Etterlyser mer romslighet i kristne miljøer

Hugdal er stipendiat ved Det teologiske menighetsfakultetet og fast spaltist i den borgerlige nettavisen Minerva. Der skrev hun nylig en artikkel med tittelen «Guds brente barn».

Sine åndelige røtter har hun fra Norsk Luthersk Misjonssamband, der foreldre og storfamilien fortsatt er aktive. Hun vokste opp i Trøndelag og deltok på møter i misjonsforening og på bedehuset. I to år var hun og familien utsendinger for NLM i Kenya.

– Mine foreldre var ganske åpne - mot kirken og ulike kristne forsamlinger. De tok også andre valg enn en del andre i organisasjonen. For eksempel fikk jeg være med på danseundervisningen i gymmen, men jeg kjenner flere som er yngre enn meg som ble tatt ut av all danseundervisning. I tillegg har jeg vært mye på leir og på Ung Landsmøte da jeg ble gammel nok.

Hun gir familien et godt skussmål.

Trosbagasje

Likevel har hun kjent et behov for å kvitte seg med en trosbagasje hun omtaler som «invalidiserende».

– Det handler om den fryktsomme måten å leve på og den rigide regeletikken. Der livet blir denne smale veien gjennom en verden full av fristelser. Slik jeg ser det, blir det en måte å leve på der en står i fare for å forspille sitt dennesidige liv, i frykt for å snuble eller å gjøre noe feil. Jeg tenker heller at vi er satt fri til å utforske og leve i Guds verden. En verden som gjenspeiler Guds skapervilje, men også synden og ondskapens krefter. I tillegg måtte jeg forkaste det inadekvate og livsfjerne kartet jeg hadde fått med meg på det samlivsetiske området. Livet tvang meg jo til det også, for så vidt, sier hun.

Da eksmannen stod fram som homofil, lovet hun seg selv at hun som mor, og for døtrenes skyld, ville kjempe for mer åpenhet og romslighet i kristne miljøer og hjerter.

«De» og «oss»

I artikkelen «Guds brente barn» skriver Hugdal om polariseringen mellom «de» og «oss», om «vi frelste» og «de fortapte».

«Det var et blikk som var forankret i overbevisningen om at alle frafalne og fortapte var under påvirkning av onde krefter. Alt av godhet var forbeholdt de få: de som trodde som oss, levde som oss, og tenkte som oss», skriver hun.

I etterkant har Espen Ottosen, informasjonsleder i NLM, tatt til motmæle mot Hugdal. Han avviser ikke at fortellingen hun har skrevet er interessant og gir et bilde av hvordan hun selv har opplevd egen oppvekst. «Men jeg har også behov for å påpeke at hun har foretatt en anekdotisk svartmaling med begrenset generell verdi», skriver han.

Hugdal tror på sin side at vi snart kan få se flere sterke utbryterhistorier fra konservative, lutherske miljøer.

– Jeg har hørt mange slike historier og har lite tro på at de jeg har hørt, er unike. Men om folk orker å stå fram med slike fortellinger offentlig, er en annen sak, sier hun.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Glad i syndsbegrepet

Hugdal var over 20 år før hun slo fra seg tanken om misjonærtjeneste. Per i dag har hun kjennskap til og kontakt med NLM gjennom slekt og familie.

– Du skriver om polariseringen mellom «oss» og «dem». Var dette noe du reflekterte over som barn, eller er det resultat av en voksen refleksjon?

– Det jeg tenker i dag er forankret i refleksjoner jeg gjorde som barn. Jeg husker at jeg både tenkte og ble fortalt at det å investere i sekulære klassekamerater hadde begrenset verdi, siden veiene våre uansett ville skilles på et eller annet tidspunkt. Jeg var kristen, og det var radikalt annerledes enn å ikke være det.

– Du har brukt 20-årene på å kvitte deg med en trosbagasje som du opplevde invalidiserende. Hva tar du meg deg, og hva har du valgt å vrake?

– Jeg har tatt med meg idealismen og den sterke vektleggingen av nestekjærligheten, radikaliteten, alvoret og troen på at noe står på spill i de livene vi lever. Jeg har tatt med meg det moralske imperativet om å stå opp for det en mener er rett, og jeg forsøker å leve etter det - med varierende hell. Jeg er veldig glad i syndsbegrepet. Jeg opplever at kristendommen forvalter en arv som er rik på livstolkning og som taler sant om menneskelivet. Synden viser at vi lever i brutte relasjoner, til Gud, til oss selv og vår neste. Men jeg har lagt bort troen på «livsstilssyndene».

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Satte seg fast i halsen

«Det var da jeg selv fikk barn, at jeg gradvis skjønte det. Skjønte at det ikke var alt jeg kom til å gi videre. Det var ikke alt jeg kunne få meg til å si. Det var ord som satte seg fast i halsen – om at den lille var en synder, og om at Guds Sønn hadde måttet dø for syndene hennes. Hva gjør det med et lite menneske å få høre slike ting før man vet noe som helst om verden og hvem man er? Jeg ville ikke peke opp på korset og si: «Dette, jenta mi, det gjorde Gud for deg». Jeg ville ikke lære henne lydighet og underkastelse. Så det tok ikke lang tid før barneboka om Abraham, som var villig til å ofre Isak, forsvant fra bokhylla», skriver hun i artikkelen.

– Hvorfor var det så negativt å høre at du var en synder og at Guds Sønn døde for dine synder?

– Jeg tenker at et svært pessimistisk menneskesyn er destruktivt for selvbilde og identitetsutvikling. Barn må også lære seg å navigere etter og lytte til egen magefølelse. De må ha tillit til egne vurderinger og lære seg å balansere den kristne selvoppofrelsen og nestekjærligheten opp mot sunn egenkjærlighet og selvhevdelse. De må læres opp til at det er positivt å tenke selv, og å bruke sin kritiske sans. I tillegg må de læres opp i at tanker ikke er farlige. Da trenger man å vokse opp i et miljø som er raust og som har takhøyde. Et miljø som ikke bare peprer barn med ferdige svar. Det må skapes et rom for å være underveis, uten at miljøet rundt blir livredd for at barnet skal gå fortapt. Ikke minst trenger man et livskart som ikke er dominert av en rigid og livsfjern regeletikk, sier Hugdal.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.