Et valg som kan bety slutten for Netanyahu

Mandag kveld ble den jødiske påsken avsluttet. Den siste delen av høytiden markerer kryssingen av Rødehavet og starten på den 40 år lange ørkenvandringen. Leser man historien om utgangen av Egypt i andre Mosebok, må en anta at det var en viss optimisme blant følget etter at Faraos hær var svelget opp av vannet som Moses delte. Få hadde nok sett for seg den uendelige vandringen som fulgte.

Da hverdagen kom på tirsdag var det også en viss optimisme å spore i lokale israelske medier med tanke på at de gjenlevende gislene skulle bli frigjort i bytte mot palestinske fanger og en minst seks ukers lang våpenhvile.

Tallet som ble nevnt var 33 gisler. Ifølge ulike lekkasjer er det mye som tyder på at det er omtrent antallet som er i livet av de totalt 133 gislene som ennå er fanget på Gaza.

Egypts comeback

Det er Egypt som har tatt over rollen som den viktigste forhandleren mellom Hamas og Israel nå, etter at Qatar først spilte en ledende rolle. Qatar er landet som først og fremst fungerer som den store økonomiske bidragsyteren til de ulike grenene av Det muslimske brorskapet, som Hamas er en del av.

Brorskapet oppsto i Egypt for nesten 100 år siden, og det har alltid vært en torn i siden til de egyptiske myndighetene. Historisk har også Egypt vært landet som har forhandlet fram avtaler mellom Hamas og Israel.

Men Egypt er ikke lengre hva det engang var: den ledende nasjonen i den arabiske verden. I så måte er deres forhandlingsforsøk et slags comeback på den internasjonale scenen.

Signalene som gikk ut fra Kairo 30. april indikerte at Hamas var villige til å gå med på en løsning. I første omgang skulle de israelske styrkene trekke seg tilbake fra ulike områder på Gaza. Beboerne får vende hjem til Nord-Gaza og våpenhvilen tilta. Mot dette skulle Israel få frigjort de 33 gislene.

Samtidig skulle Hamas få frigjort rundt 50 fanger mot hver gissel. I en tenkt andre runde skulle en permanent våpenhvile inngås og alle lik og soldater frigjøres fra det nesten sju måneders lange fangenskapet. Det ville mer og mindre bety at krigen var over.

Optimisme etter ferien

De optimistiske signalene ble alt 1. mai erstattet av mer edruelige signaler. Både hos Hamas og i Israel er det motstand mot avtalen. I praksis er det Hamas i Gaza som bestemmer deres videre kurs og ikke Hamas i utlandet som oftest står for medieuttalelsene. Torsdag morgen kom det imidlertid lunkne signaler fra Hamas om en nært forestående avtale.

Fra israelsk hold står statsminister Benjamin Netanyahu nå i en spagat som nærmer seg strekk. Den ytterliggående høyresiden, som i praksis sikrer han statsministerstillingen, er krystallklare på at de vil ha «en full seier over Hamas» også om det medfører at de siste gislene dør.

På den andre siden presser Gantz og Eizenkot på for en avtale, da dette var deres hovedgrunn for å gå inn i regjeringen. Går høyrepartiene ut er det i praksis slutten for regjeringen og nyvalg venter. Det vil etter alt og dømme medføre slutten for Netanyahu som statsminister.

Klamrer seg fast

Dagen har snakket med en kilde som tidligere sto Netanyahu nær, og ifølge kilden er det eneste Netanyahu er opptatt av, politikk. Han vet nå at han kjemper for å overleve.

Andre kommentatorer har pekt på at statsministeren prøver å trekke krigen ut lengst mulig i håp om å kunne forbedre utgangspunktet før et eventuelt nytt valg. Han er også 100 prosent avhengig av høyresiden for å ha flertallet på 64 av 120 mandater i parlamentet, Knesset.

Om en avtale skulle strande nå, og sjansene for nettopp det øker for hver time. Har man fra Den israelske hærens side alt signalisert at en er klar for et angrep mot Rafah. Rent militært er det ingen umulig oppgave, men politisk vil dette får store implikasjoner.

For det første har president Bidens administrasjon holdt opp et rødt lys mot en slik operasjon. Det bunner først og fremst i nesten en million sivile palestinere som har samlet seg i Sør-Gaza siden krigens begynnelse. For Biden handler det nok mest om at en slik operasjon kan svekke hans sjanser til gjenvalg ved at mer radikale demokrater boikotter valget.

Sett fra Israel er det et åpent spørsmål om en operasjon på bakken vil endre noe i praksis i det som har vært krigens uttalte mål. Frigjøring av gislene og nedkjemping av Hamas til den endelige seier. Det har så langt ikke vært noen tegn på at Hamas vil gi inn, selv om de har blitt sterkt svekket det siste halve året militært. De har fortsatt stort sett kontroll i Gaza gjennom sitt godt utbyggede nettverk.

Om Netanyahu skulle gå med på en avtale, dersom den blir akseptert av Hamas, vil det altså tilsi at han nærmest er ferdig. Sier han nei, eller får hjelp fra Hamas’ nei, til en avtale så vil det nok medføre at hans partnere Gantz og Eizenkot går ut av krigskabinettet.

Så langt har protestene mot Netanyahu vært relativt avgrensede, men om man velger å legge gislene på offeralteret vil det nok medføre økte demonstrasjoner rundt om i landet. Det vil også sende et signal om at man ikke lengre kan stole på Staten om man skulle bli tatt til fange. 

Israel har gjennom mange tiår jobbet iherdig for at alle som blir fanget eller kidnappet skal komme tilbake, levende eller døde. Uten en avtale nå vil denne uskrevne avtalen mellom stat og befolkning være over.

Gambleren

Netanyahu har for lengst gått over i overlevelsesmodus. Før helgen kom det signaler fra USA om at Netanyahu måtte velge mellom den amerikanske gulroten, en normaliseringsavtale med Saudi-Arabia eller operasjonen i Rafah.

Ironisk nok kan Hamas’ leder Sinwar gi Netanyahu den redningsbøyen han trenger. Sier Hamas nei, kan Netanyahu gå inn i Rafah og si at: Dette har jeg sagt hele tiden. De vil ikke ha en avtale.
Amerikanerne har også sagt at forslaget fra Egypt er godt og går langt.

Men etter snart sju måneder med krig er toget i ferd med å gå fra gislene på Gaza. Om alle de dør vil man se en endring i størrelsen på demonstrasjonene mot regjeringen. Utfordringen er at demonstrantene, selv med forankring i middel- og øvre klasser, knapt nok har flertall til å velte Netanyahu. Foreløpig står hans tilhenger og partifeller last og brast med statsministeren.

Og slik vil det nok fortsatt være i de kommende ukene med eller uten våpenhvile, med eller uten angrep på Rafah. Netanyahu har ennå ikke kastet terningen, men han har tatt steget opp til rulettbordet.