Evig pendler
De fem årene han har pendlet har Ingvar Torsvik manglet fast menighetstilknytning. Han nekter likevel for at han er forsamlingsløs: - Den norske kirke er min menighet, sier Normisjons påtroppende generalsekretær.
Publisert
Sist oppdatert
Dagen møter Ingvar Torsvik på Baker Brun på Bergen Storsenter. Etter å ha forsikret seg om at det ikke skjuler seg sylteagurk i staffasjen på karbonadesmørbrødet han har foran seg, er han klar for lunsj og bli kjent-samtalen som vi har bedt om på vegne av våre lesere.
Han har noe kunstnerisk ved seg, Ingvar Torsvik. Noe flerdimensjonalt og asymmetrisk som det ikke er helt lett å få tak i.
Det er som han ikke helt har landet, ikke helt er hjemme. Men så er han da også stadig på farten med hjem og kone i Sandnes, og jobb i Os utenfor Bergen.
Han er indremisjonsgutten som fant sin plass i kirken, Misjonshøgskole-studenten som ble lærer, og presten som jobber som kommunalsjef for oppvekst og kultur.
For å nevne noe.
Annonse
Nesten misjonær
Spenningen i kirketilhørighet begynte allerede hjemme i Fana i Bergen, med en mor av bedehusslekt og en far som var aktiv i Den norske kirke. Selv valgte Torsvik Indremisjonsforbundets forsamling Betlehem i Bergen så raskt han kunne bestemme selv.
Fra han var liten snakket han om å bli misjonær. Det ble han bare nesten.
Fra første januar 2014 skal Ingvar Torsvik imidlertid lede en av Norges største misjonsorganisasjoner. Ifølge organisasjonens egenpresentasjon favner den over 70.000 personer over hele Norge, inkludert medlemmene i Acta - barn og unge i Normisjon.
Den evangelisk lutherske organisasjonen har menigheter i de fleste storbyer og driver utstrakt arbeid på bedehus og i husfellesskap. Normisjon kan vise til 1250 voksenfellesskap, 600 Acta-lag og 270 samarbeidsmenigheter i Den norske kirke, og har om lag 30 misjonærer ute som driver menighetsbyggende arbeid i 10 land.
For Torsvik stod valget mellom Misjonshøgskolen og Sjøforsvaret. En lærer på Misjonshøgskolen anbefalte et prøveår der, og han valgte å fortsette da året var omme. Så fulgte noen hektiske år.
Han hadde truffet Bente og giftet seg med henne. Pionérarbeid i Brasil dukket opp som en mulighet. Ingvar Torsvik skrev oppgave om landet - ifølge ham selv hans eneste konkrete befatning med misjon - og var klar:
- Det var min drømmeplass.
I møte med personalavdelingen i NMS og spørsmål fra kona som var nybakt mor, slo han fra seg tanken:
- En setter ikke misjonskallet før farskallet, forklarer han.
Ville ikke famlet
Torsvik innstilte seg på prestetjeneste, men tok også pedagogikk på lærerskolen. Han fikk bytte på å jobbe halvt som prest og halvt som lærer. Deretter tok det ene det andre. Han gikk fra stilling som klassestyrer til en jobb som rektor. Derfra bar det til Sandnes kommune og oppgave som områdesjef for 15 skoler.
Annonse
At presteyrket skulle være et feil valg, avviser han:
- Nei, ikke i det hele tatt. Kunne jeg valgt om igjen ville jeg ikke famlet meg frem. Å modnes som mann og teolog var helt uvurderlig for meg. Jeg måtte forholde meg til virkeligheten og utfordre barnetroen. For meg har teologien vært helt enorm.
Likevel er det samfunnsbygger Torsvik definerer seg som nå. Og det oppdraget synes han er både viktig og spennende.
- Jeg har fått lede folk som er mye flinkere enn meg selv. Topputdannede lærere, psykologer og kulturfolk.
Han søkte på andre kommunale stillinger samtidig med at han tok kontakt med Normisjon om generalsekretærstillingen.
Dagen vil vite om det likevel var snakk om et kall i bunn. Det svarer ikke Torsvik et direkte ja på:
- Generalsekretær Rolf Kjøde og styreformann Tormod Kleiven kom på privat besøk til Bergen for å fortelle om Normisjon og jobben som generalsekretær. Det var først i intervjuet at jeg visste at det var denne jobben jeg ville ha. Det gikk på mulighetene som finnes i en stor organisasjon, og landsstyrets ønske om å utvikle Normisjon.
- Det ble sagt at du ble valgt blant annet på grunn av din lederkompetanse. Hvordan ser du på det å lede et åndelig arbeid?
- Det er ikke så stor forskjell på en frivillig organisasjon og en kommune når det gjelder å bygge organisasjon. Det er de samme mekanismene, de samme behov for å bli sett, utfordret og mestre jobben. De samme negative krefter knyttet til motstand mot endring. «What's in it for me» gjelder også i kristne organisasjoner. Kristne er ikke bedre enn andre. De er opptatt av trygghet på egen arbeidsplass.
Annonse
Normisjons påtroppende generalsekretær vil trekke inn den åndelige dimensjonen når det kommer til misjonstenkningen:
- Hvorfor gjør vi det vi gjør? Vil vi eller må vi? Er misjonsbefalingen en stående ordre, et pålegg eller en mulighet?
Han svarer selv:
- Misjonsbefalingen gir anledning til å realisere et liv som er minst like spennende som å ha et annet liv, sier han.
Radiomenighet
Ingvar Torsvik kjente ikke til Normisjons omfattende arbeid da han første gang orienterte seg i retning organisasjonen. I intervju med Dagen i juli fortalte han at han fikk sjokk da han leste på organisasjonens nettside om hvor stort arbeidet var.
