Et svakt vitnesbyrd om Kristus
Det er lite beundringsverdig når folk som kaller seg kristne skyver forskernes funn til side fordi det er ubehagelig å ta konsekvensene av det forskerne har kommet frem til.
I Dagens Fritt Ord-finansierte undersøkelse av holdninger hos aktive kristne har vi denne uken kommet til klima. 70 prosent av de spurte tror vi «i høy grad» står overfor menneskeskapte klimaendringer, 23 prosent tror det «i noen grad».
Dermed kan vi konstatere at klimafornekterne, med de resterende under 10 prosents oppslutning, er i klart mindretall blant dem som går regelmessig til gudstjenester eller kristne møter.
Annonse
Dette mindretallet vet imidlertid å gi lyd fra seg. Det har vi ikke minst kunnet se i kommentarfeltene de siste dagene.
Vi har også spurt hvorvidt aktive kristne er bekymret for klimaendringene. Der fordeler holdningene seg tydelig på ulike kristne sammenhenger. Interessant nok viser det seg at pinsevenner er langt mindre bekymret enn folk i Den norske kirke. Det handler nok til dels om teologi, og om forventninger til tiden som ligger foran oss. Men kanskje handler det også litt om språk.
Ordet bekymring kan ha en ulik klang hos ulike mennesker. En bekymring kan være noe vi henger fast i, uten å foreta oss noe. Det er som regel lite konstruktivt.
Men en bekymring kan også være et springbrett til gjør noe for å forhindre det vi frykter. Apostelen Paulus oppfordrer i Filipperbrevet sine lesere til ikke å være bekymret for noe. Den samme Paulus er i Galaterbrevet så urolig for galaternes situasjon at han sier: «...jeg vet ingen råd med dere».
Slik sett er ikke spørsmålet først og fremst i hvilken grad vi opplever oss som bekymret eller ikke, men snarere om vi tar innover oss hvilken situasjon vi står overfor, og hvilket ansvar vi har for å håndtere den.
Fra et kristent ståsted er troen på Jesu gjenkomst en kilde til trygghet i alle livets stormer, både billedlig og bokstavelig talt.
Det kristne håpet gir likevel ingen garanti for et liv uten bekymringer, og det fritar heller ikke den troende fra ansvaret for å ta godt vare på det vi har blitt gitt. Derfor er det en underlig tanke at Jesu gjenkomst skulle gjøre kristne mer likegyldige overfor de pågående klimaendringene. En slik likegyldighet ligner mer på frafallstegn enn på åndelig modenhet.
Et kristent klimaengasjement tar ikke sitt utgangspunkt i FNs klimapanel, i hvor mange CO2-kvoter Norge bør kjøpe, i hvilke oljefelt vi bør åpne, eller i hvor iskanten bør være.
Annonse
Det har sitt utgangspunkt i at vi har ansvar for hverandre. Min neste angår meg. Også om hun eller han befinner seg langt unna. Jeg kan ikke stille meg likegyldig dersom min materialisme ødelegger livsbetingelsene for mennesker andre steder.
Det handler om mitt daglige forbruk, om hvordan jeg disponerer pengene mine, om hva jeg spiser og om hvor jeg reiser på ferie. Hele den kristnes liv er et vitnesbyrd, enten vi vil det eller ikke. Og det er her vi for alvor blir utfordret.
I 2008 var jeg for første gang som Dagen-journalist på generalforsamling i en av de store misjonsorganisasjonene. NMS har vist vei når det gjelder å integrere forvalteransvaret i utførelsen av misjonsoppdraget. På generalforsamlingen i Bergenshallen i 2008 hadde de innført kildesortering.
Den gangen var det mindre selvsagt enn det er nå. Året etter hadde NLM generalforsamling samme sted. Da var det ikke kildesortering. Men på generalforsamlingen i 2012 snakket den da ganske ferske generalsekretæren i NLM, Øyvind Åsland, om klimaansvar som en del av det kristne kallet også for NLM.
På ledernivå er det i dag nokså selvsagt i de fleste kristne sammenhenger at det å ta vare på jorden dypest sett er forbundet med forvalteransvaret vi leser om i 1. Mosebok. Derfor er ikke kristent klimaengasjement en motsetning til en klar forkynnelse av evangeliet.
Snarere tvert imot vil klimalikegyldighet kunne være et effektivt hinder for den som ønsker å nå moderne mennesker med evangeliet. Hvorfor skal de stole på det en kristen ønsker å formidle om livet, døden og evigheten, når hun eller han ikke vil endre sin livsstil som følge av de dramatiske endringene vi begynner å se rundt oss?
Tidspunktet for Jesu gjenkomst kjenner ingen av oss. Vi kjenner dagen i dag. Den kan vi bruke til å leve i tråd med Jesu eksempel, til å ta vare på Guds skaperverk. Slik vitner vi om ham som har skapt, og som har lovet at han vil gjøre alle ting nye.
Det er et hån mot Skaperen hvis vi tror at vår egen materialisme og egoisme er unntatt fra lydigheten mot Kristus. Tanken på Jesu gjenkomst skulle inspirere oss til etterfølgelse. Hvis tanken på Jesu gjenkomst fører til sløvhet eller passivitet på klimaets vegne, er det urovekkende på kristenhetens vegne.
Annonse
Klimaforskning vil alltid være underveis. Slik er det med vitenskap. Derfor må det være lov å stille spørsmål også ved funnene til det som blir kalt forskningsfronten. Men hvis man vil utfordre arbeidet til de fremste ekspertene innen faget, bør man ha noe å komme med.
Det er lite beundringsverdig når både folk som kaller seg kristne og andre skyver forskernes funn til side fordi det er ubehagelig å ta konsekvensene av det forskerne har kommet frem til.
Kristne burde stå i fremste rekke blant dem som ønsker å ta godt vare på Guds skaperverk. Også når det krever noe av dem selv. Ikke minst da. Fordi man på den måten vitner om at man vil ta Gud på alvor.
