Et håndfast håp

Stormark er ansatt ved Institutt for allmennlærerutdanning og spesialpedagogikk ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger. Sist uke forsvarte han sin doktorgrad om «Kropp og identitet - og håpet om nyskapelse» ved Universitetet i Oslo.

– Jeg har alltid vært interessert i hva kirken står for og lærer når det gjelder mennesket, kroppen, møtet med døden og det neste liv, sier Stormark.

Han påpeker at troen på kroppens oppstandelse kommer til uttrykk både i den apostoliske trosbekjennelsen og i gravferdsliturgiens ord: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå».



Gammel strid

Denne læren har vært omstridt gjennom hele kirkens historie. Stormark viser til at oldkirken ble utfordret av gnostisisme og platonsk tenkning. Disse tradisjonene skilte skarpt mellom det fysiske og det åndelige. Det fysiske var ondt, det åndelige var godt. Derfor var målet å bli befridd fra materien generelt og kroppen spesielt. Tidlige kristne teologer som Tertullian og Ireneus, som var aktive i overgangen mellom 100- og 200-tallet etter Kristus, kjempet hardt mot denne typen tankegods. De hevdet at mennesket var en helhet med ånd, sjel og kropp og at disse delene henger sammen.

– Jeg har vært nysgjerrig på hva kirken lærer i dag, forklarer Stormark.

Derfor har han i sitt arbeid tatt utgangspunkt i den internasjonalt kjente og mye leste tyske teologen Jürgen Moltmann (1926-) og hans siste store troslæreverk «Systematische Beiträge zur Theologie» (Systematiske bidrag til teologien) som er skrevet i perioden 1980-1999.



Evig sabbat

I dette verket framstiller Moltmann sin skapelseslære og forståelse av kropp og identitet, synet på synd og død, hva det betyr at Gud blir menneske i Jesus Kristus, Guds frelse og forløsning og hva Jesu død og oppstandelse innebærer.

– Moltmann har sine forutsetninger. Hans basiskonsepsjon eller ledemotiv er ganske tydelig. I skapelseslæren vil han lage en syntese mellom skapertro og evolusjonstenkning. Han ønsker å være i dialog med naturvitenskapen, men gjør det på en måte som fører til at målet med skapelsen ikke blir mennesket, men Guds evige sabbat, sier Stormark.



Kabbalistisk innflytelse

Stormark opplyser at Moltmann dessuten henter impulser fra jødisk kabbalistisk tenkning. Det medfører blant annet at Guds mål er å ta bolig i sin skapning, Guds Schekina. For å gjøre rom for skapelsen har Gud trukket seg tilbake i seg selv, Zimzum, men i fullendelsen vil han oppheve dette. Han vil da gjennomtrenge hele tilværelsen. I sin utforming av disse tankene står Moltmann etter Stormarks syn i fare for å nærme seg panteisme, altså at Gud er alt og alt er Gud.

– Selv mener Moltmann at han ikke går over i panteisme, men derimot vil stå for panènteisme - at Gud gjennomtrenger alt uten å være identisk med det. Men noen ganger blir det vanskelig å opprettholde skillet mellom Gud og naturen i det han skriver. Han kommer også fram til en lære om «naturens oppstandelse», og her går han nok lenger enn hva de bibelske skriftene selv uttrykker. Moltmann står også for en lære om allforsoning og alle tings gjenopprettelse, og legger sterk vekt på bibelordet om at «Gud skal bli alt i alle», sier Stormark.

Han synes dette fører til at Moltmanns tanker om troens betydning for frelsen blir noe uklar, altså om det kristne håpet gjelder dem som «er i Kristus» eller alle mennesker - i kraft av Guds universelle nådevalg.



Guds framtid

Et annet markant trekk i Moltmanns teologi er tidsforståelsen.

– Vi tenker vanligvis lineært om tiden, altså at vi har en fortid bak oss, er i en nåtid og er på vei mot en framtid der vi har med oss fortiden. Moltmann hevder derimot at framtiden er noe som kommer til oss fra Gud og er ny i forhold til det vi opplever nå. Det gjør at spørsmålet om identitet blir viktig. Guds nyskapelse kommer inn fra framtiden, den er ikke en forlengelse av det skapte, sier Stormark.

Dette innebærer at disiplenes møter med Jesus etter at han var oppstått fra de døde, av Moltmann oppfattes som visjoner av det som skal skje i fullendelsen. Han fornekter ikke at Jesu oppstandelse er virkelig og kroppslig, men mener oppstandelsen og disiplenes møter med den oppstandne ikke er historiske hendelser i vanlig forstand. Det er først og fremst eskatologiske hendelser, en «førtidlig» foregripelse av det som kommer. Stormark synes denne historieforståelsen er problematisk.



Åndeliggjort menneske

Stormark har også kritiske spørsmål til andre sider ved Moltmanns teologi. Blant annet handler det om Bibelen som kilde for teologien i forhold til andre kilder og om hvordan lesningen og tolkningen av Bibelen blir bestemt av hans ledemotiv eller grunnoppfatning.

Samtidig mener Stormark at Moltmann peker på viktige anliggender for kristne teologer i dag.

– Han stiller seg kritisk til det han betegner som «den vestlige sivilisasjons storprosjekt» som innebærer en allmenn tendens til å åndeliggjøre det menneskelige subjekt og instrumentalisere kroppen. Han vil hente inn igjen betydningen av det kroppslige i den kristne tro og styrke helhetstenkningen rundt menneskelig identitet, sier han.



Bibelsk helhet

Stormark legger til at Moltmann mener veien går tilbake til Bibelen om man vil komme til rette med dette.

– Dessuten utfordrer Moltmann til dialog og understreker at han ikke vil presentere noe ferdig system. Han får fram at Gud har en hensikt med skaperverket og at oppstandelsen i kraft av Jesu kroppslige oppstandelse er blitt en universell lov. Jesu oppstandelse er totalt grunnleggende og gir en oppstandelsesdimensjon i vår virkelighet. Dette er ikke kristne alltid like flinke til å være seg bevisst, mener Stormark.

Han tror dette kan skyldes at den kristne kirke gjennom hele sin historie har stått under innflytelse fra filosofi som har skilt mellom ånd og materie.

– Bibelen tenker helhet hele tiden. Oppstandelsesberetningene tilsier at vi skal kjenne hverandre igjen i oppstandelsen, og at oppstandelsen også gjelder kroppen. Moltmann holder fast ved at Gud holder oppe hele mennesket, både ånd, sjel og kropp, også når vi ser at det brytes ned. Identiteten blir bevart, sier han.

DM