Fant hverandre på ny etter samlivsbruddet
For Ole og Solveig Fjermestad ble separasjon en siste utvei. På tross av sine verdier flyttet de fra hverandre etter 28 års ekteskap. To år senere fant de tilbake til hverandre og avla nye ekteskapsløfter.
I 2010 tar ekteparet Fjermestad fra Stavanger den vanskelige avgjørelsen om å gå fra hverandre. De har prøvd alt og belastningen av å bo sammen blir for stor.
På den tiden sliter Ole med en mild depresjon og har gått i terapi hos psykolog i flere år. En av mange ting han avdekker i terapien, er at han ikke lenger er glad i ektefellen.
Annonse
- Det var en enormt vanskelig erkjennelse, forteller Ole som valgte å være ærlig med ektefellen.
- Og plutselig ble dette et problem for henne også, fortsetter han.
Ekteparet begynner å gå i parterapi, men opplever ikke den ønskede framdriften. Ole, som fortsatt går til personlig terapi, innser at kjærligheten til kona har slukket.
- Det var et veldig sinne i meg som hadde bygget seg opp over tid, og som var rettet mot Solveig. Hun hadde ikke gjort noe galt eller vært ufin, men jeg hadde ikke verktøy til å håndtere ting i ekteskapet som jeg reagerte på, forklarer han.
- Sinnet mitt fortrengte de gode følelsene overfor henne, utdyper han.
De flytter fra hverandre i en prøveperiode på ti uker for å se om litt avstand kan hjelpe, men å bo fra hverandre endrer ingenting mellom dem. En ny sommer og høst går med til parterapi, men uten at det hjelper. For ikke å slite seg ut tar de ut separasjon og begynner en hverdag uten hverandre.
- Å leve med en mann som ikke lenger er glad i deg er helt umenneskelig og til slutt maktet jeg det ikke. Det gikk utover psyken min og jeg kunne ikke gjøre noe for at Ole skulle bli glad i meg igjen, forteller Solveig som kjøper en egen leilighet og flytter ut av ekteparets felles hus.
- For meg ble det viktig å gjennomføre separasjonen helt. Vi måtte kutte båndene som holdt oss sammen, fortsetter hun.
Annonse
Menighet og venner har alltid vært en viktig del av ekteparets hverdag. Gjennom tjeneste er de begge profilerte i menigheten, spesielt Ole som er aktiv i lovsangen.
For Solveig blir det veldig vanskelig å se Ole i det som til nå har vært deres felles troshjem.
- Når jeg visste at Ole kom til å være der, unngikk jeg gudstjenestene. Da slapp jeg å forholde meg til ham, sier hun.
For Ole blir tjenesten og det sosiale fellesskapet en viktig del av den nye hverdagen som enslig. Til tross for tjeneste og gode relasjoner, blir samlivsbruddet mer ensomt enn han hadde sett for seg. Og i en menighet preget av godhet og fellesskap, føler han seg alene.
- Jeg hadde forventninger til menigheten som ikke ble innfridd og satt igjen med en opplevelse av ikke å bli sett av de rundt meg. Når man er i en slik situasjon tolker man alle signaler og blir nesten litt paranoid. Ofte trodde jeg at folk snudde seg vekk da jeg kom, og jeg tolket nok tilfeldigheter negativt opp til flere ganger, sier han.
- Mennesker rundt har sine usikkerheter og lurer på hva som er passende å si til en som var i min situasjon. Klart vil det utfordre en menighet når to profilerte medlemmer velger å separere seg, bemerker han.
Solveig på sin side opplever at venner tar henne imot og ivaretar hennes behov. Venner spør henne om hvordan de nå skal forholde seg til separasjonen.
- For meg ble det viktig å opprettholde vennskap og at de fortsatte å invitere både Ole og meg til middager og lignende, men bare ikke samtidig, sier hun.
Annonse
De to opplever separasjonen svært ulikt. Solveig, som fortsatt er glad i Ole, savner ektefellen gjennom 28 år. Den nye hverdagen gir ikke rom for mange utskeielser, og etter å ha kjøpt egen leilighet må hun nå planlegge økonomien nøye. Også sommeren blir en rolig affære. Til kontrast, opplever Ole samlivsbruddet som en stor lettelse.
- Jeg slapp å leve midt i problemstillingen, noe som var enormt slitsomt. Plutselig ble livet lettere å leve og jeg slappet mer av. Jeg ble klar for å finne min egen rytme i hverdagen og hadde en deilig sommerferie, sier han.
Det er først når høsten kommer og hverdagen begynner at Ole kjenner virkeligheten og alvoret av separasjonen. En realitetssjekk, kaller han det.
- Jeg begynte å tenke på framtiden. Skulle jeg leve som enslig resten av livet eller når skulle jeg eventuelt orientere meg mot en ny person å dele livet med? grubler han.
Ole dveler ved spørsmålet om å finne en ny livsledsager. For ham vil det være som å træ ut av sin egen verden og deretter inn i en annens. Tanken på å orientere seg mot en annen kvinne blir rett og slett for voldsom.
- Da skjønte jeg at jeg allerede hadde en familie og at Solveig var en del av min verden og familie. At Solveig kunne komme til å finne en ny mann var helt utenkelig, hun var jo liksom min, forteller Ole.
