– Et mirakel at vi overlevde
Alle jøder i Norge var i livsfare under deportasjonen i 1942 – også barna. Derfor var det et mirakel at et helt barnehjem kom seg trygt over til Sverige.
– Vi snek oss stille ned kjøkkentrappa på barnehjemmet, for i etasjen under oss bodde det nazister. To timer etter at vi var reist, kom politiet for å arrestere oss, forteller Josef Fenster (88) til Dagen.
Vi sitter i hans leilighet på Jødisk bo- og servicesenter i Oslo, vegg i vegg med synagogen. Her har Fenster hatt sitt hjem den siste tiden.
Annonse
Den smilende mannen foran oss var en av dem som opplevde den dramatiske flukten til Sverige som startet natt til 26. november 1942. Blant barna var også den kjente psykiateren Berthold Grünfeldt (1932-2007).
Feriekoloni
Fenster ble født i Wien i 1930, og han var sju og et halvt år da tyskerne marsjerte inn i hjembyen. Antisemittismen slo ut i full blomst, og mange jødiske familier fikk store problemer.
Situasjonen ble fanget opp av norske jøder, og allerede i april 1938 var «Komiteen for jødiske wienerbarns sommeropphold i Norge« etablert. Det ble besluttet at en gruppe barn fra Wien skulle få komme på feriekoloni til Oslo-området. Det ble samlet inn midler til prosjektet, og 21 barn ble plukket ut. Norske myndigheter var lite begeistret for tiltaket, men barna fikk en midlertidig innreisetillatelse.
Livsvarig eksil
– Jeg hadde aldri hørt om Norge, men jeg var en av 21 barn som skulle få komme hit på tre måneders opphold, forteller Josef Fenster.
– Jeg minnes avskjeden da jeg forlot Wien i juni 1938. Vi var bare seks-åtte år gamle. Vi hadde ingen anelse om det var starten på et livsvarig eksil, legger han til.
Fenster har fortalt sin dramatiske historie i boka «Unge tidsvitner» skrevet av historiker Birgit H. Rimstad.
Annonse
Barna fra Wien reiste nordover med tog og krysset det nazifiserte Tyskland. Videre dro de med båt til Sverige, og så videre med tog til Norge. På Østbanen i Oslo ble de møtt av personer fra jødiske organisasjoner, og så bare det videre til Bærum der feriekolonien skulle være.
Lykkelig avgjørelse
Mens barna var i Norge, ble forholdene for jødene i Østerrike stadig verre.
– De som var ansvarlige for oppholdet vårt, ble mer og mer bekymret for å sende oss hjem. Det ble sendt brev til foreldrene våre: Ville de la barna bli i Norge inntil videre? Noen foreldre sa nei for de ville ha barna hjem. Seks barn returnerte, og de omkom sannsynligvis under utryddelsene. Ingen hørte fra dem etter krigen, forteller Josef Fenster i boka.
Hans foreldre sa at han kunne bli, og det var en lykkelig avgjørelse.
Etter en del vanskeligheter ble gyldigheten av passene deres forlenget. Barna fra Wien ble nå plassert hos fosterforeldre i Oslo.
Jødisk barnehjem
I november 1938 ble det opprettet et barnehjem for wienerbarna i Oslo. Bestyrerinne ble Nina Hackel Hasvoll. Hun var født i St. Petersburg i 1910, og familien flyktet til Tyskland etter revolusjonen i Russland. Hun kom til Norge i 1936.
Annonse
Barna begynte å gå på skolen og ble raskt integrert i vanlige klasser på Majorstua skole.
Situasjonen for jøder i Norge ble stadig verre, og 26. oktober ble jødiske menn og gutter over 15 år arrestert.
Dramatisk flukt
Om kvelden den 25. november fikk barnehjemmet beskjed om at nå skulle også de små pakkene hentes. Det betydde at jødiske kvinner og barn skulle arresteres. Derfor måtte hele det jødiske barnehjemmet evakueres så snart som mulig!
