette intervjuet ble publisert på Dagen.no 10. januar 2015.

-----

Den svært erfarne utenriksjournalisten Jahn Otto Johansen har gjennom et langt presseliv skaffet seg kjennskap til så mangt. Foruten spesialkunnskap om Europa, Russland og USA, har han dyp innsikt i jødenes og romfolkets skjebnetunge historier. Dessuten har han stor interesse for lutefisk, litteratur og kunst – for å nevne noe. I tillegg har han av egen erfaring nært kjennskap til norsk kristenliv. Han har endt opp som katolikk, men tråkket sine barnesko i pinsemenigheten i hjembyen Porsgrunn.

Halvveis luthersk

Tilknytningen var imidlertid ikke helt entydig.

– Foreldrene mine var pinsevenner, men de var ikke strenge i den betydningen. De hadde gode forbindelser med andre kirkesamfunn og var veldig opptatt av fellesskap med andre bevegelser. De var like aktive i Santalmisjonen, som var luthersk, som de var i Pinsebevegelsen. Så dermed kan man si at jeg dermed fikk en halvveis luthersk og halvveis «pinsevennsk» oppdragelse, sier han.

Ut av klassen

Den doble tilhørigheten hindret imidlertid ikke at Johansen måtte gå på gangen når det var kristendomsundervisning på skolen.

– Det var ubehagelig. Dermed ble man satt utenfor. Det heftet noe ved deg, sier han.

Kravet kom ikke fra Den norske kirke eller kristendomslæreren, men var etablert skikk og bruk for elever som ikke var medlemmer av statskirken. Johansen kom til verden i 1934, og lenge ennå skulle kristendomsundervisningen i skolen være en del av statskirkens trosoppæring. Dette ble endret først i 1969.

– Men jeg var heldig i og med at mine foreldres miljø ikke var sekterisk. De var alltid veldig imot sekteriske ting, sier Johansen.

Kritiske til Fragell

Levi Fragell, som senere ble en profilert ateist og leder for Human-Etisk Forbund, opptrådte i Johansens ungdom som omvendelsesforkynner.

– Han drev med helbredelser, men ikke djevelutdrivelser, slik det senere er blitt påstått. Han var svært aktiv som vekkelsespredikant og brukte mange skremselsmotiver, som han har innrømmet senere. Foreldrene mine syntes han gikk for langt, sier Johansen.

Dette mener han var typisk for foreldrene. De var skeptiske til det de oppfattet som overdrevet. Også flere av forkynnerne han kom i be- røring med, uttrykte sterk skepsis til mennesker som aldri syntes fellesskapene de var med i var hellige nok, og følgelig stadig forårsaket splittelser.

LES OGSÅ: Ateisme og Levi Fragell

Frodig Samuelsen

En av de mest omstridte skikkelsene i den tiden Johansen hadde tilknytning til Pinsebevegelsen, var Aage Samuelsen. På slutten av 1950–tallet ble det åpen konflikt og brudd, og Samuelsen startet i stedet Maran Ata. Den fargerike og kontroversielle forkynneren, sangeren og visedikteren sto i god kontakt med Johansen gjennom mange år.

– Veldig mye av det han gjorde, var spesielt, for å si det sånn, konstaterer Johansen lakonisk.

Samtidig peker han på Samuelsen som et fremstående eksempel på ledere i Pinsebevegelsen med glitrende kunstneriske evner. I ettertid synes Johansen det er moro at Den romersk-katolske kirke, som Samuelsen var minst like kritisk til som han var til Den norske kirke, har tatt en av de mest kjente sangene hans inn i sin salmebok. Tross alt tror Johansen at den frodige karismatikeren ville syntes dette var stas.

LES OGSÅ: Våre nye mørkemenn

Matglade predikanter

Familien til Johansen hadde et nært vennskapsforhold til Øyvind Fragell, som var Levi Fragells far og hadde kunstneriske evner. Ofte fikk familien Johansen besøk av de store predikantene som hadde fartstid i bevegelsen helt tilbake til den svenske pinsepioneren Lewi Petrus´ tid.

– Noen av dem hadde gjort det stort som kunstnere, sågar skuespillere, på scenen. Jeg ble også kjent med mange misjonærer som, hvis de hadde valgt en verdslig karriere, ville blitt betydelige geografer og sosialantropologer, sier han.

Det avspeiler ifølge Johansen at det frikirkelige og lavkirkelige Norge alltid har hatt mange store talenter i sine rekker. Møtene med slike rundt middagsbordet i barndomshjemmet, gjorde sterkt inntrykk på den unge Johansen. De viste stor takknemlighet for å få ta plass til måltid.

– Hvis det var en ting de store predikantene likte, så var det god mat. Alkohol nøt de jo ikke, men noen av dem likte en sigar. Når noen hevdet at dette var hedensk og verdslig, brukte de de Ole Hallesby som forbilde, som noen ganger unte seg en sigar, humrer han.

