Et historisk skifte for KrF?
Hareide demonstrerer en dristighet som så langt ikke har vært et dominerende trekk ved hans lederskap.
Som da Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet felte Willoch-regjeringen. Som da Anne Enger (Lahnstein) og Senterpartiet vraket Jan P. Syses Høyre-ledede regjering og vendte seg til Arbeiderpartiet. Som da Erna Solberg gjorde Frp til regjeringsparti. Kanskje blir fredag 28. september også en slik dag.
Da Kristelig Folkeparti markerte et linjeskifte og vendte seg mot Arbeiderpartiet. Kanskje blir denne dagen husket som begynnelsen på slutten for Erna Solbergs tid som statsminister. Men det er minst like sannsynlig at det ikke blir slik.
Annonse
KrF-leder Knut Arild Hareide gjorde overfor landsstyret et poeng av at denne talen hadde han skrevet selv. Det plasserer ansvaret tydelig hos ham. Men det synliggjør kanskje også at det bare var han som kunne skrevet denne talen.
For knapt noen gang før har vi vel sett en norsk partileder stå frem med et så kontroversielt råd i en så betent sak, for så å bli direkte motsagt – for åpen mikrofon – av begge sine nestledere. Nå blir det ekstraordinært landsmøte.
Sannsynligheten for at Knut Arild Hareide går av som partileder før jul er antakelig rundt 50 prosent. For han er i utakt med store deler av partiet. Det har responsen fra både tillitsvalgte og velgere de siste dagene vist. Mot slutten av talen sa partilederen at «jeg ønsker også å være med, uansett».
Og han unngikk å svare tydelig da Atle Bjurstrøm i Dagsrevyen spurte om rådet han ga i landsstyret i realiteten var et ultimatum. Men et par ting kan vi fastslå med nokså stor sikkerhet etter Hareides bok og talen til landsstyret: Sylvi Listhaug kommer neppe tilbake som statsråd i inneværende stortingsperiode.
Så lenge Solberg-regjeringen sitter vil de trenge KrFs støtte. Og: Knut Arild Hareide blir neppe statsråd i Solbergs regjering.
Det er lett å finne argumenter for at Hareide løper en betydelig politisk risiko på både sine egne og KrFs vegne ved å anbefale regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Både blant tillitsvalgte og mange av partiets velgere er Ap-motstanden dyptfølt.
Hareide demonstrerer en dristighet som så langt ikke har vært et dominerende trekk ved hans lederskap. Og på en dag hvor kritikken har vært sterk, kan det også være nyttig å se saken fra motsatt ståsted. Så her er et forsøk på å fortolke partilederens budskap.
Knut Arild Hareide leser de samme meningsmålingene som oss andre. Han kjenner de samme bakgrunnstallene. Han kjenner resultatene fra de siste valgene. Han vet at KrFs velgere eldes, at partiets velgere i særklasse regner seg selv som mer religiøse enn de øvrige partienes velgere og at Sør- og Vestlandet er partiets ubestridt viktigste område.
Annonse
Likevel kommer han med et råd som han vet vil provosere mange. Til våren har han ledet Kristelig Folkeparti i syv år. Det har ikke vært noen oppgangstid for partiet. Kanskje har han tenkt at det får bære eller briste.
I løpet av noen år kommer han antakelig til å gå av uansett. Da kan han i det minste bruke den siste tiden til å gjøre noe han virkelig tror på. Og hvis han lykkes, vil gevinsten være betydelig.
Hareide viste til Bondevik I-regjeringen som gikk av i mars 2000 på grunn av gasskraftsaken. «En partileders jobb er noen ganger å snøre sammen sekken etter alle har fått sagt sitt. Det har jeg gjort mange ganger. Andre ganger er det min jobb som partileder å peke ut hvor jeg mener vi bør gå. I dag vil jeg gi dere mitt råd», sa Hareide.
Det var nesten som om Frp ble Hareides gasskraftverk. Det ligger betydelige politiske signaler i det.
På sitt landsmøte oppfordret KrFU nylig moderpartiet til å gå i regjering, enten til høyre eller til venstre. Denne vurderingen ser ut til å ha fått gjenklang også i KrF. «Slik jeg ser det er KrF ikke et utpreget opposisjonsparti», sa Hareide fredag.
Det går an å forstå hva han mener. KrF er ikke et populistisk markeringsparti. De er mer opptatt av møysommelig arbeid og samvittighetsfull samfunnstjeneste enn av lettkjøpte symbolske seire.
På den annen side spørs det om partiets grunnleggere hadde stilt seg bak Hareides analyse. For den opprinnelige hensikten med Kristelig Folkeparti var ikke minst å utgjøre en motstemme i det politiske landskapet. Et parti som skulle representere en annerledes tilnærming til politikken, forankret i kristen tro og tenkning.
Da er ikke spørsmålet først og fremst hvilke resultater man kan oppnå på kort sikt, men hvilke verdier man representerer på lang sikt. Derfor var det betimelig da Hareide helt mot slutten av talen understreket at «Debatten om hvem KrF skal samarbeide med, er ikke en debatt om KrFs sjel. Vår identitet er ikke avhengig av høyre- eller venstresiden. KrFs sjel ligger i den politiske bevegelsen vi er som parti.»
Annonse
Det partiet KrF-velgerne liker best, er Senterpartiet. På andreplass kommer Høyre. Det beste for KrF hadde antakelig vært et samarbeid med disse to. Men den politiske situasjonen gjør det lite aktuelt. I dagens situasjon må KrF, for å nærme seg politisk innflytelse, delta i allianse med ett av de to partiene KrF-velgerne liker desidert minst, nemlig Frp og SV.
Ifølge Norsk medborgerpanel misliker 72 prosent av KrF-velgerne Frp, mens 71 prosent misliker SV. Overfor landsstyret hadde Hareide behov både for å snakke varmt om Sp og for å understreke motsetningene til Frp. «Min forgjenger, Dagfinn Høybråten, uttalte en gang at KrF og Frp var som ild og vann», sa Hareide.
Han hadde ikke mindre enn 13 punkter for å understreke avstanden til Siv Jensens parti. Med internasjonalt perspektiv viste han også til Donald Trumps America First-retorikk og understreket at «Vi er ikke oss selv nok».
I løpet av den siste uken har Knut Arild Hareide vist sitt politiske ansikt tydeligere enn vi har sett det noen gang før. Kanskje representerer denne uken et historisk skifte for KrF. Kanskje blir den stående som kulminasjonen av det sentrale KrF-miljøets forsøk på å tale grasroten til rette.
Landsmøtet i november avgjør. Situasjonen kunne knapt vært mer dramatisk for Kristelig Folkeparti.
