Fant hverandre på ny etter samlivsbruddet

For Ole og Solveig Fjermestad ble separasjon en siste utvei. På tross av sine verdier flyttet de fra hverandre etter 28 års ekteskap. To år senere fant de tilbake til hverandre og avla nye ekteskapsløfter.

Publisert Sist oppdatert

I 2010 tar ek­te­pa­ret Fjerme­stad fra Stav­an­ger den vans­ke­li­ge av­gjø­rel­sen om å gå fra hver­and­re. De har prøvd alt og be­last­nin­gen av å bo sam­men blir for stor.

På den tiden sli­ter Ole med en mild de­pre­sjon og har gått i te­ra­pi hos psy­ko­log i flere år. En av mange ting han av­dek­ker i te­ra­pi­en, er at han ikke len­ger er glad i ek­te­fel­len.

- Det var en enormt vans­ke­lig er­kjen­nel­se, for­tel­ler Ole som valg­te å være ærlig med ek­te­fel­len.

- Og plut­se­lig ble dette et pro­blem for henne også, fort­set­ter han.

Ek­te­pa­ret be­gyn­ner å gå i par­te­ra­pi, men opp­le­ver ikke den øns­ke­de fram­drif­ten. Ole, som fort­satt går til per­son­lig te­ra­pi, inn­ser at kjær­lig­he­ten til kona har sluk­ket.

- Det var et vel­dig sinne i meg som hadde byg­get seg opp over tid, og som var ret­tet mot Solveig. Hun hadde ikke gjort noe galt eller vært ufin, men jeg hadde ikke verk­tøy til å hånd­te­re ting i ek­te­ska­pet som jeg rea­ger­te på, for­kla­rer han.

- Sin­net mitt for­treng­te de gode fø­lel­se­ne over­for henne, ut­dy­per han.

De flyt­ter fra hver­and­re i en prøve­pe­rio­de på ti uker for å se om litt av­stand kan hjel­pe, men å bo fra hver­and­re end­rer in­gen­ting mel­lom dem. En ny som­mer og høst går med til par­te­ra­pi, men uten at det hjel­per. For ikke å slite seg ut tar de ut se­pa­ra­sjon og be­gyn­ner en hver­dag uten hver­and­re.

- Å leve med en mann som ikke len­ger er glad i deg er helt umen­nes­ke­lig og til slutt mak­tet jeg det ikke. Det gikk ut­over psy­ken min og jeg kunne ikke gjøre noe for at Ole skul­le bli glad i meg igjen, for­tel­ler Solveig som kjø­per en egen lei­lig­het og flyt­ter ut av ek­te­pa­rets fel­les hus.

- For meg ble det vik­tig å gjen­nom­føre se­pa­ra­sjo­nen helt. Vi måtte kutte bån­de­ne som holdt oss sam­men, fort­set­ter hun.

Me­nig­het og ven­ner har all­tid vært en vik­tig del av ek­te­pa­rets hver­dag. Gjen­nom tje­nes­te er de begge pro­fi­ler­te i me­nig­he­ten, spe­si­elt Ole som er aktiv i lov­san­gen.

For Solveig blir det vel­dig vans­ke­lig å se Ole i det som til nå har vært deres fel­les tros­hjem.

- Når jeg viss­te at Ole kom til å være der, unn­gikk jeg guds­tje­nes­te­ne. Da slapp jeg å for­hol­de meg til ham, sier hun.

For Ole blir tje­nes­ten og det so­sia­le fel­les­ska­pet en vik­tig del av den nye hver­da­gen som ens­lig. Til tross for tje­nes­te og gode re­la­sjo­ner, blir sam­livs­brud­det mer en­somt enn han hadde sett for seg. Og i en me­nig­het pre­get av god­het og fel­les­skap, føler han seg alene.

- Jeg hadde for­vent­nin­ger til me­nig­he­ten som ikke ble inn­fridd og satt igjen med en opp­le­vel­se av ikke å bli sett av de rundt meg. Når man er i en slik si­tua­sjon tol­ker man alle sig­na­ler og blir nes­ten litt pa­ra­no­id. Ofte trod­de jeg at folk snud­de seg vekk da jeg kom, og jeg tol­ket nok til­fel­dig­he­ter ne­ga­tivt opp til flere gan­ger, sier han.

- Men­nes­ker rundt har sine usik­ker­he­ter og lurer på hva som er pas­sen­de å si til en som var i min si­tua­sjon. Klart vil det ut­ford­re en me­nig­het når to pro­fi­ler­te med­lem­mer vel­ger å se­pa­re­re seg, be­mer­ker han.

Solveig på sin side opp­le­ver at ven­ner tar henne imot og iva­re­tar hen­nes behov. Ven­ner spør henne om hvor­dan de nå skal for­hol­de seg til se­pa­ra­sjo­nen.

- For meg ble det vik­tig å opp­rett­hol­de venn­skap og at de fort­sat­te å in­vi­te­re både Ole og meg til mid­da­ger og lig­nen­de, men bare ikke sam­ti­dig, sier hun.

