– Evangeliet kan endre samfunn over tid

I januar ble det kjent at Hjalmar Bø slutter som leder for utenlandsavdelingen til Norsk Luthersk Misjonssamband. Fra og med 1. august er han generalsekretær i Digni, som er en viktig bistandsaktør i Norge. Sommerens generalforsamling blir hans siste som misjonsleder i NLM.

På jernbanestasjonen i Oslo, i et mylder av mennesker fra ulike kulturer, står Hjalmar Bø. Han vinker fra en kafé i andre etasje. Han har nettopp gjort unna noen møter og har romslig med tid før han skal ta toget hjem til Knapstad. Bø kan se fram til familieferie i Spania før han pakker ut av kontoret og overlater pult og stol til Hans Arne Sanna (38). Selv var Bø 41 år gammel da ble leder for NLM Utland. Etter 14 år som ansatt ved avdelingen slutter han i stillingen for å jobbe med bistand.

Toyota Landcruiser

En god kollega sammenligner Bø med en Toyota Landcruiser; driftssikker og pålitelig, pliktoppfyllende og hardtarbeidende.

– Det er ikke sikkert den går i 160 kilometer i timen, men den kommer fram, sier han.

Som gammel Kina-misjonær har misjonslederen sans for bildet.

– Toyota er laget i Asia og står for kvalitet. Det er noe jeg liker. Langsiktig arbeid gir resultater, men jeg trenger tålmodighet til å vente på veksten. Ikke alt som er sådd vokser opp. Noe dør ut, men når vi vanner, sår og dyrker, vil vi få se resultater. Med andre ord: jeg tror jeg har en stayer-evne og en tålmodighet til å jobbe over lang tid, sier Bø.

Det sies at han har en ekstrem tilhørighet til Misjonssambandet. Han er vokst opp i et såkalt «sambandshjem», og under generalforsamlingen i 1982 ble faren valgt inn i hovedstyret. I tillegg har han en bror som er regionleder i NLM Sør-Vest.

– Stemmer det at du aldri har jobbet andre steder enn i NLM?

– Det stemmer nok ikke helt, men organisasjonen har alltid vært en viktig del av livet mitt. I perioder har jeg jobbet tett med kristne fra ulike land og kirkesamfunn, for eksempel da jeg og familien var utsendinger til Kina i seks år. Der jobber mange grupperinger og organisasjoner for samme sak. Den ytre motstanden førte til at det opplevdes mindre viktig hvilken sammenheng vi kom fra, sier han.

Fire enebarn

Den kommende generalsekretæren i Digni har alltid vært kristen. Årene på Drottningborg videregående skole i Ølen fikk stor betydning i en periode der troen ble utfordret.

– På Randaberg i Rogaland, der jeg kom fra, var miljøet veldig delt mellom kristne og ikke-kristne. På Drottningborg fikk jeg gode venner som ikke regnet seg som kristne. Det ble en god erfaring, som har gjort noe med meg. I løpet av de tre årene opplevde vi at medelever ble kristne og forandret. Vi fikk snakke med jevnaldrende om tro, og vi fikk be for dem. Det hadde jeg aldri opplevd tidligere.

På hjemmebane har Hjalmar Bø og kona fire barn i alderen 10 til 25 år.

– Vi pleier å si at vi har fire enebarn. Selv har jeg alltid vært glad i barn, og spredningen i alder har hjulpet oss å holde oss unge. Det har resultert i et stort kontaktnett og har vært en stor velsignelse. En periode var barna fordelt i barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Det ga oss mulighet til å følge med på hva som skjer i de ulike fasene av livet.

Familien bor i Knapstad i Østfold. Der har de et sterkt lokalt engasjement. Som et ledd i det har de sendt barna til den lokale skolen og har engasjert seg i barne- og ungdomsarbeidet på bedehuset. Bø har aldri vært en av dem som sitter benket i sofaen på fredagskveldene med pizza og «gullrekken» på NRK. Enten har han vært ute og reist, eller så har han vært på den lokale ungdomsklubben, som drives i regi av NLM og Krik.

De minst nådde

I 2009 vedtok generalforsamlingen til NLM en ny ytremisjonsstrategi fram mot 2020. Organisasjonen ønsket å bruke mer av ressursene på å nå de minst nådde folkegruppene. Målet var at 60 prosent av ressursene til ytremisjon skulle brukes på disse områdene ved slutten av perioden. I budsjettet for 2018 har de tatt høyde for 56 prosent.

– Retningen er viktigere enn tall, understreker Bø.

– Det har vært nødvendig å flytte ressurser til et arbeid der evangeliet ikke er kjent. Det har vært en viktig omstilling, mener han.

– Hva er de største utfordringene ved å satse på unådde folkegrupper?

– Rent misjonsstrategisk er disse gruppene krevende av ulike grunner; geografisk, klimatisk og religiøst. Vi snakker om politisk ustabile områder som kan rammes av terror. Det gjør det i tillegg vanskeligere å leve der også.

Ukentlig tar mennesker kontakt med organisasjonen for å snakke om mulig utreise.

– Når unge kontakter oss i begynnelsen av utdanningsløpet, regner vi med at det vil ta rundt ti år før de kan reise ut. I tillegg kontaktes vi av ektepar som er ferdig utdannet og i jobb. Da kan det gå ett til to år. Kravet til utdanning har økt i mange land, men også kravet til erfaring. For tiden har vi flere leger ute. De bør helst ha yrkeserfaring og spesialisering for å kunne jobbe i de aller fleste landene.

Sterk kirkevekst

Som ansatt i NLM Utland opplever Hjalmar Bø at han har fått se mer av Guds rike og Gud gjør i verden.

– Misjonsarbeidet som startet for 127 år siden har endret samfunn. I Kina er der millioner av kristne. Der begynner de nå å sende misjonærer til andre land i verden. Det er en sterk, kristen tilstedeværelse i en del områder av landet. Det er det også i det sørlige Etiopia. NLM har fått være med å påvirke helsesystemet og skolesystemet i landet. Mange av misjonærene som var i disse landene en kort periode fikk aldri se frukten, men i det lange løp får vi se det. På verdensbasis er det flere som har blitt kristne de siste 25 årene enn noen gang tidligere i historien.

Å møte kristne som må ofre mye for sin tro har også gjort noe med misjonslederen.

– Du møter mennesker som kan miste jobb og familie. Noen har blitt arrestert og fengslet for sin tro. Det gjør inntrykk å se den nøden de har til menneskene rundt.

Når han skifter beite fra misjon til bistand i august, vil mye være kjent.

– Jeg har vært med i styret i Digni de siste åtte årene. Ved hovedkontoret har jeg jobbet med bistandsprosjekter, og har sett arbeidet fra alle vinkler, forklarer han.

I vår besøkte han Kina. Der fikk han blant annet et gjensyn med arbeidet som han og familien var en del av for 20 år siden.

– Den gang var de helt i startgropen. Det var fantastisk å se hvordan arbeidet har utviklet seg og det sterke engasjementet for å se utvikling i de fattige områdene. Noen prosjekter går på å hjelpe barn som er forlatt. Gjennom prosjektet jobbes det strategisk med skoler, myndigheter, foreldre og besteforeldre for å endre holdninger, slik at barna får bedre oppvekstvilkår. Jeg fikk se at det som ble sådd, blir høstet. Verken bistand eller misjon er «kvikk fiks». Det dreier seg om langsiktig arbeid. Ved å investere i mennesker og bidra til å endre strukturer, skjer det endringer over tid, sier han.