Etterlyser Jesus fra Bergprekenen

Lenge delte professor Oskar Skarsaune den oppfatningen at det var greit at Grunnloven bestemte at luthersk kristendommen skulle være statens religion i Norge, og at Kongen skulle «verne og beskytte» den.

Nå har han skiftet mening.

– Å fremme Jesu budskap med politiske maktmidler, strider mot selve kjernen i dette budskapet , sier han.

Kristning ovenfra

I den ferske boken «Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?» utfordrer professoren kristne generelt og folkekirken spesielt til selvransakelse. Blant annet er han betenkt over at det stadig sies at våre kristne verdier må beskyttes ved å stoppe innvandring av mennesker med annen tro.

– Jeg synes også det er problematisk at så mange norske kristne fortsatt har tro på kristning ovenfra, gjennom lovverket. Jesus snakket aldri om det, hans vei var en annen.

Ingen maktmidler

72-åringen var gjennom hele sitt yrkesaktive liv teologisk lærer med MF og har skrevet en lang rekke bøker. I sin nyeste bok utfordrer han kirken til å ta oppgjør med de siste restene av hegemonisk tankegang om luthersk kristendom som statens eller folkets religion, som skal fremmes med politiske midler.

– Jesus snakket aldri om tvang når det gjaldt å bli hans disippel eller følge etter ham. Han har et konsekvent ikke-voldelig budskap. Han snakker om å vende det andre kinn til, gå den andre mil og om å gjengjelde ondt med godt. Han ber oss elske våre fiender, sier Skarsaune.

Radikal livsstil

Som forsker har Skarsaune jobbet mye med den tidlige kirkehistorien.

– De første kristne praktiserte Jesu bud ganske bokstavelig, sier han.

I misjonsbefalingen som er gjengitt i Matteusevangeliet, sier Jesus at disiplene skal lære dem de døper, å overholde alt han har lært dem.

– Da tror jeg konkret han sikter til Bergprekenen. Den var pensum for de første dåpskandidatene. Slik skulle de leve. Derfor praktiserte de et tett fellesskap og delte på det de eide.

Kristning ved lov

Skarsaune har spurt seg hvorfor kirkens historie tok en helt annen vending.

– Kristendommen er blitt fremmet gjennom lov, tvang og innimellom brutal vold, sier han.

Som eksempel viser han til at det i Norge i praksis var forbudt å være noe annet enn luthersk kristen fra 1537 til 1845. De som ikke døpte barnet sitt innen åtte dager etter fødselen, ble ilagt en bot. Og man fikk ikke gifte seg hvis man ikke var konfirmert.

Statens redskap

– Har du funnet noe svar på hva som gikk galt?

– Jeg har lenge tenkt at kristendommen egner seg veldig dårlig som statsbærende religion. Når noe blir statsbærende tro eller ideologi, vil staten automatisk pålegge alle å følge det. Det var ikke kirken som begynte med tvang, det var staten. Men kirken godtok det etter hvert. Man syntes det var greit at keiseren eller kongen fremmet kristendommen med sine maktmidler.

– Noen vil mene at selv om kristningen ble innført med metoder de beklager, så er de likevel takknemlige for resultatet?

– Det er alltid bra at folk får høre evangeliet. Men det er ikke bra når det ledsages av tvang. Når man gjennom lov pålegger alle nordmenn å være kristne, så skaper det en annen type kristne enn dem som blir det frivillig. Når folk ved lov blir pålagt å være kristne, holder de for seg selv hva de tror i sitt hjerte. Troen blir en privatsak, noe man nødig snakker om, noe som ingen andre har noe med.

Ingen eksport

På kirkelig hold mener Skarsaune at man tar det for gitt at mennesker er kristne hvis de er døpt. Men i en gjennomsnittlig menighet i Den norske kirke er det 1,35 prosent av de døpte i soknet som går til nattverd på en vanlig gudstjeneste. Og antallet som går til gudstjeneste er ikke mye større.

– Da spør jeg meg: Er dette en normal kirke? Det er snart bare i de nordiske folkekirkene man har slike tall. I de fleste strøk i verden ville dette vekke enorm oppsikt, sier han.

Ikke minst tror han det ville være slik i de misjonskirkene som norsk misjon har grunnlagt i Afrika og Asia.

– Ingen, så vidt jeg vet, har foreslått å eksportere den norske folkekirkemodellen til misjonsmarkene. Ingen har tenkt at det vi må gjøre, er å kristne kongen eller statslederen, og så sørger han for resten gjennom de lovene han gir.

Disippelvekkelse

lys av fallende dåpsstatistikker og andre tegn til mindre allmenn oppslutning om kristen tro mener Skarsaune både folkekirken og kristne generelt bør spørre seg hva som skal være strategien framover.

– Det at alle tall for kirkelige handlinger over tid peker nedover, gjør spørsmålet akutt, sier han.

Skarsaune tror kampen om paragrafer og offentlige budsjetter er feil sted å starte. Han tror Den norske kirke på lengre sikt vil måtte avfinne seg med å være ett kirkesamfunn blant flere i Norge, på like vilkår.

– Jeg vi allerede nå må begynne å bygge levende menigheter innenfra og nedenfra. I boken formulerer jeg en slags visjon eller drøm om en disippelvekkelse i folkekirkemenighetene. Men det tror jeg vi trenger alle sammen, enten vi står innenfor eller utenfor folkekirken, sier han.

Jesus-begeistring

Kirkehistorikeren legger ikke skjul på at dette kan oppleves utfordrende, også for egen del.

– Jeg håper ikke boken oppfattes først og fremst som en knusende kritikk eller et oppgjør med kirkens historie. Jeg håper leseren også fornemmer en Jesus-begeistring i den, sier han.

Han tror kristne bør søke tilbake til evangelienes Jesus, også for å overvinne, i hvert fall mildne, motsetningene mellom forskjellige kristne tradisjoner og kirkesamfunn.

– I evangeliene lærer Jesus oss hvordan vi skal leve. De første kristnes viktigste misjonsmiddel var hvordan de levde. De behøvde ikke å prakke evangeliet på folk. De hadde det ideelle utgangspunktet når de ble spurt om hva som var hemmeligheten bak måten de levde på. Det er der jeg tror vi trenger en stor fornyelse.

Bibelmaraton fra Nordkapp til Slottet

Annenhver nordmann har en troUndersøkelse om troende nordmenn

Israel, folkene og Bibelens løfter

Mannen fra Nasaret kom for å skape etterfølgere, ikke begeistring

Pop eller barokk

Livet og forbannelsen