Et jødisk liv i moll

Boken til norsk-jødiske Monica Csango er sår og vemodig lesning. Hun gir av seg selv, og setter ord på hvor preget livet hennes i snart femti år (hun er født 1969) har vært av sorg og smerte og savn – og fortielser.

Hun var omtrent seks år gammel da hun fikk vite at hun var jødisk. Faren hennes var enda eldre da han fikk vite det; i tiårsalderen.

Merket av bakgrunnen

Etter som årene gikk ble hun mer og mer bevisst på i hvor stor grad både Holocaust og familiens jødiske bakgrunn i Budapest har preget henne, ja merket henne, og ført med seg all denne vemod, smerte og savn.

Farfar, som forfatteren aldri har sett og møtt, står sentralt i fortellingen. Den staute forretningsmannen Ferenc Csango, som slo seg opp i Budapest med solid forretningsvirksomhet, og som fascinerte Magda og forelsket seg i henne, slik at dette ble et strålende flott par. Men så ble han utkommandert østover, i 1942. Og kom aldri tilbake.

Til India

Lenge var alle sikre på at han hadde gått til grunne. Men så dukker det opp informasjon som kanskje tyder på at han kan ha overlevd og klart å flykte til India. Både sønnen Peter og barnebarnet Monica setter store ressurser inn på å finne ut av dette. Helt sikre blir de ikke.

Jødisk blod

Alt dette er levende og sterkt skildret. Forfatteren forteller om følelser, gråt, reaksjoner både hos seg selv, faren Peter, farmor Magda og andre, etter som de vender stadig nye blad og bilder og minner som dukker opp.

Til bunns kommer de imidlertid ikke. Men det er en lettelse å få fortelle livshistorien. Ikke bare om farfaren, men også om de mange slektningene som helt sikkert gikk til grunne i det ungarske Holocaust.

Hun forteller blant annet om hvordan det foregikk da tre jøder ble buntet sammen ved kanten av Donau; bare en av dem ble skutt, og så drog den ene døde de to levende med seg i drukningsdøden da de ble lempet på elven. Donau var til tider farget rød av jødisk blod, het det.

Frykten

I alt Csango forteller, ligger det mye både uttalt og uuttalt om det å være jødisk, i mindretall, og kjenne på at frykten for at noe vondt kan skje på nytt, melder seg. Det er når forfatterens egne barn møter reaksjoner at hun skjønner at hun må stå opp og si fra.

Hun har tidligere laget en film om besteforeldrenes skjebne. Selv arbeider hun som journalist, programleder og produsent.