Faktisk.no: Russland sprer desinformasjon ved hjelp av store nettverk

Desinformasjon har alltid vært en stor del av krigføring. Men aktørene blir stadig mer avanserte, og også nordmenn blir forsøkt lurt i sosiale medier.

Russiske tropper gikk inn i Ukraina natt til torsdag denne uken. Men det er flere år siden russiske myndigheter startet med å skape en oppdiktet fortelling om Ukraina gjennom å spre løgner og myter.

Slike løgner har blant annet vært at Ukraina driver folkemord på egne innbyggere, og at Ukraina er styrt av fascister som har fått hjelp av Vesten.

Hensikten har vært å rettferdiggjøre Ukraina-konflikten som har pågått siden 2014. Nå brukes fortellingen til å rettferdiggjøre Russlands angrep på nabolandet.

Eskil Grendahl Sivertsen er tidligere offiser i psykologiske operasjoner med ti års strategisk kommunikasjonserfaring fra Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Nå er han spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og jobber mye med desinformasjon.

– Det er et uttrykk som heter at «sannheten er krigens første offer». Desinformasjon er ikke noe som kommer i tillegg til krig, det er en helt sentral del av krigføringen, sier Sivertsen.

Desinformasjon er bevisst spredning av feilaktig eller villedende informasjon. Hensikten kan være å spre visse holdninger, eller å få mottakerne til å reagere på bestemte måter.

For å poengtere at desinformasjon har eksistert siden tidenes morgen, trekker Sivertsen frem boken «Kunsten å krige». Den er skrevet av kinesiske Sun Tzu rundt 500 år før Kristus.

– Det er et klassisk verk om militær strategi. Sun Tzu skriver om hvordan villedning er en viktig komponent av krigføring. Og selv om den er skrevet 500 år før Kristus, står den seg fortsatt. I mange år har for eksempel Russland prøvd å etablere en sannhet for å nå sine egne strategiske mål.

Spesialrådgiveren sier at desinformasjon brukes strategisk for å skape en fortelling som skal legitimere den ulovlige annekteringen av Krim, destabiliseringen i Øst-Ukraina og de krigshandlingene vi nå ser.

Fortellingen er myntet både på den russiske befolkningen og det internasjonale samfunnet. Desinformasjon brukes for å påvirke folks virkelighetsoppfatning.

– Et godt eksempel på dette er når Putin prøver å etablere en sannhet om at den russisk-talende befolkningen i Ukraina er utsatt for overgrep og drap. De bruker dette som én av flere grunner til at de nå går til angrep på Ukraina, forklarer Sivertsen.

– Sakene er gjerne sterkt emosjonelt vinklet og vanskelig å faktasjekke.

EUvsDisinfo jobber med å identifisere og reagere mot Russlands desinformasjonskampanjer mot EU og unionens medlems- og naboland. De har kartlagt de syv største løgnene og mytene som Russland har prøvd å etablere som sannheter ved å spre dem ofte og mye.

En slik påstand er for eksempel at krisen er NATO og Vestens skyld. Hvis de hadde holdt løftet om å ikke utvide alliansen, ville ikke Russland følt seg truet, er påstanden.

Sivertsen forklarer at Russland gjennom flere år har bygget et nettverk for å kunne spre feilaktige opplysninger. Det amerikanske utenriksdepartementet har skrevet en rapport om dette, og kaller nettverket et økosystem.

De har delt opp nettverket i fem pilarer, fra det åpne til det skjulte:

Offisiell myndighetskommunikasjon: Kommunikasjon fra myndighetene.

Statskontrollert media: Medier som er eid/kontrollert av staten.

Proxy-aktører: Nettsider som fremstår som uavhengige, men som direkte eller indirekte er kontrollert av russiske myndigheter.

Sosiale medier: Trollfabrikker og automatiserte kontoer.

Cyber-basert desinformasjon: Kan for eksempel være at man hacker seg inn på mailkontoer og stjeler informasjon som man sprer for å undergrave en politiker eller stat. Det kan også være at man tar over en kjent nyhetsplattform og forandrer innholdet på den.

Sivertsen forklarer at pilarene kalles et økosystem fordi de spiller sammen. Det kan for eksempel starte med at den statseide nyhetskanalen Russia Today (RT) skriver en artikkel basert på desinformasjon.

Så kan myndighetene bruke trollfabrikker eller falske kontoer for å spre innholdet i sosiale medier. Deretter kan det være at artikkelen blir skrevet om på nettsteder som fremstår som uavhengige, altså det som kalles proxy-sider.