– Vi var 13 barn og unge som bodde på barnehjemmet. Jeg minnes at vi fikk beskjed om å ta på oss dobbelt lag med klær. Så ble vi kjørt av sted i to puljer med drosje til en dekkleilighet. Men det ble dramatisk, for vi ble stoppet på en tysk kontrollpost. Vi barna lå bak i bilen. Tyskerne fikk høre at vi var alvorlig syke med en svært smittsom sykdom, og vi måtte på sykehus straks. Tyskerne var svært redd for smittsomme sykdommer, og vi fikk kjøre videre, minnes Josef Fenster.
Punktering
Barna flyktet videre de neste dagene. Underveis punkterte bilen, og barna måtte hjemme seg i veigrøfta. En tysk motorsykkel kjørte forbi mens de lå der.
Etter hvert kom de jødiske barna trygt fram til Hof Finnskog, og de ble innlosjert på en tømmerkoie.
Annonse
– Det var snø og kaldt, og vi måtte fyre godt for å holde varmen. Her overnattet vi, og noen måtte hele tiden passe på at ilden ikke slokket, forteller Josef Fenster.
Alle ble reddet
Dagen etter startet den siste lange etappen på vei til Sverige.
– Det ble 13 lange kilometer å gå i snøen, og dette var tøft for vi var bare 10-12 år gamle. Men til slutt kom vi fram til grensegata, og så var vi over i Sverige, minnes han.
Det er registrert at den første puljen med Josef Fenster var framme 30. november 1942. Resten av barna kom inn i Sverige 3. desember 1942.
– Det betydde at alle 13 fra barnehjemmet var reddet, og det var helt fantastisk, understreker han.
– Betydde alt
Josef Fenster kan ikke få fullrost nok innsatsen til bestyrinnen Nina Hackel Hasvoll på barnehjemmet.
Annonse
– Hun har betydd alt for meg, og det var en ubetalelig oppgave hun utførte. Nina passet på oss hele tiden, forteller Fenster.
Hun holdt kontakten med «barna sine» helt fram til hun døde i 2000, 90 år gammel.
Loff med syltetøy
Barna ble godt mottatt i Sverige. De var blant annet skrubbsultne og fikk delikatesser de ikke hadde smakt på flere år.
– Jeg husker hvor godt det smakte av loff med smør og syltetøy. Deretter ble vi kommandert til å kle av oss, alt tøy skulle vaskes. Svenskene var redd for lus. Vi fikk en varm dusj, og så bar det rett til sengs, forteller Fenster i boka «Unge tidsvitner».
Baker og konditor
Da krigen var sluttet, flyttet fire av de 13 barna til familie i England, Skottland og USA. Resten av dem ville hjem til Norge, og den 19. september 1945 var de tilbake i Oslo.
Josef Fenster begynte et nytt liv i Norge som baker og konditor og engasjerte seg i den jødiske menigheten, blant annet i sosialnemnda. Han var også svært aktiv i Frivillighetssentralen på Frogner og fikk Kongens fortjenstmedalje for sin innsats.
Annonse
Overlevende familie
Josef Fenster lurte på hva som var skjedd med hans familie i Wien.
– Jeg mistet mor og min eldste bror som ble myrdet i Auschwitz. Det tok lang tid før mine tre overlevende søsken og jeg fant hverandre igjen, forteller han.
Men hva med faren – var han i live?
I 1955 kom det et kort til menigheten i Wien. Faren var i live i en sovjetisk krigsfangeleir.
– Det var sterkt å få møte ham igjen ti år etter at krigen var slutt – for jeg trodde at han var død. Men nå er både han og mine søsken bort, forteller han.
Fortsatt kontakt
Josef Fenster bor i dag på Jødisk bo- og servicesenter vegg i vegg med synagogen i Oslo, og her har han det godt. Fortsatt har han kontakt med noen av de andre wienerbarna. De glemmer aldri hvordan de ble reddet fra Holocaust da de flyktet til Sverige under dramatiske begivenheter.
