– Få blir kristne i voksen alder
Forskning viser at svært få blir kristne i voksen alder. – Det gjør historien om Ingunn Stræte Lie ekstra spesiell, mener Bård Eirik Hallesby Norheim, førsteamanuensis i praktisk teologi ved NLA Høgskolen.
Tvert imot viser forskning på ungdommer og (unge) voksnes vei til tro fra både Norge, Danmark, Tyskland og USA at de fleste som kommer til kristen tro gjør det før de fyller 20 år.
I dette rommet fant ateisten Ingunn fred
Annonse
Langsom tilnærming
Norheim har bakgrunn som misjonær i Estland. Derfra har han hørt møtt tilsvarende historier som den Ingunn forteller, om folk som nærmer seg kirken litt langsomt.
– Han som i mange år ledet estisk Melodi Grandprix fortalte meg at han hadde sittet gjemt bak en søyle i en av de store kirkene i Tallinn i flere år. Han oppsøkte den i en periode på to-tre år, før han etter hvert begynte å si at «dette er mitt sted, her hører jeg til». For han og flere andre handler det om å komme inn i et rom som rommer noe større, og der de får anledning til å bruke tid i stillhet, sier han.
Trosopplæring
– Ingunn Stræte Lies erfaring er at kirken trenger trosopplæringstiltak, slik at mennesker får et påskudd for å gå i dit. Hva tenker du om det?
– Det tenker jeg er helt avgjørende. Men en ting er å gi folk en unnskyldning for å komme, noe annet er å gi dem en unnskyldning for å bli. Det er ikke alltid sikkert at svaret på de to spørsmålene er det samme.
Norheim opplever at historien om Ingunn setter i gang noen refleksjoner om hvordan man, også i høyere utdanning, kan øve opp skjønn til å møte mennesker på deres premisser. Ved NLA utdanner de både lærere og prester. Når han leser om læreren i KRL, og om presten «Narve», slår det ham at de som høgskole har et oppdrag med å utdanne vise formidlere som er vare for hva folk egentlig etterspør.
Annonse
– Da tenker jeg på det å se andre, og å vise varhet i møte med alle typer mennesker og situasjoner.
Romme mennesker
– Hvis vi sier at vi skal drive med danning, da må vi danne mennesker som kan romme nettopp mennesker som forteller fortellinger som denne, sier han.
For Ingunn var det avgjørende at ingen sa «hei». Hun ville ikke bli sett. Men flere undersøkelser viser det motsatte; at folk gjerne vil bli sett når de kommer til en menighet. Ofte er det avgjørende for om de kommer tilbake.
– For de fleste er det viktig å bli sett, men det er ikke alle som ønsker en kaffekopp eller hilsende hånd rett i trynet når de oppsøker en kirke eller forsamling. Det viktigste er vel uansett at man er oppriktig interessert i de man møter, og at det å «se» en annen ikke må bli noe instrumentelt. Vi ser folk fordi det er slik det kristne fellesskapet faktisk er, og ikke for å få dem interessert i noe annet, mener Norheim.
Bredde av gudstjenester
Han tror at fortellingen om Ingunn utfordrer kirken til å våge å utvikle en bredde av gudstjenester og samlinger, kanskje til og med innenfor rammen av en forsamling eller menighet.
– Martin Luther talte varmt om å utvikle minst tre ulike «messer» - katedralmessen, der en kan gjemme seg bak søylene i katedralen, den tyske messen som formidler evangeliet i nær kontakt med lokal kultur og språk og den tredje messen som er for et tettere fellesskap som vil fordype seg i Guds Ord sammen.
Annonse
– Kontakten med andre kristne ble viktig for Ingunn i en fase der hun nærmet seg kirken og troen. Hvor viktig er dette for at mennesker skal komme til tro i dag?
– Alt tyder på at det er helt avgjørende med samtalepartnere som man kan «spille ball» med. Forskning om unge og tro framhever også betydningen av å møte troverdige, dialogiske hverdagsvitnesbyrd, sier Norheim.