LES OGSÅ: Alkoholens belastninger

Konjakk med skje

Heller ikke foreldrene til Johansen rørte tobakk eller alkohol, men moren så seg nødt til å gjøre et par unntak. Hun led av astmabronkitt og måtte dermed noen ganger sitte inne i et papirtelt og røyke astmasigaretter. Lidelsen hennes fikk også fram at de hadde et pragmatisk og ikke fanatisk forhold til for eksempel alkohol, mener Johansen. Familiens huslege anbefalte henne nemlig å ta et glass konjakk hver dag for å løse opp i luftveiene.

– Siden foreldrene mine var avholdsfolk, var jo dette veldig vanskelig. Da gikk min far til pastoren, fortalte hva legen hadde sagt og spurte hva de skulle gjøre. Pastoren tenkte seg veldig godt om, og så sa han: Du skal la din kone ta det av stor spiseskje, ikke drikke det av glass, humrer Johansen, og minner om at de gammeldagse suppeskjeene var temmelig store. Resten av sitt liv fortsatte så moren med dette og fikk på denne måten god hjelp mot problemene sine.

Brente bok

Mindre begeistret var Jahn Otto Johansen for begrensningene som ble satt for hvilke kulturelle impulser han fikk ta inn.

– Jeg fikk ikke gå på kino, ikke på teater og ikke på dans, som ungdommen den gangen gjorde. Dette var syndig, sier han.

Hva som var egnet lesestoff, hadde man også klare tanker om. Da Jahn Otto hadde gått til anskaffelse av Kjell Askildsens bok «Heretter følger jeg deg helt hjem», tok faren affære og brente den.

– Det var mitt første bokbål, sier Johansen.

Fikk smake riset

Faren var overbevist om at den bibelske formaningen om å tukte barna sine til deres eget beste, også innebar å gjøre dette i fysisk forstand.

– Den dag i dag synes jeg det er perverst at han kunne gå ut i skogen i rolig tilstand og spikke seg et bjørkeris for å ha stående bak speilet for å jule meg opp hvis jeg ikke var snill nok. I dag ville jo foreldre bli tiltalt for slikt, sier Johansen.

Han mener dette viser at oppfatningen av kristendommen til dels var fordreid og misforstått.

– Tukt og oppdragelse er så mye annet. I veldig mange frireligiøse hjem tolket de dette som å jule opp, mens all teologisk og historisk tolkning sier at det ikke betyr dette. Det betyr en oppdragelse med belønning og straff – at man for eksempel ikke får noe man har lyst på, sier Johansen.

Denne siden ved sin egen barndom og ungdom skulle han gjerne vært foruten.

LES OGSÅ: Komme videre som kristen?

Naturglede

Om skepsisen til deler av kulturen kunne være sterk, var entusiasmen for naturen tilsvarende stor i familien Johansen.

– Jeg vil være min far evig takknemlig for at han var et slikt ivrig naturmenneske. Fra jeg var bitteliten tok han meg med ut. Jeg kom alltid hjem med de første blåveisene, de første hvitveisene og de første hestehovene, forteller han.

Barndomsdistriktet hans hadde en sjelden flora og et fugleliv som var var verdt å studere. Alt dette ble Johansen tidlig bevisst. Dessuten var de ofte på sjøen og fisket makrell, ål og flyndre. Det var noe faren hadde stor sans for. Friluftsinteressen ble aldri kristent begrunnet.

– Men mine foreldre var veldig opptatt av miljøet. Og de mente det var en synd mot Gud – der kom kristendommen inn – å ødelegge naturen, sier han.

Denne betoningen oppfattet han ikke som noe typisk trekk ved sin barndoms kristne miljø, men han skulle ønske at flere kristne i dag ville la seg inspirere av holdningen han møtte hos foreldrene sine.

Avviste rasisme

Et annet trekk som Johansen mener var forbilledlig i hans kristne barndomsmiljø, var holdningen til mennesker som mange andre var skeptiske til. En av dem som formidlet dette var menighetens forstander Mentz Østby, som var far til de nålevende pinseprofilene David og Josef Østby.

– Jeg har alltid berømmet dem for at de tidlig var åpne for taterne og sigøynerne. I motsetning til mange prester ellers, har de talt sigøynernes og taternes sak, sier han.

Lys for Israel

I barndomshjemmet til Johansen var de også ekstra opptatt av Det hellige land og av jødene.

– Jeg var mer fortrolig med geografien der nede enn i Norge, og da jeg første gang bilte opp fra Tel Aviv til Jerualem så jeg det gylne lyset i fjellene som jeg tidligere hadde sett i min fantasi. Jeg kjente «Jerusalem of Gold» lenge før dette ble en poplær sang. Den dag Israel ble proklamert som stat, satt vi ved kjøkkenbordet hjemme i Porsgunn med et tent lys og en åpen bibel og hørte på radio. Det glemmer jeg aldri, men i ettertid synes jeg det var trist at palestinerne ble helt oversett; de eksisterte liksom ikke, minnes Johansen.

