– Evangeliene er øyevitneskildringer

Hans Johan Sagrustens bok «Det store puslespillet» tok leseren med på en reise i bibelmanuskripter helt tilbake til år 100 etter Kristus, og solgte i 5.000 eksemplar på et år. I «Det store puslespillet II» gikk han enda lenger tilbake, til tiden før år 100. Akkurat nå sitter han med det ferdige manuset til en ny bok. Denne gangen utforsker han ulike sider ved Bibelens fire evangelium gjennom 30 ulike essay.

– Stikkordet er evangeliene som øyevitnebeskrivelser og minner fra apostlene, sier Sagrusten som er bibelbrukskonsulent ved Bibelselskapet og en flittig foredragsholder. Han tror boken vil appellere til dem som likte «Puslespill»-bøkene.

Øyevitnene

Søndagens prekentekst er hentet fra Johannesevangeliet og gjengir en spesiell dialog mellom Peter og den gjenoppståtte Jesus. Peter har fornektet Jesus, og ser ut til å bli såret av Jesu inntrengende spørsmål. Nettopp Peter er sentral i deler av Sagrustens nye bok. Kirkehistorikeren Eusebius siterer på 300-tallet kirkefader Papias som, antageligvis rundt 120-tallet, slår fast at Peter er øyevitnet som evangelisten Markus baserer sin tekst på.

Dersom dette stemmer, vil det bety at det tidlige Markus-evangeliet har en kilde som overgår de fleste når det gjelder kjennskap til de faktiske hendelsene i Jesu liv. Denne kunnskapen har fått Sagrusten og andre til å leite etter spesielle tegn til at Markus-evangeliet er øyevitneskildringer som kan komme fra Peters munn.

– Jeg har sett spesielt på tekster der en vet at Peter var til stede, og sett på om disse tekstene har flere øyevitnedetaljer i Markus enn i de seinere evangeliene Matteus og Lukas der de baserer seg på Markus. Og det har ikke vært vanskelig å finne dem.

Som eksempel nevner Sagrusten den kjente episoden der Jesus blir vekket av fryktsomme disipler, for så å reise seg og stille stormen.

– Markus skriver at Jesus ligger på en pute bak i båten. Det er en overflødig detalj som ikke har noe med selve poenget i historien å gjøre. Og den detaljen tas ikke med i Matteus- eller Lukasevangeliet, selv der de baserer seg på Markus. Det er jo et veldig ærlig evangelium, som preges av personen Peter. Vi tas med hjem til svigermoren hans allerede i første kapittel. Han er den første disippelen som blir nevnt, og han er den siste. Noen vil si at dette er et litterært grep Markus gjør for å vise hvem som er hovedøyevitnet hans.

Det er dessuten bare Markus som tar med arameiske ord som «Effata» og «Abba».

– Peter forteller slik han husker at Jesus sa det, og det hender han bruker noen arameiske ord med særpreg. Markus, som var Peters tolk, husker noen av disse. Det er bare slik de kan ha overlevd i en tekst som bare ble mangfoldiggjort på gresk.

Økende forståelse

I løpet av 1900-tallet festet det seg et inntrykk i mange miljø om at evangeliene var legendepregede tekster som var nedskrevet lenge etter begivenhetene fant sted, og sterkt preget av lokale teologiske kjepphester. Med sin nye bok skriver Sagrusten seg inn i en kjede av forfattere som setter store spørsmålstegn ved denne fremstillingen. Sagrusten, og mange med ham, hevder at evangeliene tvert imot må tas på alvor som autentiske øyevitneskildringer til Jesu liv. Kanskje ikke en overraskende påstand for mange kristne, men like fullt er det en påstand som har møtt mye motstand i miljø som har hatt en annen oppfatning av dette spørsmålet. Men det er i ferd med å snu, sier Sagrusten.

– Det er en økende forståelse for at hvis en skal ta disse bøkene på alvor så må en også ta på alvor den selvforståelsen som forfatterne tydeligvis har. De er veldig tydelige på at de bringer videre virkelige historier. Det er en vold mot teksten å ikke ta med dette perspektivet.