De to opp­le­ver se­pa­ra­sjo­nen svært ulikt. Solveig, som fort­satt er glad i Ole, sav­ner ek­te­fel­len gjen­nom 28 år. Den nye hver­da­gen gir ikke rom for mange ut­skei­el­ser, og etter å ha kjøpt egen lei­lig­het må hun nå plan­leg­ge øko­no­mi­en nøye. Også som­mer­en blir en rolig af­fæ­re. Til kon­trast, opp­le­ver Ole sam­livs­brud­det som en stor let­tel­se.

- Jeg slapp å leve midt i pro­blem­stil­lin­gen, noe som var enormt slit­somt. Plut­se­lig ble livet let­te­re å leve og jeg slap­pet mer av. Jeg ble klar for å finne min egen rytme i hver­da­gen og hadde en dei­lig som­mer­fe­rie, sier han.

Det er først når høs­ten kom­mer og hver­da­gen be­gyn­ner at Ole kjen­ner vir­ke­lig­he­ten og al­vo­ret av se­pa­ra­sjo­nen. En rea­li­tets­sjekk, kal­ler han det.

- Jeg be­gyn­te å tenke på fram­ti­den. Skul­le jeg leve som ens­lig res­ten av livet eller når skul­le jeg even­tu­elt ori­en­te­re meg mot en ny per­son å dele livet med? grub­ler han.

Ole dve­ler ved spørs­må­let om å finne en ny livs­led­sa­ger. For ham vil det være som å træ ut av sin egen ver­den og der­etter inn i en an­nens. Tan­ken på å ori­en­te­re seg mot en annen kvin­ne blir rett og slett for vold­som.

- Da skjøn­te jeg at jeg al­le­re­de hadde en fa­mi­lie og at Solveig var en del av min ver­den og fa­mi­lie. At Solveig kunne komme til å finne en ny mann var helt uten­ke­lig, hun var jo lik­som min, for­tel­ler Ole.

Ole be­skri­ver en­som­he­ten som å sitte på kjel­ler­gul­vet og rope til Gud. Bønn og fel­les­skap med Gud ble en enda vik­ti­ge­re del av hver­da­gen enn før. Enda ty­de­li­ge­re enn før opp­le­ver han Gud som en far.

- Jeg tømte meg helt over­for Gud, og opp­lev­de at han trøs­tet meg og var nær, selv om jeg ikke kunne se ham. Jeg er­kjen­te min nød og smer­te og ropte ut til Gud, sier han.

Midt i sin for­tvi­lel­se be­gyn­ner Ole å be for Solveig. Som en bønn ut­tal­te han or­de­ne:

- Solveig, jeg er glad i deg.

Etter hvert blir dette er na­tur­lig del av bønne­li­vet, og han be­skri­ver det som en slags kog­ni­tiv pro­sess som fører til indre hel­bre­del­se.

- Å si noe ut i luf­ten på den måten var helt uty­pisk meg, men jeg kjen­te at det var rett å gjøre. Jeg øvde meg på å si at jeg var glad i Solveig. Etter en stund opp­lev­de jeg at hjer­tet mitt ble hel­bre­det, for­tel­ler Ole.

På sen­høs­ten tar han opp kon­tak­ten med Solveig. De to be­gyn­ner å tref­fes, både til mål­ti­der og gå­tu­rer. Han for­tel­ler lite om for­and­rin­gen som har skjedd på inn­si­den. Da er det ett år siden de tok ut se­pa­ra­sjon.

- Da kunne jeg ha bedt henne om skils­mis­se, men øns­ket ikke det, sier han.

Fø­lel­ser som han ikke har kjent på en god stund be­gyn­ner å vokse fram, og or­de­ne som han fram til da kun har sagt ut i luf­ten, sier han nå til Solveig. Or­de­ne «Jeg er glad i deg» blir star­ten på en ny ret­ning.

Mens Solveig står midt i sam­livs­brud­det er det men­nes­ker som råder henne til å glem­me Ole. Tiden er inne for å komme over ham, mener de. Men det kla­rer hun ikke, selv om hun ofte spør Gud om hvor­for han ikke gri­per inn.

- Jeg slet med å godta vir­ke­lig­he­ten, li­ke­vel var jeg over­be­vist om at Gud var med meg. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å høre på hjer­tet mitt, sier hun.

Når Ole for­tel­ler Solveig om at han øns­ker å prøve på ny, hol­der hun igjen. Å prøve på ny og der­etter finne ut at det ikke hol­der - nok en gang, er en uten­ke­lig sorg og smer­te. Den vil hun spare seg selv for.

- Jeg var nødt til å vite at dette var helt reelt og at der­som vi prøv­de på ny, kom for­hol­det til å holde. For meg var det ikke mulig å gå inn i noe som ikke kom til å vare, for­tel­ler Solveig.

I ja­nu­ar, to år etter at de tar ut se­pa­ra­sjo­nen, be­stem­mer ek­te­pa­ret seg for å flyt­te sam­men igjen. Med det er ikke før i april at Solveig flyt­ter til­ba­ke og inn sam­men med Ole. De opp­he­ver se­pa­ra­sjo­nen og et par må­ne­der etter sel­ger Solveig lei­lig­he­ten.