– Målet er å styrke troverdigheten til saken og tåkelegge opprinnelsen. Da blir det vanskeligere for folk flest å skjønne at informasjonen ikke stemmer, sier Sivertsen.

Det har også skjedd at slike saker har havnet i Norge, ifølge Sivertsen:

– Vi har sett flere eksempler på at norske alternative medier, som for eksempel Steigan.no, har laget saker basert på russisk-kontrollerte nyhetsplattformer.

Et eksempel er et intervju med dokumentarfilmskaperen John Pilger, som Steigan.no publiserte i 2019. Nettstedet opplyser selv i saken at intervjuet er hentet fra Strategic Culture Foundation, som er en russisk proxy-aktør.

Pål Steigan er sjefredaktør i Steigan.no . Han ser ingen grunn til å ikke bruke russiske nettsteder som kilder for sine saker.

– Du kan hilse spesialrådgiver Sivertsen og si at den som skal drive seriøs journalistikk om internasjonale spørsmål i dag, naturligvis må følge med på og sitere russiske kilder, skriver Steigan i en e-post til Faktisk.no.

Han opplyser at Steigan.no driver overvåking av kilder på alle kontinenter og på åtte–ti forskjellige språk.

– Vi har antakelig det mest varierte tilfanget av kilder i norsk presse, mener Steigan.

Ifølge sjefredaktøren har Steigan.no sitert russiske RT 422 ganger og Aftenposten 627 ganger i de 13 000 artiklene nettstedet har publisert. Han viser til at Steigan.no også bruker mye amerikanske, britiske, franske, italienske, ukrainske, tyske, arabiske, afrikanske og kinesiske kilder.

– For meg er kildeinnhenting, bredde i informasjonsgrunnlaget og kildekritikk like naturlig som å spise og sove, skriver Steigan.

Han mener at russiske medier er «mangslungne», men at noen av dem driver interessant journalistikk:

– Men de er naturligvis partiske, som alle medier i denne verden. Det jeg har lest fra FFI virker også ganske partisk, så det er ikke noe russerne er alene om.

Det finnes eksempler på at redaksjonelle, uavhengige medier blir lurt fordi de ikke skjønner at de tilsynelatende uavhengige sidene er kontrollert av russiske myndigheter, ifølge Sivertsen.

– Da blir det en form for hvitvasking av desinformasjon, sier han.

I 2020 avslørte NRKBeta at alle store norske medier hadde blitt lurt av russiske trollkontoer på Twitter. De brukte Twitter-meldinger fra kontoene som eksempler i sine egne saker.

En kjent russisk trollfabrikk er Internet Research Agency. Det er dokumentert at trollfabrikken brukte sosiale medier for å splitte den amerikanske befolkningen under presidentvalgkampen i 2016.

I forbindelse med stortingsvalget i 2021 undersøkte Sivertsen og hans medarbeidere om utenlandske aktører prøvde å påvirke valgresultatet, valgdeltakelsen eller tilliten til valget. Konklusjonen ble at det ikke var tilfelle, men at utenlandske aktører prøver å påvirke nordmenn i sosiale medier.

Professor i sikkerhetsstudier ved Norges arktiske universitet, Gunhild Hoogensen Gjørv, sier at desinformasjon alltid har vært en viktig del av kriser og kriger for å påvirke befolkninger politisk.

Hun leder forskningsgruppen « The Grey Zone » og har nylig lansert prosjektet FAKENEWS som skal se nærmere på hvordan mennesker reagerer på feil- og desinformasjon i kriser og konflikter.

Professoren forklarer at desinformasjon også kan brukes til å tjene penger:

– Falsk informasjon kan være skapt for å generere klikk og tjene penger til dem som distribuerer denne informasjonen. Det trenger ikke være en politisk hensikt bak å påvirke folk, selv om det fortsatt kan ha politiske konsekvenser, forklarer hun.

Saker som blir spredt kan også være både sanne og usanne på én gang.

– Desinformasjon kan ta utgangspunkt i noe som er sant, men vrir det med informasjon som hisser opp folk og skaper tvil. Målet kan være å påvirke mottaker politisk, helst i retning en annen politisk påstand, forklarer Gjørv.

– Denne typen informasjon er provoserende, opphissende, og genererer umiddelbar respons i oss. Da blir informasjonen delt videre på grunn av for eksempel frykt, angst eller sinne.

Les artikkelen på Faktisk.no