Etterpåklokskapens forklarede lys

Den største gåten i historien om Fridtjov Birkeli er hvordan han kunne leve med den indre spenningen.

Han visste godt hva han gjorde. Han kjente til den moralske konflikten mellom det han stod for, og det livet han levde. Hvordan han kunne havne der han havnet, forblir et mysterium.

Sannsynligvis hadde han ikke planlagt at det skulle bli slik. Men det ene tok det andre, og med tiden var han fanget i et nett han verken ville eller maktet å komme seg ut av.

For han var glad i Astri. Når det kom til stykket, var det ikke aktuelt å forlate konen Borghild til fordel for ungdomskjæresten, men han ville gjerne være sammen med Astri også.

Tikkende bombe

Birkeli visste at han bar på en tikkende bombe, og at skadevirkningene kunne bli store, både for ham selv, hans nærmeste og for Den norske kirke, dersom hemmeligheten ble kjent.

Både moralsk og strategisk var det dermed tunge grunner for at han burde te seg annerledes. Og han ville neppe rådet noen andre til å gjøre det han selv gjorde. Men menneskenaturen har sine underlige sider.

Etter at Birkeli måtte gå av som biskop, spurte også konen Borghild ham flere ganger: «Hvordan kunne du?» Det er ikke sikkert at biskopen selv var i stand til å gi noe fullgodt svar på dette.

Delvis forklaring

En ting er om man av politiske grunner gir inntrykk av å ha et moralsk standpunkt man faktisk ikke har, og så lever i tråd med det man i virkeligheten mener.

Både kirkelige og politiske ledere kan nok til tider ønske å fremstå mer konservative enn de i virkeligheten er. Da er det ikke like overraskende at de privat lever i samsvar med den moralen de i virkeligheten bekjenner seg til. Men det virker ikke som dette var tilfellet for Fridtjov Birkeli.

Etter å ha lest Tomm Kristiansens velskrevne bok har jeg ikke funnet grunnlag for å anta at Birkeli stod for noe annet enn det han sa at han stod for – en tradisjonell kristen samlivsetikk.

Da er det gåtefullt at han samtidig kunne leve med å bedra sin kone i ti år.

Tomm Kristiansen prøver ikke å gi noe entydig svar på dette, men går nokså grundig inn i Birkelis historie som misjonærbarn. Kanskje ligger det en delvis forklaring der, ved at Birkeli i voksen alder igjen fikk være sammen med Astri som han en gang hadde vært forlovet med. Astris mor var ikke begeistret for at datteren skulle bli med Birkeli til Madagaskar og risikere alvorlig sykdom. Det ble ikke noe ekteskap mellom dem.

Misjonærbarn

Det er over 40 år siden Birkeli forlot bispegjerningen, og han etterlot seg ikke noen redegjørelse når det gjaldt sin egen livsførsel.

Hovedpersonene i historien er døde. Derfor er det vanskelig å fastslå hvorfor situasjonen utviklet seg som den gjorde. Og Tomm Kristiansen gir seg ikke ut for å sitte på den endelige sannheten. Men med kløktige fortellergrep setter han historien i et interessant og tankevekkende perspektiv.

Det som først gjorde inntrykk på meg, var beskrivelsen av Birkelis barndom i misjonens tjeneste – ikke minst den brutale atskillelsen fra foreldrene da de på nytt reiste ut. Sett med vår tids øyne virker det som om misjonen påførte barna ufattelig tunge byrder.

Det sier en del når en blant annet leser at misjonærene ble bedt om å ta avskjed med sine barn kvelden før, slik at barna kunne slippe det opprivende øyeblikket når misjonsskipet med foreldrene ombord forlot kaien. Men for en forferdelig følelse foreldrene mange ganger må ha reist med.

Premisser

Imidlertid må vi forstå dette i lys av hvordan man tenkte den gangen. Etterpåklokskapens lys tar ikke nødvendigvis opp i seg alle relevante perspektiver, og tar ikke uten videre høyde for de begrensede premissene som lå til grunn for avgjørelsene den gangen. Vi får inntrykk av at Birkelis barndom var vanskelig, særlig de årene han var adskilt fra foreldrene. Men det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mye dette preget ham.

Pensjonen

Ved siden av det gåtefulle i Birkelis livsførsel, er det to andre perspektiver som særlig har vakt min interesse. Det ene er hvordan Den norske kirke håndterte avgangen. Bispekollegene hadde antakelig gode hensikter, blant annet å unngå at Birkeli skulle bli fratatt pensjonen, og å ivareta kirkens omdømme.

Men det fremstår utvilsomt temmelig hardt at han skulle bli avskrevet uten avskjed, og uten videre kontakt med nære venner og kolleger. I praksis var det også vanskelig for ham å stå frem offentlig og fortelle hva han hadde gjort, slik han skal ha ønsket. Da ville han ha måttet avsløre bispekollegenes løgner. Jeg er usikker på hvor forskjellig ulike kristne miljøer ville ha håndtert denne siden ved slike saker i dag. Men jeg håper mennesker i lignende situasjoner blir møtt med en helt annen varme og omtanke også etter fallet.

Mediesak

Det tredje perspektivet handler om mediehåndtering. Sett med vår tids øyne, fremstår det nærmest utrolig at til og med Dagbladet kunne kjenne saken så inngående som de gjorde, og likevel la være å skrive om den. Slik hadde det definitivt ikke vært i dag.

Det var altså ikke servilitet overfor kirken som preget avisens vurderinger, men hensynet til Birkeli og hans familie. I dag hadde det knapt vært mulig for Birkeli å gjennomføre det han gjorde, det hadde blitt avslørt lenge før. Og om noe slikt hadde blitt kjent, hadde det blitt en mediesak av store dimensjoner.

Det er langt mindre sannsynlig at Birkeli hadde blitt like isolert i dagens medievirkelighet. Og biskoper som åpent løy for å dekke over en kollegas fall, hadde selv fått en del å svare for.

Den største gåten

Den største gåten jeg sitter igjen med, er likevel den grunnleggende: Hvordan kunne dette skje?

Det vet jeg ikke. Etterpåklokskapens forklarede lys, som Tomm Kristiansen skriver om, gir ikke noen tilstrekkelig forklaring på dette.