Fest og tragedie
Israels ønske om å bygge et godt samfunn har i alle de 70 årene vært ledsaget av vedvarende spenninger, og til tider direkte kamphandlinger med naboene.
Kontrastene var umulige å overse. I Bergen var det en sjeldent varm og solfylt dag. Bergenserne er som kjent ikke bortskjemt med slikt. Så egentlig ville man helst ikke være for mye inne. Men i Pinsekirken Tabernaklet måtte arrangørene flere ganger sette ut ekstra stoler. Det var fullt allerede før festkvelden skulle begynne. Ventilasjonsanlegget klarte ikke å forhindre at innendørstemperaturen var litt høyere enn det som er behagelig.
De kan sikkert ha forskjellige synspunkter på Benjamin Netanyahus politikk, og også på hvorvidt det var klokt å flytte USAs ambassade til Jerusalem nå. Men etter applausen å måle så det ut til at akkurat den avgjørelsen hadde en del støtte i forsamlingen.
Annonse
Det var Michael Melchior som nevnte den amerikanske ambassaden. Mannen vi her i landet kjenner som mangeårig rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo holder nå til like ved der den nye ambassaden er plassert.
I et intervju med Bergens Tidende i går var han ikke spesielt begeistret for ambassadeflyttingen. Under 70-årsfesten mandag kveld nøyde han seg med å konstatere at den hadde funnet sted. Melchiors perspektiv i anledning dagen var et annet:
«Det skulle ikke gå an», utbrøt han begeistret. Det han snakket om var Abraham og Sara. De skulle som kjent ikke kunne fått barn i sin høye alder. Men barn fikk de. Derfra trakk Melchior linjene videre til den østerriksk-jødiske journalisten Theodor Herzl som på slutten av 1800-tallet lanserte sin sionistiske visjon:
«Vi skal vende tilbake og danne en egen nasjon i vårt hjemland.» Det skulle heller ikke gå an, påpekte Melchior. «Miraklet fortsetter», sa han entusiastisk.
Her snakket han til israelvennenes hjerter. Og han viste hvordan det er umulig å forstå Israels historie uten å la Gud få en sentral plass i fortellingen.
Ikke fordi Gud har gitt israelsfolket blankofullmakt til å opptre som de vil. Snarere erfarte de allerede på Moses’ dager, da de ville ha vann frem fra klippen, at de ikke har lov til å ta saken i egne hender. Senere er Israels historie på mange måter en historie om oss alle. De har sine opp- og nedturer. Nedturene kan være bunnløst dype. Oppturene det motsatte.
Antakelig bidrar de mange og dype nedturene til at gleden over det 70 år gamle vedvarende miraklet blir ekstra stor. For staten Israel står der. Statsminister Benjamin Netanyahu sa i en videohilsen at de 70 årene bare er begynnelsen.
Men så var det Gaza. Om kvelden, etter å ha kommet hjem fra 70-årsfeiringen, så jeg Urix på NRK. Det var det intervju med en lokalt ansatt i Norsk Folkehjelp. Han sa at han hadde foretrukket å dø hvis han skulle forholdt seg til de samme fremtidsutsiktene som sivilbefolkningen på Gaza gjør. I går formiddag var det meldt om 59 drepte og 2.700 skadde. Det gjør 14. mai til den blodigste dagen på Gaza siden krigen i 2014.
Annonse
Kritikken mot Israels maktbruk er nær unison fra våre breddegrader, mens USA gir Hamas ansvaret. Nærmere undersøkelser må avdekke hvilke vurderinger som faktisk ble gjort. Også mange israelvenner ville kanskje innvende at maktbruken var overdreven. Men man må ikke være militær ekspert for å se for seg ganske dramatiske scener hvis demonstrantene og aksjonistene for eksempel hadde klart å bryte seg gjennom grensegjerdet. De nærmeste israelske landsbyene ligger ikke langt derfra.
Men går det an å glede seg samtidig som man er vitne til slik lidelse? Kontrasten var minst like tydelig i Jerusalem. Statsminister Netanyahu hadde en av sine kanskje beste dager som regjeringssjef da han sa at USAs president Donald Trump skapte historie ved å anerkjenne historien.
Dette var en stor dag for mange israelere. Og kanskje kan vi fortolke Donald Trumps tilnærming slik at han korresponderer med det kjente sitatet fra Israels tidligere statsminister Golda Meirs ord:
«Araberne vil slutte å slåss når de elsker sine barn mer enn de hater jøder.» Altså at palestinerne selv må ta skjeen i en egen hånd for at det skal kunne bli fred. Det er også nyttig å huske på at om utsiktene til fred i nær fremtid nå er dystre, var de ikke spesielt mye lysere før ambassadeflyttingen ble kunngjort heller.
Likevel ligger dilemmaet der: går det an å være israelvenn og samtidig ikke bry seg om situasjonen på Gaza? Til en viss grad kan man kanskje trekke paralleller til Bibelens fortelling om Nehemja. I Nehemjas bok kapittel 4 leser vi at «Bærerne gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre.»
Israels ønske om å bygge et godt samfunn har i alle de 70 årene vært ledsaget av vedvarende spenninger, og til tider direkte kamphandlinger med naboene. Arbeid og kamp ser ut til å gå hånd i hånd.
Men både jødisk og kristen etikk gir livet uendelig høy verdi. Fordi både jødedom og kristendom anerkjenner Gud som skaper av alle mennesker. Derfor er det etisk umulig å rangere mennesker. Derfor er det etisk umulig å forholde seg likegyldig til Gazas tragedie. Selv om Hamas selv må ta en stor del av skylden for den situasjonen befolkningen der befinner seg i. Selv om terrorens kynisme er en av fredens sterkeste fiender.
Tilbake i Pinsekirken Tabernaklet var det fortsatt miraklenes kveld. «Det skulle ikke gå an», sa Michael Melchior. «Men det mirakuløse som begynte med Abraham og Sara fortsetter».
Annonse
For alle som kjenner litt til Melchiors politiske profil var det ganske opplagt at gårsdagens hendelser på Gazastripen ikke faller innenfor det Melchior omtaler som mirakuløst. Men kanskje går det fortsatt an å håpe på at mirakler kan skje også der.
Nettopp i forbindelse med Israels 70-årsdag skulle det være ekstra betimelig å be nettopp om mirakler, slik at det fremtidshåpet som omsider ser ut til å ha fått et visst fotfeste hos den jødiske befolkningen også kan spre seg til omgivelsene.