Samtidig var han også et ukjent navn for lederne som rekrutterte ham og misjonsfolket som han skal lede. Vi spør pendleren om hva som er hans hjemmemenighet etter fem år på farten.
- Det er kirken, Den norske. Vi har gått i en del menigheter, ikke minst radiomenigheten, smiler Torsvik. Blomvåg kirke i barndommens sommerparadis, Øygarden, der foreldrene hans er fra, er et av gudshusene som han og kona har vært innom om søndagene. Han nevner også Bymenigheten i Sandnes, men vedgår at det ikke er ofte han viser seg der. I dag har han ingen engasjement i hjemmemenigheten.
- Hvorfor har du ikke engasjert deg der når du er hjemme i helgene?
Annonse
- Jeg har mer enn nok arbeid. Det hadde blitt for fragmentert, og jeg hadde ikke fått det til.
- Regner du det som en svakhet at du ikke har en hjemmemenighet?
- Ja, helt klart.
- Er dette noe du har savnet?
- Ja, absolutt.
- Kunne du ha prioritert annerledes for å få det til?
- Det kunne vi, men jeg står ved valget som vi har gjort.
- Er du i praksis menighetsløs?
Annonse
- Overhode ikke, svarer Torsvik. Han viser til de ulike forsamlingene som han går i og peker på ledernettverket i Sandnes som han er del av. En gang i måneden kommer flere menn sammen og snakker om å være leder og menneske.
- Jeg kaller dem for heia-gjengen. Der kan vi snakke om alt mulig, også åndelige ting, og ikke minst jobb.
Er ikke blitt utfordret
Når Dagen vil vite hvordan Normisjon-generalen vil beskrive seg selv teologisk, begynner han med å vise til litteratur:
- Jeg har vært veldig nøye med hva jeg har lest og hvilke teologiske skrifter jeg skulle bruke da jeg la opp teologistudiet. Du blir påvirket av det du leser og formet av tanker du møter. Det har vært Aksel Valen-Sendstad og Ivar P. Seierstad, konservative teologer. Jeg har sansen for teoriene innenfor konservativ og pietistisk kristendom, men synes vi er for lite rause i forhold til uttrykk og hvem vi tar med inn. Dette er rart når vi vet hvor raus Vårherre er.
Den norske kirkens bevegelse «til høyre og venstre samtidig» har den påtroppende generalen likevel lite tro på. Han mener det kirken prøver på er umulig. Likevel kunne han selv vært ansatt der:
- Klart jeg kunne vært prest.
- Åtte av tolv biskoper går inn for kirkelig vigsel av likekjønnede par?
Annonse
- Det får bli deres problem. Tanken deres er nok at de skal favne alle, men når du skal favne alt mister du det du har i hendene.
- Hva mener du selv?
- Jeg har ikke forholdt meg til det, har ikke tenkt på det.
- Men du er prest i kirken?
- Ja, jeg er prest og har ikke meldt meg ut. Jeg er ikke blitt utfordret på det. Dette er ting som jeg synes er vanskelig. Normisjon har klare statutter på dette og de har jeg sluttet meg til, sier Torsvik.
Perifer sak
Ifølge Normisjons strategidokument ønsker organisasjonen å oppmuntre til lokalt samarbeid med Den norske kirke «der det ligger til rette for det teologisk og strategisk». Dokumentet åpner for at en teologisk situasjon kan føre til et større oppbrudd fra Den norske kirke.
Da «vil Normisjon søke å finne kirkelige løsninger sammen med andre for å unngå unødig fragmentering og marginalisering». Normisjon vil også «ta initiativ til et nærmere samarbeid med andre organisasjoner og kirker, både på klassisk evangelisk luthersk grunn, og tverrkirkelig på basis av felles forståelse av Bibelen som Guds ord».
Torsvik skiller mellom homofilt samliv og praksis.
Annonse
- For meg er dette en totalt perifer sak. Jeg ønsker å bruke kreftene i Normisjon på det som samler. Jeg sier ikke at disse teologiske og praktiske problemene er uvesentlige, men ethvert forsøk på å løse dem fører til nye dilemmaer.
- Kunne du viet et homofilt par selv?
- Det blir en utopi. Det har ikke vært en problemstilling. Hvis det blir det, så har jeg mange tanker om det, men jeg hadde ikke kommet i den situasjonen, presiserer han.
Dagen ønsker å vite hva som får Ingvar Torsviks hjerte til å svulme.
- Når mennesker plutselig får et glimt av hva det går i, og får øye på seg selv.
Den kommende generalsekretæren nekter å utdype, men gir likevel et hint:
- Kristendommen er ingen forstandsreligion, men en åpenbaringsreligion. I det øyeblikket du får øye på Gud vil du få øye på mennesker.
Liker Leonard
Annonse
Selv gleder Ingvar Torsvik sine medmennesker med musikk, og tar gjerne frem gitaren når det måtte passe. Den jødiske låtskriveren og sangeren, Leonard Cohen, kjent blant annet for sangen «Halleluja», er en favoritt:
- Jeg har alltid lurt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Sangen «If it be your will» av Leonard Cohen møtte denne uroen i meg og bekreftet det jeg har visst hele tiden, at «det er en tid for alt» og at «jeg ikke kan vite hva som vil lykkes, eller om begge deler er like gode», skriver han i en epost til Dagen som han sender etter intervjuet.
Ett spørsmål har forblitt ubesvart.
- Du har meldt at du ikke kommer til å flytte til Oslo. Trives du med pendling?
- Bente driver frisørsalong og den er noe stedbundet. Jeg liker meg der jeg er og har nettverket mitt i Sandnes. Mye av min jobb skal være mot ledere som driver Normisjon på ulike nivå, og det kan godt kombineres med pendlertilværelsen.
