Færre blir frivillige etter pandemien: Jørunn og Gunn Beate trodde ikke de hadde noe å bidra med

Sommeren er rett rundt hjørnet, med alle sine festivaler og arrangementer.

De fleste er helt eller delvis avhengig av frivilliges armer og bein.

Men de blir færre.

Etter koronapandemien har forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor funnet ut at antallet frivillige i Norge har gått ned med fem prosent.

Samtidig forteller én av tre organisasjoner i spørreundersøkelsen i samme forskningsartikkel at de har utfordringer med rekrutteringen av nye frivillige.

Ekteparet Jørunn og Gunn Beate Vedumsdalen fra Grimstad er derimot blant dem som har kommet til på denne siden av pandemien.

– Vi møtte hverandre i 1998 på festivalen Skjærgårds. I fjor opplevde jeg at Gud sa at vi skulle gi noe tilbake. Og sånn ble vi frivillige, sier Jørunn.

Dagen møter frivillig-paret på russetreffet til Kristenrussen, arrangert av Stiftelsen Skjærgårds.

Trodde de var for gamle

Gunn Beate var først skeptisk da ektemannen foreslo å være frivillige på Skjærgårds sin sommerfestival for ungdommer.

– For å være ærlig følte jeg meg litt for gammel. Jeg trodde ikke jeg hadde noe å bidra meg, forteller hun.

Men hun lot seg overbevise av Jørunns opplevelse.

At barna hadde blitt voksne og flyttet ut av hjemmet ga dem også større frihet.

Sammen dro de til Tvedestrand med bobilen og meldte seg til tjeneste.

Mottakelsen glemmer de ikke.

– En stor familie

– Vi ble så varmt ønsket velkommen av både ledelsen og andre frivillige. De syntes det var fantastisk at vi var der. Vi følte oss virkelig ønsket, sier Jørunn.

Ekteparet ble tildelt oppgaver etter behov og ble med i ulike frivillig-grupper.

– Det var jo frivillige der i alle aldre. Og vi ble som en stor familie. Alt dette med å være for gammel og sånt var bare noe hodet fant på, sier Gunn Beate.

For ungdommen

Under Skjærgårds-festivalen i fjor hjalp ekteparet til på kjøkkenet. I tillegg hadde de noen kveldsvakter ved informasjonsdesken.

– Det var jo egentlig bare gøy. Vi koste oss med å lage mat og snakke med folk. Da vi var ferdige føltes det nesten ikke som at vi hadde gjort noe, sier Jørunn.

I 2023 har de meldt seg som frivillige både på russetreffet til Kristenrussen på Hedmarktoppen i Hamar og på Skjærgårdsfestivalen i sommer. Begge i regi av Stiftelsen Skjærgårds.

– Du sitter igjen med en følelse av å få mye mer igjen enn det du gir. Alle menneskene du møter og de samtalene du får med de unge er så verdifulle, sier Gunn Beate.

Ekteparet er også foreldre til barn som har vært deltakere på ulike kristne festivaler.

De merker som voksne frivillige at ungdommene oppsøker dem for samtaler.

– Jeg tror ungdommene synes det er fint å ha noen synlige og trygge voksne de kan prate med. Noen som ikke er foreldrene deres. Vi har i alle fall merket at vi kan få være til velsignelse for de yngre, sier Gunn Beate.

Jørunn er enig.

– Vi orker kanskje ikke løfte og rigge svære ting, men det er så mye annet vår generasjon kan bidra med som frivillige på en ungdomsfestival. Ikke legg begrensninger på deg selv før du har sett hva slags behov som finnes. Vi visste egentlig ikke hva vi gikk til, men for oss har det føltes som å gå i ferdiglagte gjerninger, sier han.

Frir til foreldrene

Festivalsjef for Skjærgårds, Roar K. Eikli, skryter av ekteparet Vedumsdalen og mener de representerer en ny gruppe frivillige for kristne festivaler.

– Vi ser at de som nå er foreldre til ungdomsgenerasjonen gjerne vil være med på å gi barna sine de samme opplevelsene som de selv fikk. Disse så vi ikke så mange av før koronapandemien, men det er svært gledelig og noe vi vil oppfordre enda flere til, sier Eikli.

– Hvorfor er akkurat denne målgruppen viktig for ungdomsarrangementer?

– Den ene grunnen er at ungdomsgenerasjonen trenger trygge voksne de kan ha tillit til. Den andre er at vi ønsker at de yngre først og fremst skal få være deltakere – ikke en målgruppe for rekruttering. Disse fellessamlingene for kristne ungdommer i Norge opplever vi at er svært verdifulle.

– Hva betyr å få inn frivillige slik som Jørunn og Gunn Beate Vedumsdalen?

– Utrolig mye. De er et fantastisk ektepar og et eksempel til etterfølgelse. Her har du to personer med egne barn som har flyttet ut, som får mer tid og har et brennende ønske om å investere tid og krefter på ungdommen. Ungdomsgenerasjonen trenger at flere av oss som er 40 pluss melder oss på og bidrar der der de samles, sier festivalsjefen.

Tror på bedring

Eikli forteller at Stiftelsen Skjærgårds ligger i rute når det gjelder å skaffe nok frivillige i sommer.

Gjensynsgleden blant de som ble holdt borte fra hverandre under pandemiens nedstengninger har vært stor.

Men festivalsjefen har merket at rekrutteringen av nye frivillige har vært trå, både hos dem og andre organisasjoner han har snakket med.

– Jeg tror det handler om at nå har det vært mye stillstand lenge. Men vi håper det vil jevne seg ut med tiden når flere aktiviteter tar seg opp.

– Kunne dere klart dere uten frivillige?

– Nei, virkelig ikke. Konsekvensene ville blitt altfor dyre både for oss og deltakerne. Mange jobber allerede i en økonomisk motbakke, så frivillige er helt avgjørende for festival-Norge, sier Eikli.

– Sommerens høydepunkt

Jørunn og Gunn Beate Vedumsdalen er klare for nok en sommer i frivillighetens tegn.

– Forrige sommer ble uka på Skjærgårds feriens høydepunkt. Vi gleder oss til å treffe alle venner og kjente på nytt i år, sier Jørunn.

Ekteparet oppfordrer flere til å melde seg som frivillige på et ungdomsarrangement i sommer.

– Følelsen vi satt igjen med var at vi fikk så mye igjen for det vi gjorde. Vi fikk oppleve å være en velsignelse for ungdommene. Og den følelsen gir mersmak, sier Gunn Beate Vedumsdalen.