Færre kneler for Gud i norske kirker: – Må vinnes tilbake

Nylig åpnet Sædalen kirke i Bergen.

Det flunkende nye kirkebygget har klatrevegg i kirketårnet, parkering under jorden og solcellepanel på taket.

Alterringen har derimot fått mindre plass. Den er både liten og flyttbar.

– Jeg tror ikke de unge i menigheten ville ha visst hvordan de skal bruke den, sier sogneprest Leidulf Øy.

Han forteller at menigheten har praktisert nattverd stående siden starten. Mest fordi det har vært praktisk.

– Vi har jo feiret gudstjeneste i skolebygg og ikke hatt noe eget bygg før nå, sier Øy.

En oversikt Dagen har fått tilgang til, viser at den tradisjonelle alterringen, som står fast i en halvsirkel rundt alteret, er i ferd med å forsvinne helt.

I nye kirkebygg er alterringen erstattet med flyttbare knelebenker.

I ferd med å forsvinne

Seniorrådgiver for kirkebygg i kirkerådet, Martin Reichenbach, har merket seg trenden.

– I nyere kirker er mitt inntrykk at alterringen nesten alltid er flyttbar, sier Reichenbach til Dagen.

Den norske kirkes regler for liturgisk inventar og utstyr slår fast at det skal være en alterring, men at denne kan flyttes.

Dermed kan alterringen fjernes under gudstjenesten.

Senker terskelen

Sogneprest Skule Bjørnstad i Ranheim og Charlottenlund menighet i Trondheim sier til Dagen at kirkegjengere som regel alltid tar imot nattverden stående.

– Ja, veldig ofte stående. Noen ganger knelende, men de fleste tar imot nattverden mens de står, sier Bjørnstad.

– Hvorfor?

– Vi ser at dette senker terskelen for å gå fram til nattverd.

– Hvorfor senker det terskelen, tror du?

– Det tar mindre tid og det tar bort noe av fokuset på den enkelte. Og så kan folk oppleve det positivt med det fellesskapet man opplever når man går fram sammen.

Bjørnstad sier dessuten at det er enklere for eldre med helseutfordringer å stå enn å knele.

– Men mister man ikke noe viktig når man ikke kneler for Gud?

– Det kan man gjøre. Men det er også viktig hvordan det blir forkynt. Man kan bøye seg for Gud uten å gjøre det fysisk, slik man gjør i syndsbekjennelsen, sier Bjørnstad.

Kø ved knelebenken

I Bogafjell kirke i Sandnes har man også en flyttbar knelebenk.

Sogneprest Torstein Nordal forteller at de aller fleste mottar nattverd stående.

– Men det er stort sett alltid kø av både unge og eldre foran knelebenken, som er plassert ved den ene siden av alteret.

– Hvorfor?

– For mange som kommer hit, så er dette det eneste punktet i løpet av uken at de kneler. De føler nok at de trenger det, sier Nordal.

Selv føler han et behov for å knele.

– Jeg trenger å knele, jeg trenger å folde hendene og å korse meg. Det er en del av troens rytme, sier Nordal.

– Må vinnes tilbake

William Grosås, høyskolelektor i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen Bergen, mener kristne mister noe når man ikke kneler.

– Kroppen lærer tanken å tro. Det å løfte hender, knele, korse seg, men også å oppholde seg i et rom som er viet til bønn og tilbedelse – er en måte man å vokse i troen på, sier Grosås.

Han mener kristne må vinne tilbake praksisen med å knele.

– Mitt inntrykk er at man også i frikirkelige miljøer knelte mye mer før. Hvis man hadde en bibelgruppe i hjemme, så knelte man ofte på slutten når man skulle be, sier Grosås.

En bønnepraksis

Han mener at kneling ikke først og fremst er noe som må knyttes til nattverd.

– Kneling under bønn har en lengre og sterkere tradisjon enn kneling under nattverd.

Grosås forklarer at kneling under nattverd var noe som tok seg opp etter reformasjonen.

– Da fikk forkynnelsen større plass i gudstjenesten, noe som førte til at man satt inn kirkebenker. Der var det såpass trangt at man ikke kunne knele på plassen sin. Så da ble nattverden stedet der man knelte.

Knele i hjertet?

Når nå kneling under nattverden er i ferd med å forsvinne, må den praktiseres andre steder i gudstjenesten, mener Grosås.

– Kan man ikke bare knele i sitt hjerte?

– Som jeg sa, kroppen lærer tanken å tro.

Grosås tror nye kirker kan gi helt nye muligheter for kneling i gudstjenesten.

– Nye kirker har jo ikke bare flyttbare knelebenker, de har også flyttbare stoler. Da kan man gi større plass mellom radene eller fjerne stoler, slik at folk kan knele der de er.

– Hvorfor ikke knele under syndsbekjennelsen eller under en sang? spør Grosås.

– Underkommunisert

Vi er tilbake i Sædalen kirke.

Sogneprest Leidulf Øy erkjenner at han har savnet muligheten til å knele gudstjenesten.

Han tror det vil føles uvant for menigheten å knele på plassen sin, slik Grosås foreslår.

Men de nye knelebenkene vil bli brukt.

– Vi har savnet å knele, for det ligger en overgivelse til Gud i det. Jeg tror det er en side ved troen som har blitt underkommunisert, sier Øy.