Møtte Ben Gurion

Etter Seksdagersskrigen i 1967 var han i Tel Aviv i hjemmet til tidligere statsminister David Ben Gurion, som han hørte på radio da Israel ble proklamert.

– Han ville gi tilbake det meste av hva de hadde tatt i Seksdagerskrigen, for som han sa: Palestinerne føder flere barn enn oss, og underlegges de oss, blir det umulig å opprettholde Israel både som en jødisk og en demokratisk stat, altså et demografisk og sikkerhetspolitisk resonnement, sier Johansen.

– Det var en stor historisk feil av Mapai – Arbeiderpartiet - å starte koloniseringen, noe etterfølgerne i den israelske regjering har fulgt opp, men Sharon fikk visse betenkeligheter, og avgåtte Mossad- og Shinbeth-sjefer har også vært skeptiske. Ben Gurion meldte seg jo ut av Mapai, men hadde en viss respekt for Golda Meir – det eneste mannfolk i regjeringen, sa han til meg, forteller Johansen.

Materiell velsignelse

I Johansens barndom besto pinsebevegelsen i hovedsak av mennesker fra lavere middelklasse og industriarbeidere.

– I dag er de blitt veldig borgerliggjorte. Det er nok et faremoment. Mange er rike forretningsfolk, sier han.

En av impulsene som han synes kom til å prege deler av pinsebevegelsen etter hvert, var en amerikanisert tanke om at et fromt liv med rause kollekter skulle belønnes med materielle velsignelser.

– Det er jo en dypt ukristelig og skremmende tanke. Den sier jo at hvis du ikke lykkes her i livet sosialt, og hvis forretningen din går dårlig, er det tegn på at du ikke er gudfryktig nok, sier han.

En del av importen fra amerikansk kristenliv tror han Pinsebevegelsen i Norge hadde greid seg bedre uten. Til dels mener han det har vært snakk om å gå god for ledere som manipulerer mennesker med tanke på egen fortjeneste. Samtidig understreker han at amerikansk kristenliv er sammensatt. Selv møtte han verdensevengelisten og sørstatsbaptisten Billy Graham ved noen anledninger.

– Ham har jeg stor respekt for, sier Johansen.

Nær fattigdommen

Livet etter døden ble naturlig nok framhevet som det viktigste i pinsemiljøet der Johansen vokste opp. Verden var midlertidig. Likevel tror han at mange av medlemmene likevel var minst like opptatt av materielle goder som dem som sto utenfor.

– Men der var et samfunnsengasjement. Siden det var en lavkirkelig bevegelse, hadde man nok nærmere kontakt med fattigdom og elendighet enn mange i Den norske kirke, sier han.

Rom for rotløse

Den sterke stillingen pinsebevegelsen og andre frikirkelige bevegelser hadde i industristrøk som Grenland, tror Johansen ikke er tilfeldig. Der kom det inn mange innflyttere, for eksempel fra Nord-Norge.

– Da jeg vokste opp, averterte man hybler til leie i avisene, men presiserte at man ikke ville ha nordlendinger, minnes han.

Rotløse mennesker kunne bli tatt imot og få et slags hjem i frimenighetene, ikke bare åndelig, men også sosialt. Den samme holdningen fant han igjen hos mange av pinsemisjonærene

– Det er jo et element som i dag er blitt borte, og som jeg mener det nå er Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon som står for, sier Johansen.

Ny åpenhet

Totalt sett etterlyser Johansen at de som har vært kritiske til manglende kulturell og intellektuell åpenhet i Pinsebevegelsen, erkjenner at den har hatt sosiale og spirituelle kvaliteter som har vært viktige for mange mennesker.

– Den karismatiske eller følelsesmessige åpenheten har vært viktig. Her har pinsevennene noe felles med katolikkene, selv om katolikkene også har det intellektuelle perspektivet, sier han.

Følte seg fremmed

Selv følte han seg etter hvert stadig mer fremmed i Pinsebevegelsen etter at han ble student i Oslo, men har beholdt gode relasjoner med flere ledere han kjenner fra sin barndoms trosmiljø.

– Noen omtaler pinsemenigheter hånlig som sekter, men jeg kaller dem frikirker, sier Johansen.

Samtidig registrerer han at de er blitt innlemmet i det kirkelige selskap på en ny måte.

– I dag er de også i min fødeby Porsgrunn med på fellesarrangementer, ikke bare med Den norske kirke, men også med Den katolske kirke. Det ville aldri skjedd i min tid, sier han.

Hvorfor vokser pinsevennene så raskt?

Oppskrifter på å ødelegge menigheter

Predikantens siste tale