- Et nasjonalt symbol, kollega og venn

I en tale som var preget av både vemod og humør, fortalte Gunnar Stålsett at han og Wenche Foss hadde hatt fast følge gjennom flere år. Stålsett husket godt hvordan hun i sin uforlignelige stil erklærte på TV at hun ville begraves fra domkirken og at nettopp Stålsett skulle gjøre det.

- Så spurte hun meg litt forsiktig: «Ja, du vil vel begrave meg?»
- Anytime, Wenche, svarte jeg.
- Når som helst. Det ble vårt kodeord. Det ble vel den lengst annonserte begravelse i vår tid. «Nå blir de vel utålmodige», kunne hun si. «Og jeg har faktisk hast selv».

Kastet lys

Ifølge Stålsett kastet Wenche Foss lys over mange som ikke ses, lys helt inn i dødsskyggens dal. Han sammenlignet henne med en by på et fjell som ikke kan skjules, en kvinne som ikke var redd for å vise hvem hun var i all sin sårbare styrke.
- Kjærligheten var den dypeste personlige strengen i livet hennes. Den ga skuffelser og glede, opplevelse av svikt og trofasthet. Hun lærte at kjærlighet har i seg både tilgivelse og ny begynnelse, sa Stålsett.

Biskopen mener empatien - den ekte innlevelsen - var hennes styrke, og at intuisjonen var hennes sjette sans, både på scenen og i samfunnet.
- Den ga liv til et spenn av rolleskikkelser. Hun så oss, og ga skikkelse til oss alle: Den triste og kjekke, den redde og dristige, den stolte og den sterke.

Verdig avslutning

Gunnar Stålsett la i sin tale stor vekt på hvordan Wenche Foss ufarliggjorde skam- og tabubelagte temaer. Hun ga kreftsyke livsmot, hun støttet homofile og lesbiske og i sin alderdom gjorde hun til og med døden til en venn.
- Den siste saken hun brant for, var retten til en verdig avslutning av livet. «Det vil jeg dø for», sa hun med humoristisk alvor få dager før det var slutt, og ba meg si det videre.

Stålsett avsluttet talen med å lese opp en av Wenche Foss' egne bønner, en bønn som ifølge biskopen speilet hennes egen og ofte humørfylte spiritualitet.