Fikk en høy stjerne hos jødene

Det er nemlig på dagen 200 år siden Henrik Wergeland ble født i Kristiansand. I hele 2008 minnes den mangfoldige kunstneren, debattanten og teologen på mange vis. Få norske kulturpersonligheter har satt så dype spor etter seg, og det til tross for at Wergeland døde allerede i 1845 - bare 37 år gammel.



Kontroversiell i samtiden

Henrik Wergeland hylles som poet, nasjonsbygger, folkeopplyser, fordomsbekjemper, frihetsforkjemper, språkreformator - og ikke minst som 17. mai-togets far. I sin egen samtid var han ofte omstridt, og han fikk aldri noe prestekall. Det sies at årsakene til dette blant annet var hans avvisning av at helvetesstraffen er evig og tendensen han hadde til å havne i uroligheter og bråk. Noe annet som gjorde ham kontroversiell, var kampen for å gi jøder anledning til å slå seg ned i Norge.

Tross enkelte spredte innvendinger var følgende blitt slått fast på slutten av ¤ 2 i i Grunnloven fra 1814: «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Riget». Forbudet var videreført fra Christian Vs Norske lov fra 1687.

– Det ville etter mitt syn være en fordel om vi sluttet å kalle dette jødeparagrafen, selv om det er vanlig, for det dreier seg bare om en passus i paragraf 2, sier Sidsel Levin, som er daglig leder ved Det jødiske museum i Oslo.

Uansett innebar bestemmelsen at mosaiske jøder, altså de som ikke var omvendt til kristen tro og døpt, ikke var velkommen til landet.



Forlot fordommer

I unge år var Henrik Wergeland fordomsfull mot jøder. Det kom til uttrykk blant annet i forviklingskomedien «Moses i Tønden».

Et møte med marokkanske jøder i Frankrike i 1831 ble avgjørende for at han endret oppfatning, opplyser litteraturprofessor Dagne Groven Myhren, som har sin doktorgrad på Wergeland.

– Han følte det som om han stod overfor Moses og Melkisedek. Jødene han møtte, hadde et vesen og en oppførsel som han syntes var nydelig, sier Groven Myhren.



Takknemlighetsgjeld

Sidsel Levin berømmer Wergeland for at han lot seg påvirke av andre strømninger som gikk gjennom Europa, og ble en forkjemper for religionsfrihet i Norge. Hun mener en viktig del av arven fra Wergeland er at det ikke er riktig å støte noen ut som en følge av trosgrunnlaget deres.

– Dette var ikke selvsagt i den tiden han levde i, og han viste mot og kraft ved å bli stående slik han gjorde, sier Levin.

Hun legger til at mange av de gamle jødene i Norge hadde et bilde av Henrik Wergeland hengende i stuen for å ære minnet hans. I neste omgang mener hun Wergelands kamp gjorde det ekstra viktig for jødene å bli skikkelig integrert og være gode nordmenn.



For trosfrihet

Einar Solbu, som er prosjektleder for Wergeland 2008, framhever at Wergeland ikke tok hensyn til at han var kontroversiell, men kjempet for jødenes sak i og med at han mente den var rettferdig, selv om han fikk mye motstand. Motivasjonen var å få full religionsfrihet. «Man friest være maa i Tro», skrev han i «Nordmandens Katechisme», noe av det siste han rakk å forfatte.

Reservasjonene var i hans øyne et brudd på den ånd som ellers hersket i Grunnloven, skriver Groven Myhren på de offisielle nettsidene til Wergeland-jubileet, wergeland2008.no.

Hun legger til at han i 1837 tok opp spørsmålet i to artikler i det opposisjonelle bladet Statsborgeren, der han var redaktør. To år senere hadde han klart et omhyggelig begrunnet forslag til Stortinget om å oppheve passusen som forbød troende jøder adgang til riket.



Dikt til Stortinget

Forslaget fra Wergeland ble lest opp i Stortinget, men kunne ikke behandles før nasjonalforsamlingen trådte sammen neste gang. På denne tiden skjedde det bare hvert tredje år, og dermed kom anledningen i 1842. Stortingsrepresentanten sorenskriver Søren Anton Wilhelm Sørenssen fremmet Wergelands forslag som sitt eget. I 1842 kom også Wergelans diktsamling «Jøden» ut, og denne var tilegnet Stortinget. Alle stortingsrepresentanter fikk tilsendt et eksemplar.

Dikteren karakteriserte diktene i denne samlingen som «Medfølelsens Udgydelser» i anledning «den ulykkelige Green af Menneskeslægten», det vil si jødefolket, opplyser Groven Myhren.

Den første utgaven av inneholdt ni dikt, blant dem det svært kjente «Juleaftenen». Han ønsket at diktene skulle bidra til å bekjempe fordommer som hadde festet seg til jødene i gjennom århundrene.



Simpelt flertall

Da jødesaken kom opp i Stortinget, var Wergeland selv til stede og skrev et fyldig referat fra behandlingen, med levende karakteristikker av representantene som hadde ordet.

– Han ble skuffet over at forslaget hans ikke fikk to tredels flertall, som kreves for grunnlovsendringer. Men det ble simpelt flertall, og det var i seg selv en stor framgang, sier Groven Myhren.

Hun legger til at jødesaken kom opp igjen i 1845 og 1848 og fikk simpel flertall også ved disse anledningene. Først i 1851, seks år etter Wergelands død, ble paragraf to i Grunnloven endret. Da hadde også den danske presten og salmedikteren Nicolai F. S. Grundtvig vært i Norge og forsvart det samme synspunktet som Wergeland forfektet.



Betatt av Grunnloven

– Wergelands grunnsyn tilsa at mennesker er likeverdige, og da ble det meningsløst at vi lukket ute mennesker på grunn av etnisk eller religiøs bakgrunn. Han var betatt av Grunnloven, men mente passusen om jødene i paragraf to var en stor skamplett, sier Einar Solbu.

På dødsleiet hadde Wergeland forfattet nok en diktsamling for jødenes sak med tittelen «Jødinden». Groven Myhren mener diktet «Jeg er nu saadan jeg» på en god måte oppsummerer det som lå bak Wergelands store engasjement for at Norge skulle åpne grensene for jødene.