For førs­te gang på mange år får deres tre barn, en ten­årings­dat­ter og to søn­ner i tyve­åre­ne, opp­le­ve at deres for­eld­re viser hver­and­re kjær­lig­het.

- Det var som næ­ring for sje­len. Vi viste hver­and­re at vi var glade i hver­and­re, og vi viste over­for un­ge­ne at vi var glade i hver­and­re, for­tel­ler Ole før Solveig sky­ter inn:

- Man ten­ker kan­skje at voks­ne barn ikke tar så tungt på at for­eld­re­ne tar ut se­pa­ra­sjon eller går gjen­nom en skils­mis­se, men vår er­fa­ring er at de syn­tes dette var vans­ke­lig.

Da­ge­ne og ukene som føl­ger er fylt med glede og jubel. Fa­mi­li­en Fjerme­stad er gjen­for­ent og re­etab­lert. Gifte­rin­ge­ne som ble tatt av under se­pa­ra­sjo­nen, set­ter de på igjen under en liten se­re­mo­ni der de for­ny­er ek­te­skaps­løf­te­ne over­for hver­and­re.

- For oss ble det vel­dig vik­tig å for­nye løf­te­ne om evig tro­skap, både i gode og onde dager, sier Ole.

Fa­mi­lie, ven­ner og me­nig­het møter ek­te­pa­ret med jubel og glede over sei­e­ren de to har vun­net. Under ett år etter at ek­te­pa­ret flyt­tet sam­men igjen vel­ger Ole og Solveig å dele sin his­to­rie og opp­le­vel­ser med me­nig­he­ten. De håper deres his­to­rie kan få be­tyd­ning for andre.

- Ord­ta­ket «det er alltid for tid­lig å gi opp» er kan­skje noe lett­vint. Li­ke­vel er det mye sann­het i det. Ek­te­ska­pet er verdt å kjem­pe for, be­dy­rer Ole.

- Det fin­nes ingen kjap­pe løs­nin­ger, men det er verdt å kjem­pe for ek­te­ska­pet. Vi fikk en gjen­opp­ret­tel­se, mel­lom oss to, un­ge­ne og fa­mi­li­en. Det unner jeg alle i vår si­tua­sjon å opp­le­ve, un­der­stre­ker Solveig.

Ek­te­pa­ret har fun­net nå et fel­les språk for å sette ord på ulike behov. De mener ek­te­ska­pet i dag er byg­get på en ster­ke­re og mer solid grunn­mur.

- Per­spek­ti­vet vårt er an­ner­le­des og vi ten­ker an­ner­le­des om prak­tis­ke gjøre­mål nå enn før. Når et for­hold spis­ser seg til, er det lett å bli små­lig. Ting som ir­ri­ter­te meg før, ten­ker jeg ikke over len­ger. Vi har et nytt grunn­lag for å hånd­te­re vans­ke­li­ge og hver­dags­li­ge ting, ut­dy­per Ole.

- I dag er jeg trygg på at jeg kan komme slik som jeg er og at Ole er glad i meg, og det gjel­der for ham også, sier Solveig.

- Vi gikk så langt som det går an uten å ta ut en skils­mis­se. For oss ble se­pa­ra­sjo­nen et virke­mid­del for å finne til­ba­ke til hver­and­re igjen. Og nå har vi det fan­tas­tisk sam­men, sier Ole Fjerme­stad.

DAGEN

Hvordan bevare samlivet

Dyrk vennskapet. Ikke ta din partner som en selvfølge. Legg merke til de sidene ved ham/henne som taler til hans/hennes fordel og vær raus med å gi uttrykk for det.

Ta høyde for at spenninger er en normal del av tilværelsen.

Skill mellom små og store uoverensstemmelser.

Ikke vær redd for en krangel i ny og ne, det kan rense lu kommentarer, trekke dere tilbake i øredøvende taushet eller komme med trusler.

La være å konkurrere om hvem som har «rett» og hvem som er det største offeret når ting bli vanskelig mellom dere.

Sett av tid til å snakke sammen om det som er viktig for dere. Vær nysgjerrig på partnerens tanker og følelser og åpen og ærlig om dine egne. Bruk «jeg-språk», snakk for deg selv og ikke definer hva partneren tenker eller føler.

Legg merke til og del de små tingene i hverdagen. «Smalltalk» er krydder i samspillet.

Le sammen. Se det humoristiske i situasjonen. Humor, særlig selvironi, kan løse opp en spent situasjon. Men bruk aldri humor for å dekke over noe eller for å unngå ubehagelige følelser.

Gjør både morsomme og meningsfulle ting sammen. Felles opplevelser styrker parforholdet.

Det perfekte parforhold, hva nå det måtte være, finnes ikke. Det er når de samme kranglene stadig gjentar seg i samspillet at det bør ringe en klokke. Men når dere krangler, unngå å la krangelen komme ut av kontroll, komme med nedvurderende

(Kilde: Terje Landro, psykolog og samlivsterapeut ved Modum Bad. Landro er aktuell med boken Godt samspill - å være seg selv sammen med andre)

Powered by Labrador CMS