Ole beskriver ensomheten som å sitte på kjellergulvet og rope til Gud. Bønn og fellesskap med Gud ble en enda viktigere del av hverdagen enn før. Enda tydeligere enn før opplever han Gud som en far.
- Jeg tømte meg helt overfor Gud, og opplevde at han trøstet meg og var nær, selv om jeg ikke kunne se ham. Jeg erkjente min nød og smerte og ropte ut til Gud, sier han.
Annonse
Midt i sin fortvilelse begynner Ole å be for Solveig. Som en bønn uttalte han ordene:
- Solveig, jeg er glad i deg.
Etter hvert blir dette er naturlig del av bønnelivet, og han beskriver det som en slags kognitiv prosess som fører til indre helbredelse.
- Å si noe ut i luften på den måten var helt utypisk meg, men jeg kjente at det var rett å gjøre. Jeg øvde meg på å si at jeg var glad i Solveig. Etter en stund opplevde jeg at hjertet mitt ble helbredet, forteller Ole.
På senhøsten tar han opp kontakten med Solveig. De to begynner å treffes, både til måltider og gåturer. Han forteller lite om forandringen som har skjedd på innsiden. Da er det ett år siden de tok ut separasjon.
- Da kunne jeg ha bedt henne om skilsmisse, men ønsket ikke det, sier han.
Følelser som han ikke har kjent på en god stund begynner å vokse fram, og ordene som han fram til da kun har sagt ut i luften, sier han nå til Solveig. Ordene «Jeg er glad i deg» blir starten på en ny retning.
Mens Solveig står midt i samlivsbruddet er det mennesker som råder henne til å glemme Ole. Tiden er inne for å komme over ham, mener de. Men det klarer hun ikke, selv om hun ofte spør Gud om hvorfor han ikke griper inn.
Annonse
- Jeg slet med å godta virkeligheten, likevel var jeg overbevist om at Gud var med meg. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å høre på hjertet mitt, sier hun.
Når Ole forteller Solveig om at han ønsker å prøve på ny, holder hun igjen. Å prøve på ny og deretter finne ut at det ikke holder - nok en gang, er en utenkelig sorg og smerte. Den vil hun spare seg selv for.
- Jeg var nødt til å vite at dette var helt reelt og at dersom vi prøvde på ny, kom forholdet til å holde. For meg var det ikke mulig å gå inn i noe som ikke kom til å vare, forteller Solveig.
I januar, to år etter at de tar ut separasjonen, bestemmer ekteparet seg for å flytte sammen igjen. Med det er ikke før i april at Solveig flytter tilbake og inn sammen med Ole. De opphever separasjonen og et par måneder etter selger Solveig leiligheten.
For første gang på mange år får deres tre barn, en tenåringsdatter og to sønner i tyveårene, oppleve at deres foreldre viser hverandre kjærlighet.
- Det var som næring for sjelen. Vi viste hverandre at vi var glade i hverandre, og vi viste overfor ungene at vi var glade i hverandre, forteller Ole før Solveig skyter inn:
- Man tenker kanskje at voksne barn ikke tar så tungt på at foreldrene tar ut separasjon eller går gjennom en skilsmisse, men vår erfaring er at de syntes dette var vanskelig.
Dagene og ukene som følger er fylt med glede og jubel. Familien Fjermestad er gjenforent og reetablert. Gifteringene som ble tatt av under separasjonen, setter de på igjen under en liten seremoni der de fornyer ekteskapsløftene overfor hverandre.
Annonse
- For oss ble det veldig viktig å fornye løftene om evig troskap, både i gode og onde dager, sier Ole.
Familie, venner og menighet møter ekteparet med jubel og glede over seieren de to har vunnet. Under ett år etter at ekteparet flyttet sammen igjen velger Ole og Solveig å dele sin historie og opplevelser med menigheten. De håper deres historie kan få betydning for andre.
- Ordtaket «det er alltid for tidlig å gi opp» er kanskje noe lettvint. Likevel er det mye sannhet i det. Ekteskapet er verdt å kjempe for, bedyrer Ole.
- Det finnes ingen kjappe løsninger, men det er verdt å kjempe for ekteskapet. Vi fikk en gjenopprettelse, mellom oss to, ungene og familien. Det unner jeg alle i vår situasjon å oppleve, understreker Solveig.
Ekteparet har funnet nå et felles språk for å sette ord på ulike behov. De mener ekteskapet i dag er bygget på en sterkere og mer solid grunnmur.
- Perspektivet vårt er annerledes og vi tenker annerledes om praktiske gjøremål nå enn før. Når et forhold spisser seg til, er det lett å bli smålig. Ting som irriterte meg før, tenker jeg ikke over lenger. Vi har et nytt grunnlag for å håndtere vanskelige og hverdagslige ting, utdyper Ole.
- I dag er jeg trygg på at jeg kan komme slik som jeg er og at Ole er glad i meg, og det gjelder for ham også, sier Solveig.
- Vi gikk så langt som det går an uten å ta ut en skilsmisse. For oss ble separasjonen et virkemiddel for å finne tilbake til hverandre igjen. Og nå har vi det fantastisk sammen, sier Ole Fjermestad.
Annonse
DAGEN
