Et pusterom for irakiske kvinner

Skjønnhetssalongen er irakiske kvinners pusterom. Her kan de senke skuldrene og slå ut håret, uten å bekymre seg for hva andre måtte mene. Her kan kvinner som til daglig har store omsorgsoppgaver, selv bli stelt vel med en liten stund. Og her får de gjerne servert en kopp te og siste nytt, mens neglene files og håret farges.

LES: Irakiske kvinner om tro og håp

Jeg er i Dohuk, regionsenteret i den nordligste av de selvstyrte kurdiske provinsene. Whanza Jajo, en ung kvinne som jeg ble kjent med sist jeg var her, har nettopp hentet meg på hotellet. Nå er vi på vei til salongen som tanten hennes driver. Underveis passerer vi en stor samling menn som står og prater på fortauet utenfor et kaffehus.

Mennene har mange arenaer for sosialt samvær. Kvinnene har atskillig færre. Særlig internflyktningene, de som har flyktet til Kurdistan fra terror og forfølgelse andre steder i Irak. De holder seg mye hjemme, forklarer hun. Mange er ensomme og isolerte.

Fellesskap

Det er tre kunder i salongen da vi ankommer. Kvinnen som sitter i frisørstolen presenterer seg som Intizar. Hun har bestilt klipp og føn. Frisøren, Sahira Jajo, fører saksen med raske, sikre bevegelser.

– Hun er dyktig. Det er derfor vi kommer igjen og igjen. Selv kommer jeg hit fast annenhver måned, sier kurdiske Suzan.

– Dessuten er det så deilig avslappende å være her. Hadde jeg ikke følt det slik, ville jeg ikke vært fast kunde.

Suzan har en kappe om skuldrene for å verne klærne mens hårfargen virker. Ved siden av henne sitter Nadia, nyklippet og diskret sminket.

LES OGSÅ: Raftovinner og redningskvinne

Mens Suzan er muslim, er Nadia og Intizar assyriske kristne. De kjente ikke hverandre fra før, men nå går praten livlig.

– Vi må jo snakke sammen, når vi først sitter her, sier Suzan, som er den mest utadvendte av de tre.

– Dohuk er en liten by. Alle har felles kjente. Det er ikke vanskelig å finne noe å snakke om.

Men så må samtalen ta en pause. Fargen må vaskes ut av håret før det blir altfor mørkt.

Ny farge under hijaben

65 år gamle Suzan har langt, bølgete hår. Da hun kom var hun grå ved tinningen. Nå er etterveksten like mørk brun som resten av hårmanken. De andre kvinnene i salongen overøser henne med komplimenter. Hun betrakter seg selv i speilet og smiler fornøyd.

Da håret er ferdig fønet, finner hun frem telefonen og viser bilder av datteren, barnebarna og ektemannen.

– Han er en god mann, sier hun og forteller at hun møtte ham gjennom jobben. Selv underviser hun i fysikk. Han er lærer i kjemi.

LES MER: Fant datteren til salgs på internett

Hun trer hijaben forsiktig over håret og danderer et tykt ullsjal utenpå der igjen før hun tar farvel og forsvinner ut døren. Det er en sen ettermiddag i februar, og det er kaldt i de kurdiske fjellene.

Whanza drar tykke gardiner foran de sotede vinduene, for å lune for trekken, og for å være sikker på at ingen kan se inn.

Frisør i Bagdad

Tante Sahira får en liten pause i klippingen. Mange års arbeid som frisør, har gått hardt ut over skuldre og rygg. Det gjør godt å sette seg ned. Mens hun nipper til den sterke kaffen som niesen har kokt, forteller hun fra sitt eget liv.

– På den tiden var Bagdad en drøm. Det var en fantastisk by å bo i.

Shaira forteller at hun arbeidet hardt, både på skolen og hjemme der hun tok seg av alt husarbeidet for brødrene. Senere gjorde krigen mellom Iran og Irak at hun måtte slutte på skolen, men hun fikk en ny sjanse da en slektning tilbød henne jobb i frisørsalongen sin.

Hun begynte med å vaske og nappe hår, men mestret snart de fleste oppgavene i salongen. Til og med 80-tallets viltre krøller. På denne tiden var det få kvinner som dekket seg til, og kvinner og menn kunne jobbe ved siden av hverandre i salongen.

– Jeg elsket dette arbeidet fra første dag, og jeg nøt atmosfæren i salongen. Jeg følte meg som en kunstner, sier hun.

Ut over 80-tallet ble livet under Saddam Hussein vanskeligere. Bagdads kvinner begynte å dekke seg til. Sahira sluttet i salongen og flyttet arbeidet hjem. Det skulle vise seg å være et klokt valg, da invasjonen i 2003 resulterte i kaos og borgerkrig.

– Mange frisører ble truet på livet. Noen ble drept. De radikale muslimene mente det var i strid med sharia.

LES OGSÅ: Gir håp til kvinner som har mistet sine menn

I 2007 flyttet Shaira til Dohuk og startet ny frisørsalong her. Tidligere hadde hun to ansatte, men begge har emigrert ut av landet. Nå driver hun salongen alene. Det er travelt.

Manikyr

Selv har jeg bestilt manikyr denne dagen, for å ha et påskudd for å komme. Siden tanten må ta hånd om stadig nye kunder som skal klippes, er det Whanza som fikser neglene mine. Hun hjelper ofte tanten i salongen når hun har ledig tid.

Prosedyren er omstendelig med bløtlegging, fjerning av tørr hud og fiksing av neglebånd. Jeg forsøker å ta notater underveis, men får streng beskjed om å sitte stille. Virkelig komplisert blir det da jeg skal velge neglelakk. Skal jeg ta knall oransje, grønn eller glitrende gull? Jeg nøler, leter rundt i boksen med neglelakk og finner en blek rosa. Den er tom.

En av de andre kundene redder meg fra knallfargene.

– Var det rosa du ville ha? Vil du låne litt av meg? spør en kvinne, som presenterer seg som dr. Neejan. Hun plukker frem en neglelakk fra vesken sin.

Den unge legen forteller at hun nettopp har giftet seg. På oppfordring fra kvinnene rundt seg finner også hun frem mobilen og viser bilder av forlovelses- og bryllupsfest og av et eventyr av en brudekjole.

– Irakiske kvinner har ikke så mange frisoner. Frisørsalongen er et av få steder der de kan føle seg fullstendig fri, sier dr. Nejaan, i det hun tar plass i frisørstolen. Hun snakker av erfaring.

– På sykehuset der jeg jobber, skjer det at kvinner kommer og hevder de har vondt en eller annen plass, bare for å komme ut av huset.

Sharia nikker.

– Salongen blir et sted der kvinner kan lette på presset. Det er godt å se at de senker skuldrene og slapper av her, sier frisøren. Hun anstrenger seg for å gi kundene en god opplevelse når de kommer.

– Men det er litt trist når muslimske kunder dekker seg til med det samme de er blitt fine og nye på håret. Dermed er det ingen som kan se forandringen og gi dem de komplimentene de fortjener.

– Men uansett håper jeg at de har hatt en fin stund her, sier hun.