Sagrusten lover at boka, som ser ut til å få tittelen «Spor etter Jesus», er en bok for folk flest. Selv om han blant andre baserer seg på akademikere som Richard Bauckham og Bart Ehrman.

– Jeg bruker en del fra Ehrmans bok «Did Jesus Exist?» (Eksisterte Jesus?, journ. overs.) Svaret hans er jo at ja, Jesus har eksistert. Boka er veldig god, selv om han på slutten presenterer en del alternative forklaringer som jeg ikke deler. Men Ehrman slår for eksempel fast at vi kan regne med at Paulus faktisk møtte Peter i Jerusalem og fikk inngående undervisning fra ham, kommenterer Sagrusten.

– Det finnes en del Jesus-bøker på engelsk som er gode. Jeg har forsøkt å sammenfatte noe av det beste stoffet på norsk, selv om jeg selvsagt har min egen personlige vri.

Svarer på spørsmål

På sine mange foredrag har Sagrusten fått rikelig anledning til å prøve ut stoffet i boka. Han merker at folk er sultne, og at denne kunnskapen svarer på tanker og spørsmål som finnes blant folk.

– Hva gjør det med kristne å få vite mer om evangeliene som øyevitneskildringer?

– Du får rykket de bibelske forfatterne nærmere oss. Ofte legger det seg et slags slør over tekstene der en tenker at dette er så lenge siden at det må være usikkert. Men tidsavstanden til bøkene ble skrevet er jo ikke så lang. De kan faktisk sammenlignes med tidsspennet som moderne biografier opererer med.

Evangeliene står altså sterkere enn på lenge som pålitelige øyevitneskildringer. Men han påpeker at selv om en del forskere siterer dem som gode kilder til Jesu liv, så er det flere som ikke aksepterer hovedpoenget i alle fire evangeliene: At Jesus sto opp fra de døde. «En selvmotsigelse», sier Sagrusten.

– Dersom noen om 2.000 år vil forske på Jens Stoltenberg så ville de selvsagt bruke historiske kilder og biografier fra vår tid. Men det ville være hovmodig om de skulle fornekte selve hovedpoenget hans, nemlig at Jens Stoltenberg var Arbeiderpartimann, bare fordi en «vet bedre i dag».

– Peter er oss

– Hvilke tanker har du gjort deg om personen Peter?

– Peter er oss. Han er en som folk kan kjenne seg igjen i, en som går på trynet. Det ville være vanskeligere å identifisere seg med en som gjør alt rett. Men han får en ny sjanse, og hans fortelling er en eksemplifisering av evangeliet. Når Paulus skriver romerbrevet 25 år seinere så er det egentlig en kommentar til det som skjer med Peter. Alt ligger der, Paulus bare bretter det ut teologisk.

– Hvorfor blir Peter den store biskopen, og ikke Paulus?

– Det begrunnes oftest med Kristus’ utvelgelse. Det blir jo stadfestet ved at han er leder, en av søylene i Urkirken. Det er jo også Peter Paulus oppsøker etter at han er omvendt. Men Peter og Paulus blir de to store i Urkirken. Eusebius siterer en kristen fra rundt år 200 som sier at både Peter og Paulus’ navn er bevart på gravsteinen deres frem til hans tid.

Søndagens tekst er et dramatisk innblikk i slutten av Peters vandring med Jesus på jorden. Jesus rykker tilbake til start og lar Peter vise sin forpliktelse på nytt, sier Sagrusten.

– Han kaller ham Simon, navnet han hadde før han ble kalt av Jesus. Dette er en gjeninnsettelse av Peter som klippen, og det skjer ved den samme sjøen der han ble kalt tre år tidligere. Det er også påfallende at han ikke bare spør om Peter kjenner ham, noe som kunne være naturlig siden Peters svik var at han ikke kjentes ved Jesus. I stedet skrur han tommeskruen til og spør: Elsker du meg? Det er her Jesus ønsker å føre oss. Det er mange som vet hvem Jesus er, og som kjenner ham, men ikke elsker ham. Særlig de som skal gi sauene mat, gjete Jesu flokk og gi dem føde – det er ikke nok at de kjenner ham, de må elske ham.